Anders Ekeland slår til lyd for å ha tillit til den sittende redaksjon under
parolen "arbeiderkontroll med produksjonen". Dessverre er netopp denne saken
et spesielt glimrende eksempel på hvor problematiske slike paroler ofte blir
når de skal omsettes i praksis. Det kunne nevnes berømte historiske
fortilfeller som f.eks. den fatale brøler som ble begått av spartakistene i
1919 da de støttet noen "røde" matrosers kupp mot det sosialdemokratiske
hovedorgan "Vorwärts" netopp i illusjonen om at dette kupp var uttrykk for
"massenes kontroll". De så herved elegant bort fra det faktum at avisen var
uttrykk for en politisk strømning i arbeiderbevegelsen som aksjonen faktisk
prøvde å frata ytringsretten: arbeidernes flertall var enige med
sosialdemokratene og den linjen deres avis "Vorwärts" hadde. Aksjonen endte
i katastrofe og la grunnen til den uforsonlige splittelsen i tysk
arbeiderbevegelse som hjalp fascismen til makten. Problemet med begreper som
arbeiderklassen er presis: hvem er arbeiderklassen, f.eks. i konflikter
innad i arbeiderbevegelsen? Hvis kontroll er "arbeiderkontroll"? Er kanskje
ikke flertallet av de som har aksjer i KK også lønnsarbeidere i like høy
grad som journalistene i KK? Hva er da "arbeiderkontroll" med KK? Historiens
gang har vist at slike paroler ikke duer når det dreier seg om å sikre
forskjellige strømninger i sosialismen ytringsfrihet.
Alt taler for å innse faktum: avisen KK uttrykker tradisjonelt linjen til en
strømning på venstresiden i Norge som ligger til venstre i og for SV. Når
avisens dominerende journalister har hoppet med på motestrømninger i norsk
og internasjonal journalisme og greid å vri avisens innhold bort fra dette
som kjernen og over mot en kjerne som er mere tradisjonelt utenriks- og
kulturstoff a la Dagbladet, Arbeiderbladet osv. har de etterhvert provosert
frem en reaksjon blant de leserne som føler avisa som sin unikke
representant i norsk offentlighet og som ikke føler seg hjemme i det sedate
og overfladiske kulturelle og annet "nyhets"-snikksnakk som flyter som en
linn strøm overalt i norsk offentlighet og ellers hvor livstrøtte 68'ere
slår sine folder.
Disse leserne har en god egenskap: de vil ikke lese en avis bare for å slå
tiden ihjel. De vil ikke finne seg i å bli hundset og fratatt ordet av
egenmektige journalister og ifølge disses politiske og andre griller. Norsk
offentlighet forøvrig er langt på vei uttrykk for mektige journalistiske
makthavere og disses manipulasjon med "den offentlige mening" etter
forgodtbefinnende. "Valgkampen" styres av journalister og profesjonelle
hetsere med nærmest diktatorisk makt. KKs lesere ønsker ikke å bli behandlet
av "sine" journalister på samme måte. De ønsker i KK journalister av en
annen type: journalister som er bevisste sosialister også i praksis og som
derfor respekterer sine lesere. Dette er den uklare stridens kjerne.
Når KKs journalister med sine borgerlige profesjonsbrødre som hjelpere
prøver å vri dette over til en kamp for "ytringsfriheten" idet de på helt
tradisjonell journalistprofesjonsvis bruker dette til hudløshet misbrukte
begrep som synonym for sin personlige kontroll med en del av norsk
offentlighet opptrer de som dårlige sosialister. Enhver som tror seg
berettiget til å eie/beherske en del av offentligheten kan umulig være en
god sosialist i denne henseende. Ingen truer dem jo på levebrødet.
Noe annet er så om Jon Michelet er en bedre sosialist enn de nåværende som
leder KK, jeg har her luftet mine tvil. Uansett personspørsmålet: vet
opposisjonen mot KKs nåværende linje i tilstrekkelig grad hva de vil og
hvordan de vil gjennomføre det? Jeg vil her erklære meg enig med Rune Soma:
avisen må bli et uunnværlig redskap for sine lesere i kampen for å motstå
maktens enetale i dagens Norge. Men dette krever bedre politiske
overveielser enn den ml-nostalgi som kommer frem i kampagnen for Jon
Michelet. Hans Ebbing eller en lignende person som (med)redaktør ville bety
en helt annerledes politisering av avisen og samtidig bety en kraftig
politisk utfordring av ledelsen i SV.
Vh. Karsten Johansen