Even Underlid skrev:
"Nar det gjelder diskusjonen om hvor vidt et land er sosialistisk eller
ikke, blir denne lett absurd hvis man ikke opererer med noenlunde klare
definisjoner pa hva sosialisme er. Det er her vi ma begynne. Men da ma ikke
disse definisjonene vere sa abstrakte, virkelighetsfjerne og strenge/snevre
at sosialismen i praksis blir noe som verden aldri har sett og sikkert
aldri heller kommer til a se mye til. Det perfekte samfunn vil aldri
finnes."
Her ligger kanskje mye av bikkja begravet, og det er kanskje her man ma
begynne. I utgangspunktet er jeg i stor grad enig med Paul Brosches
kommentar, og jeg trenger ikke gjenta dem. Det det dreier seg oom, er
sosialismesynet. Jeg er *kanskje* enig med deg i at sosialismen er noe
verden aldri har sett noe til, men jeg er ikke sikker. Men jeg haper, og
tror, at det en gang vil komme.
Mitt syn pa sosialisme er at det er et kvalitiativt nytt steg. Sosialismen
bor sees som klassesamfunnets siste trinn. I sitt "Forord til kritikk av
Hegels rettsfilosofi" skrev Marx om proletariatets rolle:
"Nar proletariatet forkynner opplosningen av den bestaende verdensordning,
uttaler det bare hemmeligheten ved sin egen tilverelse, for det er den
faktiske opplosning av denne verdensordning. Nar proletariatet krever
negasjon av privateiendommen, gjor det bare det til samfunnets prinsipp som
samfunnet allerede har gjort til proletariatets prinsipp, det som allerede
er legemliggjort i proletariatet som som samfunnets negative resultat, uten
dets egen medvirkning."
Altsa - en ung Marx som enna blander sosialismen og kommunismen sammen, men
som har kommet til det standpunktet at sosialismen er kapitalismens
negasjon. Derfor blir standunktene for eksempel Sigurd Lydersen
eksplisitt, og ogsa Even implisittt, gjor seg til talsmenn for i praksis
reformisme.
Nar man skriver Det socialistiske Cuba? Ja, sa er det klart, at man har en
mening om hvad socialistisk og socialisme er, ellers giver det ingen
mening.
Jeg og formodentlig de fleste pa Klassekampen Forum mener IKKE, at vi far
et socialistisk samfund hvis vi folger Gotha-programmet og vore dages
socialdemokratier i Nord- og Vesteuropa.
Nogle af os har for deltaget i ophedede diskussion af Det
anti-monopolistiske Demokrati, Kinas Nye Demokrati, Folkedemokratierne,
Proletariatets Diktatur og diverse overgangsformer.
Skillelinjerne gar stadig mellem Proletariatets Diktatur og alt andet.
Hvem har magten? Og hvordan udoves den i stort og smat? Man kan velge at
kalde tingene noget andet i dag, men hvis vi taler Kommunismens
nedre(1.stadie), socialismen sa er det udtrykt klart og tydeligt af Marx,
Engels, Lenin, Stalin, Mao, en hel del cubanere og andre.
Klassekampen fortsetter under socialismen.
Det er ingen ny sag opfundet af os danske og norske kommunister sammen med
Mao. Det er logik for perlehons, og star at lese alle mulige steder hos de
marxistiske klassikere. Kommunisme er det klasselose samfund. Samfundet
uden klasser hvor "Enhver yder efter evne og modtager efter behov". Sadan
er det bare! Det er derfor vi bl.a. er kommunister. Men for at na frem til
det klasselose samfund, for at skabe det klasselose samfund ma vi i en
overgangsperiode have en sterk stat som er i vores hender, nemlig
proletariatets diktatur!
Klasserne er endnu ikke afskaffet, uddodet sammen med staten, - ergo ma
kampen mellem dem eksistere indtil de ikke er mere.
Cuba har ikke klart a negere privateiendommen. De har ikke klart a etablere
et proletariatets diktatur. Regimets makt er basert pa politisk
undertrykking ved en ettpartistat. Dette kan forsavidt forklares ut fra
USAs undergravningsarbeid, men det bortforklarer ikke faktumet. I sa mate
kan man si at USA har lyktes i a hindre etablering av sosialismen, og i
stedet sorget for at Cuba er en borgerlig stat med et godt utbygd
sosialvesen. Men det er ikke sosialisme. Det gar imidlertid an a snu hele
saken pa hodet. Castro uttalte i sin tid at den cubanske revolusjonen
hverken var sosialistisk eller kapitalistisk. Castros revolusjon var ikke
basert pa hverken fagbevegelsen, bondeproletariatet eller det gamle
kommunistpartiet. Forst flere ar etter revolusjonen begynte partiet a kalle
seg kommunister. Castros bevegelse var en bevegelse som var en del av en
allmenn anti-imperialistisk bevegelse i Latin-Amerika, men som bare
overlevde pa Cuba, og delvis i Argentina (Peron). Dens sosialistiske
retorikk bor sees pa samme maten som Nicaraguas tilsvarende retorikk. Den
nicaraguanske revolusjonen ble fulgt av en voldsom kampanje fra USA, som
tvang landet inn i armene pa Sovjetunionen innen det bipolare
verdenssystemet. Dagens Cuba, vil jeg hevde bare er rester av dette
verdenssystemet, og jeg er ganske sikker pa at landet etter hvert vil
falle, uten at jeg nodvendigvis hevder at det vil vere en god ting for det
cubanske folket.
Vi gar ikke ind for afskaffelsen af den private ejendommen som sadan. Den
personlige ejendom rager os. Det er privatejendommen til
produktionsmidlerne der menes. Det er helt sikkert ogsa det du mener.
Produktionsmidlerne og kontrollen med dem er pa linje med kontrollen over
statsapparatet.
Groft sagt - kan man sige at for Marx og Engels ("som opdagede det pa den
rigtige made") - gav magten over produktionsmidlerne ogsa statsapparatet at
skalte og valte med. I vor diskussion om hvorvidt Cuba er socialistisk
eller ej, i denne sammenheng er nuancerne, diverse former etc. Ikke
vigtigt.
Den kapital-logik der har eksisteret mellem produktionsmidler og
magtapparat er rigeligt her.
Den private tilegnelse vil forst dod helt nar kommunismen er en realitet.
For overgangssamfundet og menneske i det - er retningen og klassekampen det
vigtigste.
Far vi mere solidaritet og mindre borgerlige rettigheder?
Falder den private tilegnelse eller er den stigende?
Indretter vi stadig os stadig i produktionen som var arbejdskraften en
vare, her pa et meget reguleret marked?
Far vi storre medansvar eller jagter vi medejerskab?
Far jeg og mine nermeste det bedre pa alle mader?
Er vi felles om sagerne eller rager det os?
Vil vi Tjene Folket eller vil vi tjene pa folket?
Har vi stadig magten - reelt og kan vi fole og merke det i stort og smat?
Cubaner har helt sikkert folt de har haft magten, de var herrer i eget hus.
Og udsigterne til storre solidaritet indbyrdes var stigende.
Even skriver ogsa:
"Jeg viser forst til Per Rasmussens kommentarer. Det er tankevekkende at
det er en ikke-nordmann som leverer disse gode analysene (det betyr
selvfolgelig ikke at jeg uten videre er enig med alt han skriver). Det slar
meg at nivaet pa debattene pa venstresiden er mye hoyere i de fleste andre
land sammenlignet med Norge. Spesielt pa kontinentet foregar det spennende
debatter. Langt pa vei er de negative og til dels fiendtlige holdningene
til Cuba og lignende land et sernorsk fenomen pa venstresiden her. Ikke det
a forsta at ikke slike holdninger ogsa finnes i utlandet, men poenget er at
i Norge har de fatt en storre innflytelse enn andre steder. Jeg tror dette
har sammenheng med at den maoistiske bevegelsen kom til a sta mye sterkere
i Norge enn i andre europeiske land."
Dessverre er det den post-maoistiske bevegelsen internasjonalt som tar til
seg forsvaret for Cuba (og Nord-Korea). I Danmark er eksempelvis DKP/ML
aktive i dette (selv om de vel egentlig var et Albania-parti), i Sverige
KPML(r). Jeg er glad dette ikke har spredt seg til Norge. Og det har nok
med maoismens forholdsvise styrke i Norge. Jeg vil ikke hevde at debatten
jeg har lest fra Danmark og Sverige har et serlig hoyt niva. Det handler
rett og slett pa synet pa statsberende regimer i en kapitalistisk verden.
Utgangspunktet er delvis det jeg har skrevet ovenfor, delvis at jeg ikke
tror pa at et lite land som Cuba kan overleve alene som isolert
sosialistisk stat (uten at jeg med dette fornekter enhver form for
sosialisme i ett eller et fatall land, poenget er at Cuba er lite og
tilbakeliggende). Et slikt regime vil nodvendigvis bli tvunget til
kompromisser med kapitalistiske land, jf. Castros hylling av Euroen. Om
vestlige komunister skal holde frem det som et eksempel pa sosialisme, vil
det bli en skjev fremstilling.
De forskellige niveauer har jeg meget svert ved at bedomme.
Men en forskel er der jo, og jeg tenker ikke pa nordmend contra danskere -
men de fjendtlige holdninger pa venstreflojen er vigende, onsket om enhed
og samling bliver storre og storre. Bunden var ogsa naet. Dog set verre
for. Vi er sa en hel del der har taget fejl, meget fejl.
Alle mulige bevegelser og lande har pa forskellig vis matte velge side i
den Kolde Krig og de forskellige splittelser i den internationale
arbejderbevegelse. Den ikke vedtagne Demokratiske Centralisme for den
Internationale ml-bevegelse, og det samme gjaldt SUKP og deres har haft det
mest besynderlige udtryk.
Kampen i Afrika, specielt i Angola og Congo er helt hen i vejret. Pist vek
var "Uden undersogelse - Ingen ret til udtale sig".
Cuba var de virkelige helte. Russerne nogle rovhuller, USA nogle kempesvin,
og Kina modsat alt hvad russerne gjorde. Med frygt for at virke
skin-hellig, ja sa var vi en del i den danske ml-bevegelse som dengang
mente sa. I dag far man mere og mere bekreftet sine verste anelser fra
dengang. Foj hvor ma vi skamme os.
Socialisme i et land. Ja, den har altid veret sver. Men skal ikke afholde
nogen fra at beholde magten og gore forsoget. Der er ingen Verdensbevegelse
mere - det gor en forskel.
Det virker som en krampetrekning nar retninger som aldri tidligere har
stottet Cuba, i dag mener at det er sosialisme. Det virker som et svar pa
pastanden om at "sosialismen ikke fungerer", "Jo, se pa Cuba". Vi ma torre
a innromme at 1900-tallets forsok pa sosialisme har spilt falitt, uten a av
den grunn forkaste sosialismen (som har blitt alternativet for mange
andre). I denne sammenhengen vil jeg anbefale Monthly Review sitt siste
nummer, 50-ars jubileumsnummeret. Der er Harry Magdoff (tror jeg det er)
inne pa nettopp dette. Som en sosialist som hele tiden har sett verden ut
fra ikke-partibundne synspunkter, har han, vil jeg anta, et godt grunnlag
for a kunne se dette forholdsvis "noytralt". Han peker pa et sitat av Marx
(som dessverre ikke er referert nermere) hvor han papeker at revolusjonen i
begynnelsen vil skjemmes av utallige forsk som ender i falitt og nederlag.
Sosialisme er ingen mekanikk hvor A forer til B. Sosialisme er en historisk
prosess som handler om a til slutt a fa kartet til a stemme med terrenget,
slik at vi faktisk kan na malet. Det er ikke noe nederlag for sosialismen
a innrmme sosialismens foreloige nederlag. Det sentrale er tvert imot a
peke ut nye muligheter, pa terskelen til forvirringens tidsalder (og
forvirring ender som regel i forandring).
Helt enig. Derfor er det ogsa bedre at vi far diskuteret hvad vej vinden
bleser i Cuba.
Even skriver videre:
"I denne sammenhengen kan man trekke inn fagforeningenes makt."
Hvilke fagforeninger, egentlig? Administrasjonsminister Laila Davoy
representerer jo fagforeningene. Og det er nere band mellom LO-toppen
(arbeideraristokratiet) og DNA. Fagforeninger er langt fra alltid
progressive. At fagforeningene har makt pa Cuba, er ikke noe argument
dersom de er lydige i forhold til regimet.
Even skriver ogsa:
"Nar det gjelder Cuba kan det vel ogsa vere et poeng at kubanerne blir
opplert i marxismen-leninismen i skole og andre sammenhenger. Det matte jo
vere livsfarlig a ha et helt folk lese de sosialistiske klassikerne hvis
samfunnet ikke var sosialistisk."
Jeg tror slett ikke det er farlig i seg selv. Mange land har brukt
sosialistisk retorikk opp gjennom arene, men det betyr ikke at de
nodvendigvis er sosialistiske. Sosialistisk teori forblir ganske ufarlig sa
lenge det dreier seg om leresetninger (heri tror jeg for ovrig
Kulturrevolusjonens fiasko ligger). Det ma debatteres, og ut fra mange
synsvinkler. Nar det forst er hevdet fra regimet at Cuba er sosialistisk,
og foyer seg etter marxismen-eninismen, blir "klassikerne" tolket i den
retningen regimet onsker. Akkurat som nar vi i Norge er oppfostrert med at
menneskerettighetene folges i landet vart, sa tolker vi det nar vi leser
dem, selv om til og med Amnesty International har samvittighetsfanger i
Norge. Propaganda. Det er hva USA benytter seg av mot Jugoslavia, samtidig
som de selv ikke overholder menneskerettighetene. Og det uten a ta i
betraktning at menneskerettighetene en gjensidig motstridende, og dermed
ikke kan folges. Pluss - og det er ogsa viktig - hvor mange pa Cuba er det
virkelig som leser "klassikerne". Jeg nekter a tro at for eksempel
Kapitalen eller Materialisme og Empiriokritisisme er folkelesning. Jeg vil
heller tro at det handler om herskernes lesning og fortolkning av disse,
populerutgaver, som jo som kjent kan brukes til a forsvare det meste.
Marxistisk teori ma studeres noye, godt og det ma kritiseres. Samtidig er
det alltids en viss siling. I Albania var for eksempel Maos skrifter
forbudte etter ca 1977.
Videre skriver Even:
"Altsa: Om samfunnsformasjonen er sosialistisk eller ikke ma etter mitt syn
forst og fremst bestemmes ut fra samfunnets basis; Okonomi. Er du enig sa
langt, Mathias?"
Her kan vi vere enige. Men hvem eier produksjonsmidlene pa Cuba? Ta
eksempelvis turistneringen, som er i ferd med a bli Cubas viktigste nering.
Star Tour har folk ansatt pa Cuba. Men mer allment - det dreier seg om
regimets klassekarakter. Representerer regimet arbeidernes interesser eller
borgerskapets? Dvs., er det profitt- og merverdiskapning?
Videre spor Even:
"Har du forresten tenkt pa hvorfor den vestlige imperialismen med USA i
spissen har lagt ned en sa enorm innsats for a ta knekken pa Cuba? Har det
slatt deg at det kan ha sammenheng med landets sosialistiske karakter?"
Det kan ha en sammenheng, men det har ikke nodvendigvis det. I USA ble det
som kjent pa 50-tallet brukt stoooore ressurser pa a knekke kommunistene.
Folk stottet det. Vanlige folk deltok i trakasseringen av en mann som Paul
Robeson, og den svarte borgerrettsbevegelsen avsvor seg enhver fobindelse
med ham, ihvertfall for Malcolm X. I Tyskland trodde folk pa Hitlers
propaganda om "den ariske rasens overlegenhet". Det er nesten med vemod jeg
skriver det, men jeg tror du overvurderer folks evne til kritisk tenking.
De herskendes tanker vil nodvendigvis vere de herskende tanker. Jeg tror
det cubanske folks standhaftighet har a gjore med en tro pa en illusjon,
skapt av Castro.
Even anbefaler:
"For eksempel finnes det en betydelig venstreopposisjon. Nar det gjelder
Cuba vil jeg ellers reklamere for Finn Gustavsens bok Cuba lever, hvis du
ikke allerede har lest den. Det er jo et tankekors at SVeren Gustavsen i
storre grad star opp og forsvarer Cuba enn mange AKPere gjor."
Jeg har lest "Cuba Lever", og det var kanskje det som gjorde meg kritisk
til Cuba. Ja, jeg er enig i at de har klart seg utrolig bra pa omrader som
utdanning og helse. Men Gustavsen er ikke kommunist. Han hevder ikke at
Cuba er kommunistisk. Han hevder imidlertid at det er et forholdsvis
egalitert samfunn, med en del feil. Det er ikke min oppfatning av
sosialisme. Min oppfatning av sosialisme, er at det er et trinn pa veien
til det klasselose samfunn, kommunismen. Derfor kan det vere riktig, som
Terje Valen gjor, a heller benytte seg av begrepet "politisk kommunisme" om
dette overgangssamfunnet, rett og slett for a unnga forveksling. Jeg er
enig med Gustavsen i mye. Men vi har ulike mal. Og det var nettopp derfor
SUF ville starte et nytt parti, heller enn a jobbe innen SF.
Til slutt skriver Even:
"Jeg hevder ikke at Cuba er 100% sosialistisk, men at dette landet ma vere
noe av det nermeste man kan komme sosialisme i dagens verden. En annen
kandidat?"
Dette er en i utgangspunktet haplos problemstilling. A snakke om "mest
sosialistsk" er det samme som a fraskrive sosialismen dens karakter som en
kvalitativ endring av kapitalismen. I folge en slik logikk vil det alltid
finnes et "mest sosialistisk" land, eksempelvis at Athen i sin tid var "mer
sosialistisk" enn Sparta, eller at Norge i dag er mer sosialistisk enn
Tyrkia. Det handler om kvalitet, ikke kvantitet.
--- Mathias (det ble langt, dette...)Det sidste er jeg helt enig i.
Venstreoppositions-folk har jeg kort "modt" her pa internettet. Det er gode erlige folk som tro fast pa bl.a. Che Guevaras mal for bl.a. Cubas okonomi.
Om hvorvidt Cuba er socialistisk eller ej kan jeg ikke svare skrasikkert pa. Jeg ville heller ikke kunne gore det samme om Sovjetunionen under NEP eller Kina med Nyt Demokrati. Men jeg har det pa samme made som med NEP og Nyt Demokrati. Cuba har gennem deres parti og diverse organisation erkleret sig for socialistisk, og det ikke bare ligner. Man prover at bevege sig lengere og lengere bort fra privat tilegnelse og udbytning, mere socialistisk demokrati, frivilligt arbejde etc. Samtidig laver man dollar og turisme-losninger som i sig selv undergraver alt godt. Men hvad fanden skal de gribe og gore i. Danmark, Norge og Sverige bryder ikke nogen blokader. Her kunne vi maske hjelpe en hel del til. Hvad fanden laver fagbevegelsen? Og jeg mener ikke de fa men trofaste, som lige meget hvad er solidariske med undertrykte folk overalt pa jorden.
"One has to have a great dose of humanity, a great dose of the feeling of justice and of truth not to fall into extreme dogmatism, into a cold scholasticism, into isolation from the masses. Every day one has to struggle that this love to a living humanity transform itself into concrete acts, in acts that serve as examples, as motivation." Ernesto Che Guevara
For Revolutionary Resistance! Defenders of Dictatorship of Proletariat! Let us continue the path of Marx, Engels, Lenin, Stalin and Mao! Workers of all countries Unite! ?VIVA EL INTERNACIONALISMO PROLETARIO!
Yours in solidarity Per Rasmussen Denmark http://home0.inet.tele.dk/pera/ http://come.to/familienrasmussen pera@post.tele.dk cape@teliamail.dk SUDI - Sorens hjemmeside http://w1.1559.telia.com/~u155900387/
Cuba SI! http://w1.1559.telia.com/~u155900388/ http://members.tripod.com/Per_Rasmussen/ http://www.geocities.com/Athens/Atlantis/1690/ cubasi@teliamail.dk Cuba SI mail-list cubasi-subscribe@egroups.com cubasi@egroups.com
Ernesto Che Guevara http://w1.1559.telia.com/~u155900388/ernesto.htm http://members.tripod.com/Per_Rasmussen/ernesto.htm http://www.geocities.com/Athens/Atlantis/1690/ernesto.htm
Viden er Magt! Grundskoling i marxismen-leninismen http://w1.1559.telia.com/~u155900373/ mlmtt@private.dk