redaktør-jakta

Jon Børge Hansen (jonhan@fn-sambandet.no)
Thu, 25 Sep 1997 14:52:33 +0200 (MET DST)

IKKE LYN FRA KLAR HIMMEL

Jeg hadde ønska redaktør Paul Bjerke en mer verdig avgang. Eierne og styret
skulle ha skjært gjennom for lenge sida, bedt Bjerke trekke seg og lyst ut
stillinga. Så hadde Bjerke vært spart for å få dette ettermælet på
kommentarplass i Dagbladet: "Klassekampen er ikke lenger det organ for
undersøkende og møkkagravende journalistikk det var. En tid blei avisa fylt
av uferdige doktoravhandlinger. Under den nåværende redaktøren har den vært
nokså likegyldig."
Dagladet er her på linje med en stor del av abonnentene. Utover i landet har
frustrasjonen over avisa vært utrulig utbredt. Svært mange har ment at noe
drastisk må gjøres for å få avisa inn på et annet spor. En del har sett
behovet for ny ledelse, en ny redaktør. I Oslo har også mange ansatte og
tidligere ansatte i KK, folk fra alle leire, snakka fram og tilbake om dette
over stambordene i månedsvis. Tidligere i sommer blei til og med jeg
forsøkt overtalt til å stille som redaktørkandidat (Jada - jeg blei smigra.
Neida - jeg er ikke kvalifisert, kan ikke, vil ikke. Slapp av!) Det som
kanskje overraska meg mest, var hvor forespørselen kom fra: fra det som
regnes som motsatt politisk "fløy" av den jeg blir antatt å høre til (jeg er
AKP-er), fra en med lang erfaring fra arbeid i KK, og i andre aviser.
Poenget her er ikke om slike spontane forespørsler er alvorlig ment. Poenget
er at det i lang tid og fra helt forskjellige hold har vært sett behov for
både kursendring og redaktørskifte i KK, denne diskusjonen har vært
halv-offentlig, og i det minste en uforpliktende kafe-jakt på nye
redaktørkandidater har i månedsvis vært drevet av mange som fra ulike
ståsteder har sett at avisa kjører på et blindspor.
I denne situasjonen er det utrulig å høre at Paul Bjerke (og en del andre i
redaksjonen ?) ikke skal ha ant noe om dette. Skulle dette stemme, sier det
mye om mangel på antenner, eller sosial kontaktflate.
Realiteten er imidlertid at Bjerke har vært fullt innforstått med at
tilliten til ham var tynnslitt. Men i stedet for å gå inn på ei åpen
vurdering om han var den rette til å lede avisa videre, reagerte han som om
en slik tanke var en krenkelse han ikke kunne bære. Så var sirkuset i gang.
Midt i valginnspurten for RV.
Argumentet fra Bjerke var at eierne, AKP, brøt redaktørplakaten. Det gjorde
de ikke.
Sett redaktørplakaten på trykk i avisa, så kan leserne sjekke dette sjøl.
Etter mi mening hadde derimot Brekke gått ut over bokstav og ånd i denne
plakaten, han burde innsett at han ikke lenger redigerte avisa i samsvar med
det grunnsynet eierne har nedfelt i formålsparagrafen, og dermed var moralsk
forplikta til å trekke seg. Dette er mitt syn, og det kan sjølsagt diskuteres.
Men det som uomtvistelig står fast, er at med kampanjen mot aviseierne de
tre siste dagene Bjerke redigerte avisa, gikk han over en hver strek. I en
hvilken som helst mediabedrift med sjølrespekt ville mannen fått avskjed på
timen. I stedet fikk han tilbud om omplassering til politisk journalist,
hvilket han fornuftig nok avslo.
Med det synet på eierne og på partiet AKP Bjerke nå viser seg å ha, burde
han også hatt moralsk mot til å forlate partiet for lenge siden. I stedet
har redaktør Bjerke ikke bare opprettholdt medlemskapet, men deltatt aktivt
i den lange interne prosessen om KK, inkludert landsmøtet i vår. De vedtaka
han var med på å fatte der, har han imidlertid seinere nekta å
offentliggjøre i KK. De gikk tydeligvis på tvers av det han egentlig ønska.
Samme skjebne lot han et innlegg fra KK-veteranene Finn Sjue og Bo Brekke få
- de tok til orde for ei ny innretning og reiste spørsmålet om en bedre
ledelse av avisa (se KK 17.9)
På bakgrunn av alt dette er det ikke mulig å ta påstandene om at spørsmålet
om redaktørskifte kom som lyn fra klar himmel på Bjerke alvorlig.

Til redaksjonsstaben vil jeg si dette:
I samfunnet ellers kommer og går teatersjefer og fotballtrenere med larm og
spetakkel, bråk er bråk, såra ambisjoner og pompøse nederlag er ikke
uvanlig. Og i slike maktkamper skjer det alltid tabber og dumheter og skit.
Og livet går merkelig nok videre.
Men redaksjonen må ta inn over seg at Klassekampen er til for å drive
revolusjonær politisk journalistikk. Derfor blei avisa oppretta. Dette er
fortsatt formålet med avisa, eksplisitt nedfelt i formålsparagrafen.
Dette visste hver enkelt journalist da han/hun søkte jobb der.
Ei avis er ikke revolusjonær (eller kristen, eller sosialdemokratisk, eller
liberalistisk) i
kraft av formålsparagrafen. Den må ledes - i temavalg, prioriteringer,
vinklinger, verdisyn osv. - og skrives av en redaktør og en stab
journalister som sjøl i daglig praksis ser det som sitt eget personlige mål
å prøve å virkeliggjøre en slik journalistikk.
Som i all menneskelig praksis vil det bli gjort feil og tull og det vil være
mangler i massevis. Men oppgaven som skal løses - som de er ansatt for å
være med å løse - er like fullt den å lage ei revolusjonær dagsavis.
Redaksjonsklubben forholder seg ikke til dette. De omgår problemstillinga,
og uttaler seg alltid som om formålsparagrafen er å drive ei avis for "hele
venstresida". De forholder seg til headingen redaksjonsledelsen har satt på
forsida, og ikke til formålsparagrafen for avisa. Det er forskjell på en
markedsføringsstrategi og en formålsparagraf.
Dette dreier seg ikke om KK skal ha som mål å få "hele venstresida" - og
ikke bare de 40 000 RV-velgerne - som lesere. Det dreier seg om hva som skal
være avisa politiske grunnsyn og profil.
Det kan trenges en diskusjon for å klargjøre hva redaksjonen legger i sitt
begrep om "venstresida". Til tider har det jo vært tilløp til å inkludere
alle som i gitte situasjoner kunne være alliansepartnere i en kampsak i
dette begrepet.
Men viktigere enn en skolastisk diskusjon om dette, er det å komme i gang
med arbeide med å gjøre Klassekampen til ei avis som har noe vesentlig å si
de tusenvis på tusenvis som trenger ei slik avis. At journalistene i KK
brenner for avisa har dere ettertrykkelig vist oss. Om dere også, hver
enkelt av dere, brenner for revolusjonær, sosialistisk politikk får tida vise.
I konflikten nå har dere ikke signalisert særlig interesse for denne
problemstillinga. Journalistene har tvert om opptrådt som om ansatte har en
eller annen slags rett til å endre formålet med avisa de har tatt jobb i.
Dette går ikke på noen arbeidsplass.
Okei - blodet har kokt og hodene gått varme i det siste. Nå må vi begynne
å se framover, alle sammen. For meg betyr det å forsøke å legge bak meg Knut
Selsjords (usignerte) Akkurat Nå-skriveri lørdag 20.9, og å sette meg til
maskinen for å skrive et nytt bidrag til utenrikssidene i Klassekampen. Mens
jeg venter på Jon Michelet.

Jon Børge Hansen