Det er helt legitimt at eksempelvis Cuba, DDR eller Jugoslavia hevdes å
være sosialistiske land, men da må man samtidig definere hva man mener
med sosialisme. Dersom sosialisme er sterk satsing på utdanning, helse
og sosial sikkerhet, er vel dette blant landene som har kommet nærmest
sosialisme (hvis man velger å se bort fra politisk utstøtning fra
samfunnet).
Min kritikk handler om det jeg anser som en form for post-reformisme.
Jeg vil i denne sammenhengen anbefale Harald Berntsens innledning til
Eduard Bernsteins "Sosialismens forutsetninger". Bernsteins teori var
ikke et lyn fra klar himmel. Det var tvert imot en teoretisk overbygning
over de tyske sosialdemokratenes praksis. Nettopp derfor ble han aldri
sendt ut i kulden. Sosialistlovene av 1878 forbød det tyske
sosialdemokratiets åne utenomparlamentariske praksis. Den store
katastrofen var at de valgte å ikke oprettholde denne undergrunns. I
stedet deltok de utelukkende i det parlamentariske spillet, og den
sosialistiske revolusjonen ble skjøvet ut på ubestemt tid. Det var ikke
lenger noen indre motsigelser i kapitalismen de så de kunne benytte seg
av. Sosialistenes kamp ble redusert til utelukkende kamp for arbeidernes
brødkrav, noe som i seg selv utelukker revolusjon.
Men fremdeles er spørsmålet: Hva er sosialisme? Jeg står sånn cirka på
Paul Brosches fem punkter i dette henseende:
1. man måste se om det finns en arbetarklass, som måste sälja sin
arbetskraft för att få sitt uppehälle
2. man måste se efter som det finns en kapitalistklass, som köper denna
arbetskraft.
3. om det inte finns en kapitalistklass, så måste man se efter om det
finns en nomenklatura, eller en byråkratklass, eller "socialistiska"
tjänstemän, som i praktiken köper denna arbetskraft
4. man måste se efter om inte trots allt finns en reservarmé av
arbetslösa, och om denna arbetslöshet döljs under diverse "lull-lull"
5. man måste se efter om samhället på sikt utvecklas, till ett klasslöst
samhälle. även om det naturligtvis kan ske steg bakåt.
Hvis man er enig i at kapitalismen er en samfunnsformasjon, så må man se
hva denne samfunnsformasjonen kan si i forhold til disse kravene.
Poenget er at disse kravene ikke lar seg forene med kapitalisme.
Kapitalismen er eliminert - det må dreie seg om en annen
samfunnsformasjon, dvs. en annen (skjematisk sagt) økonomisk basis.
Dette er i seg selv en kvalitativ endring.
Derfor mener jeg man ikke kan snakke om "mest sosialistisk". Enten er
kravene oppfylt, eller så er de ikke det. Selvsagt kan Lydersen eller en
hvilken som helst annen person hevde at det ikke er slik. Men da snakker
vi forbi hverandre, vi snakker ikke om den samme sosialismen.
Hvilken rett har jeg som vestlig til å hevde dette overfor andre?
Utgangspunktet må være at (den sosiale) kommunismen er internasjonal,
eller rettere sagt at den negerer nasjonen. Dette blir en umulighet så
lenge sosialisme er kvalitativt forskjellige begrep fra land til land,
fra område til område. Den som kjemper for kommunisme i ett land, må
dermed nødvendigvis gjøre den internasjonal. Om marxismen-leninismen og
trotskismen hadde vunnet hver sin del av verden, ville det vært en
dårlig plattform å bygge en sosial kommunisme på. Enig?
--- Mathias