Bismo har tidligere kritisert meg for å være for intellektuelt orientert og
for lite opptatt av aksjonisme. Når jeg leser hans betraktninger om
hvorvidt Cuba kan kalles sosialistisk eller ikke, så blir det naturlig å
sende anklagen i retur. Det er skrevet hyllemetre med innlegg i denne
debatten og Bismo har tydeligvis lest langt mere av den enn jeg selv. Bismo
skilter sågar med sitat fra Marx kritikk av Hegels rettsfilosofi for å
underbygge sitt argument om at sosialismen skal være kvalitativt
forskjellig fra kapitalismen og forkaster på det grunnlag Cuba som
sosialistisk. Boklig og intellektuelt sett er det imponerende å lese hva
Bismo får til, men hva er den praktiske betydningen? Når det gjelder så
ulne begreper som sosialisme og kommunisme, så er svaret omtrent like i det
blå som spørsmålet om meningen med livet. Det vil alltid være mulig å
argumentere for at Cuba ikke kan kalles sosialistisk, spørsmålet er hvilken
interesse man ser av å holde denne diskusjonen gående. Dette spørsmålet
retter jeg herved til Bismo, som tydeligvis har interesse av å diskutere
Cubas, Sovjetunionens og andre ikke-vestlige samfunns karakter etter en
distansert og intellektualisert sosialisme-kapitalisme-akse. Hva består
denne interessen i?
Det nedslående med Bismos intellektualisme er at den overser den brutale
virkeligheten bak begrepsleken. Går man få år tilbake i tid møter man den
vestlige kulturelle intoleransen i mer rendyrket form, som kolonialisme og
politisk og vitenskaplig legitim rasisme og fascisme. Har man følehårene
ute så ser man hvordan den samme faenskapen er i live fremdeles den dag i
dag, tross at politiske myndigheter lar en kvinnelig innvandrer være leder
for 17.maikomiteen i Oslo og andre fine tiltak på overflaten. Under
overflaten syder og koker imidlertid den gamle fremmedfrykten som før, og i
randsonene mellom Vesten og den ikke-vestlige verden slår faenskapen ut i
full blomst, som blokaden og boikotten av Cuba og Irak, den permanente
bombingen av Irak og de siste månedenes bombing av Jugoslavia. I denne
globale brytningen mellom det gamle imperialistiske og selvsentrerte
katolsk/protestantiske Vesten og den øvrige majoriteten av ikke-vestlig
menneskehet er det sosialismen har sin rolle, ikke først og fremst som
samtaletema blant vestlige wannabe-intellektuelle, men som samfunnsmessig
alternativ til den vestlige idealistiske positivismen og mekaniserte og
individ-sentrerte demokrati-tenkning, som kan oppsummeres med Margreth
Tatchers ord: "There is no such thing as society." Det blir dermed helt
naturlig å stille seg sterkt kritisk til unge vestlige som finner det for
godt å trekke i tvil Cubas, Sovjetunionens og for den saks skyld Kinas
sosialistiske karakter på grunnlag av stereotype oppfatninger om hva
sosialisme etter en ideal målestokk er og bør være. Dette poenget rammer
ikke bare AKP`eren Mathias Bismo, men i like stor grad Even Sandvik
Underlid og hans kumpaner i NKU. På samme vis som Bismo fjerner folk som
leder i NKU Tharald Braathen Ellingsen og nestleder Hans Berger seg fra den
brutale fuzzy virkeligheten og forholder seg til en ideal konstruksjon,
hvor f.eks. Kina og den demokratiske reformprosessen i Sovjetunionen på
80-tallet under Mikhail Gorbachev forkastes som ikke-sosialistisk. Samma
unnaluringa, hvor praksisen forsvinner i endeløse diskusjoner hvor
diskusjonen i seg selv blir målet og man ikke kommer noen vei. Følg unge
Underlids eksempel, kom dere på banen gutter og utvikle horisonten deres
for alles beste!
Samtidig utvikler den moderne verden seg med pulsslag. Tenk på SFOR-styrken
i Bosnia, hvor russiske styrker bestående av offiserer og soldater med
sovjetisk utdanning og bakgrunn sikrer freden i FN-regi side om side med
NATO-styrker. Dette er et diplomatisk prøvestykke av dimensjoner, et
uttrykk for postsovjetisk balansekunst hvor utfordringen er å kunne
samarbeide med hverandre, leve i en verden sammen, framfor å skulle sitte
på hver sin side av jernteppet med rakettene rettet mot hverandre og med
løgnmaskineritet i full gang på begge sider. Sovjetunionen og øst-Europa
har tatt omstillingen, Vesten svarer med å proklamere seg selv som vinner
av den kalde krigen. En livsfarlig misforståelse. Etter 80 år med
marxistisk innflytelse og utvikling i den ikke-vestlige verden dreier det
seg ikke lengre om tapere og vinnere, men en stor verdensmasse, politiske
og økonomiske systemer i dynamisk utvikling og en åpen fremtid. I denne
sitausjonen å begynne å betrakte seg selv som vinner av en ideologisk krig
og sette igang med å skulle omgjøre hele verden i sitt bilde er et
livsfarlig politisk drømmeri som langt overgår den verste stalinismen. For
stalinismen hadde i hvertfall en ide om massens førende betydning, en ide
som er helt valid og tross alt ga stalinismen en form for mål og mening.
Den vestlige postsovjetiske idealismen derimot har ikke noe valid grunnlag,
menneskerettigheter og demokrati, hva er det, sålenge makta rår og den
sterkeste og flinkeste tror han er i sin fulle rett til å bare ta for seg,
slik NATO-bossene øyensynlig tror? Da hjelper det lite å appellere til sine
nedfelte rettigheter. Slik blir den vestlige retorikken bare tomme ord,
like tomme som Bill Clintons siste utspilll i natt om at NATO har vunnet
krigen for et mer tolerant og frihetlig Jugoslavia. Hvor er substansen og
troverdigheten? Hvor er forbindelseslinjen til en materielt eksisterende
virkelighet av snørr og gørr? Så når Clintons studiekamerat Strobe Talbott
sitter i Moskva og skal diktere de undermåls taperne i den kalde krigen
hva de har å foreta seg i Jugoslavia så er det klart at det må gå galt
igjen. Aller siste nytt er nå altså at tungt bevæpnede deler av de russiske
styrkene i SFOR-styrkene har revet seg løs fra samarbeidet i Bosnia og er
på vei mot det nordlige Kosovo for å beskytte serbere fra kosovo-albanske
overgrep. (Og salige Kai Bråthen som trodde krigen var over...) som kritisk
tenkende nordmann støtter jeg denne russiske operasjonen fullt ut, når
ledelsen i NATO til stadighet avlører at de lever i en oppdiktet
narsissistisk drømmeverden og ikke er i stand til å respektere folk med
andre oppfatninger, når de bare er tolerante i ord, men ikke i praksis, så
er det en plikt for rasjonelt tenkende mennesker å foreta seg noe aktivt
for å demme opp for galskapen. For det har ihvertfall Marx lært dem, det
kommunistiske poenget som Håkon Lie allervilligst har forskånet oss for, at
fine ord og teorier har null verdi, sålenge de ikke kan omsettes i praksis.
Sigurd Lydersen
PS:
Som en norsk sosialdemokrat uttalte: "Konsekvens er en nisse som lurer i
harde hjerner."(Smak litt på den.) Til Akersgata og alle norske toskehoder:
HOVMOD STÅR FOR FALL!!
ds
NB:
Dette innlegget er renskrevet med tanke på mulig trykking i Klassekampen.
Det er altså ikke bare ment for KK-forum, men for avisa Klassekampen. Jeg
forventer at innlegget kommer på trykk, Bismo fikk slippe til i
Morgenbladet med falsk fremstilling av meg som sovjetfrelst, det er bare
rett og rimelig at jeg får komme til uttrykk i papirmedia med min
oppfatning av Bismo og hans likesinnede i NKU. Dersom det er nødvendig med
forandringer i innlegget for å sende det i trykken, er jeg helt åpen for
det, bare send meg en mail fra redaksjonen sånn at vi kan komme til enighet.
Sigurd Lydersen