Problemet for en avis som KK er selvfølgelig at Norge ikke lenger har en
politisk debatterende offentlighet man kan forholde seg til som opposisjon -
politikk i Norge er erstattet av pjatt og referater av opinionsmålinger -
politikk er blitt en sportsgren og TV-underholdning som alt annet.
"Valgkampen" suspenderes f.eks. i en uke fordi et hysterisk oppskrytt medlem
av den engelske adel dør i en typisk playboy-ulykke. For tretti år siden
hadde dette blitt ansett for det det er: dekadent tøv. Nå fremmanes en
massepsykose ("sorg") av goebbelske dimensjoner. Ingen tør å protestere og
kalle dette hva det er (bortsett fra et debattinnlegg i Dagbladet i dag).
Ingen tør å prostestere mot opinionsmåleriet som degraderer hele valgkampen.
Valgkampen og den politiske kultur ødelegges av petitjournalistisk
terrorvirksomhet.
Den eneste i den norske "valgkampen" som har turdet si det som bør sies om
Carl I Hagen (at han balanserer på grensen til fascistisk hetz) er Inge
Lønning. Ingen i SV eller RV kommenterte Se og Hør-bilaget som var på samme
nivå som "Der Stürmer" - det eneste som manglet var jødekarikaturer. Det er
uansvarlig å tie om slike ting. Hagen er Radovan Karadzich på norsk, et
eksempel på den type samvittighetsløse politiske fribyttere som en
kulturkrise fremkaller, nå som på trettitallet, her som i Jugoslavia,
Frankrike, Italia eller Østerrike. Ingen politiker i Norge har turdet
angripe de journalister som hjelper Hagen frem (og er verre enn ham når det
gjelder demagogi - f.eks. Versto i VG).
KK får da den kolossale oppgaven å bli en ny politisk offentlighet i kimform
og det er en oppgave man strengt tatt ikke kan forvente løst. Forsøket må
likevel gjøres, men det fordrer som et minimum at de få politisk tenkende
individer til venstre i dette landet arbeider sammen og også arbeider for
politiske allianser i enkeltspørsmål med den kultiverte del av borgerligheten.
Vh. Karsten Johansen