Eg tykkjer Bismos argumentasjon er ganske Erasmus Montanus, i dette med "den snevre definisjonen av sosialisme som kapitalismens negasjon". Det er ei formallogisk tilnærming som er lite brukandes til å gripa samfunnsmessige spørsmål, etter mitt syn.
Rosa Luxemburg kritiserte Lenin for liknande saker, alt i 1918. Les:
***
Lenin sier: Den borgerlige stat er et redskap til å undertrykke arbeiderklassen, den sosialistiske stat er et redskap til å undertrykke borgerskapet. Den er på en måte bare den kapitalistiske stat, stilt på hodet. Denne forenklede oppfatning ser bort fra det vesentligste: det borgerlige klasseherredømme hadde ikke bruk for noen politisk skolering og oppdragelse av hele folkets masse, iallfall ikke ut over visse snevre grenser. For det proletariske diktatur er en slik skolering og oppdragelse et livselement, selve luften som det ikke kan unnvære.
" Takket være den åpne og direkte kamp om regjeringsmakten tilegner de arbeidende masser seg i løpet av korteste tid en mengde politisk erfaring og går i sin utvikling fort fra det ene trinn fram til det andre". Her motsier Trotskij seg selv og sine egne partivenner. Nettopp fordi dette er riktig, har de ved å undertrykke det offentlige liv stengt kilden for politisk erfaring og utviklingens gang. Eller man måtte anta at erfaringen og utviklingen hadde vært nødvendig fram til bolsjevikenes maktovertagelse, at den dermed hadde nådd sitt høyeste trinn og fra nå av var overflødig. (Lenins tale: Russland er overbevist for sosialismen!!!).
I virkeligheten er det omvendt. Nettopp de kjempemessige oppgaver som bolsjevikene med mot og besluttsomhet tok fatt på krevde den mest intense politiske skolering av massene og samling av erfaringer.
Frihet bare for regjeringens tilhengere, bare for medlemmene av ett parti - selv om det er aldri så mange av dem - er ingen frihet. Frihet er alltid frihet for den som tenker annerledes. Ikke på grunn av noen "rettferdighets"-fanatisme, men fordi alt det belærende, helbredende og rensende den politiske frihet kan gi er avhengig av denne vesentlige side, og fordi dens virkning svikter når "friheten" blir et privilegium'
***
(Teksten er henta frå Raud Ungdoms hefte "Sosialistisk folkestyre!").
Luxemburg omtaler altså demokratiet som "selve luften som det (sosialismen/proletariatets diktatur) ikke kan unnvære". Eg meiner utviklinga i vårt hundreår tyder mykje på at ho hadde heilt rett.
Ein må spørja Bismo: Kva meining gjev eit uttrykk som "proletariatets diktatur" om ikkje proletariatet har den politiske fridomen som må til for å UTØVA dette diktaturet? Eg ser to moglege svar: "Inga meining" eller "Det gjev meining fordi det er mogleg for eit kommunistisk parti (av rett type) å utøva dette diktaturet på vegner av (og dermed over!) arbeidarklassen". Ser du andre utvegar enn desse to? Og kva vil du sjølv svara?
Nett denne debatten har vore oppe i Klassekampen òg. Pål Steigan skreiv i eit svar til meg og Randi Holmelid at han er for "demokrati", men at dette må byggjast oppå "ein sosialistisk basis" (økonomi), som er det primære for sosialismen. Vårt svar til Steigan var å spørra: Kva ER denne "basis"? Statseigedom? Mektig kommunistparti? Etter mitt syn går det ikkje an å definera "sosialismens basis" utan å involvera omgrep knytt til "demokrati"; sjølve poenget med sosialismen er jo nett samansmelitinga av økonomi og politikk. Steigan har diverre ikkje svara enno.
Årsaken til at revolusjonære rørsler har mista såpass elementære (etter mitt syn) grunnsetningar av syne, finn vi sjølvsagt i det faktum at den marxistiske arven i vårt hundreår i stor grad har vorte forvalta av meir eller mindre despotiske, statsberande kommunistparti. I dei fyrste åra etter 1917 ser vi at Lenin forsåvidt kritiserer og tek opp spørsmål knytt til motseiinga mellom kvar ein ville og og kva lei utviklinga faktisk gjekk i,men seinare forsvinn slik kritikk. Det vart som med Arbeidarpartiet: "Sosialisme = Den praksisen SUKP til ei kvar tid fører".
SJØLVSAGT måtte verkeleg makt til arbeidsfolk, altså "demokrati", forsvinna frå definisjonen av "sosialisme" i desse landa, fordi dette kriteriet var dei langt unna å fylla. Den som vil kritisera dette hardt, må studera russisk og kinesisk historie nøye, og vera i stand til å peika på alternative strategiar i dei ulike fasane av utviklinga. Det kan ikkje eg, så eg moraliserer ikkje mot Mao.
Men det eg KAN gjera, er å ta stilling til den ideologi/teori som vart produsert SOM OVERBYGNAD for den praksisen som eksisterte. Det er dette eg meiner AKP aldri har fått til. Trongen til å stå opp for "dei som faktisk sloss for sosialismen" gjer at det teoretiske siktet blir sers uskarpt, og ofte (som hos Bismo, tykkjer eg) i alt for stor grad retta inn på å finna måtar å definera dei ettpartistyrte kommuniststatane som "sosialistiske".
Dette må vi ut av, Mathias! Før vi gjer det kan vi aldri bli i stand til å reisa striden for sosialismen og kommunismen.
(Mykje meir om slike spørsmål finst i det nevte heftet frå Raud Ungdom. Det kan tingast frå raud@ungdom.org)
Mingus