Det meste av det som foregår i dagens "samfunn" gir mange etterhvert opp å
kommentere, fordi de skjønner at i offentligheten er de fornuftige blitt et
så forsvinnende mindretall blant alle de liberalistisk ensrettede
konsumegoene og gallskrikende småborgerne ("enkeltmenneskene") at det ikke
lenger har mening å si noe.
Ulvehysteri (trusler på livet i denne saks anledning!) osv. forteller sitt
om hvor langt mange har fjernet seg fra virkeligheten - eller hvor mye
offentligheten brukes til manipulasjon. Offentligheten i Norge fortoner seg
i regelen som ett eneste sammenhengende drittsekk-program. Hvilken mening
det her skulle ha å gripe inn mot NOE er ikke lett å se. Og hvem skulle
gjøre det? (Her på forumet får man inntrykk av den totale stilstand som gjør
seg gjeldende når man leser f.eks. Ormåsens tilslutning i gammel AKP-stil
til stalinismens forbrytelser: "-- Det kommer ann på hvilken stilling de tar
til den sosialistiske forfatningen. -- Etter min mening var det f.eks.
riktig å frata de demokratiske rettigheter til Trotskistene, Bukharinistene
og Zinovievistene da disse til tross for sin frase radikale uttalelser gikk
i mot den Sovjetiske forfatninga, og jobbet for å styrte denne (bla. gjennom
sabotasje aksjoner og terrorisme)" - og diverse "svar" på dette. På AKPs
hjemmesider blomstrer den gamle stalinismen ufortrødent med "klassikerne"
som "de fem store", inklusive de to massemorderne Stalin og Mao. Ormåsen har
dessverre ikke rett i sine angrep på AKP for frafall fra stalinismen). Den
øvrige "venstresiden" er opptatt - som resten av "partiene" - med
nominasjoner til den maktesløse, barnaktige og virkelighetsfjerne
forsamlingen som kalles Stortinget. Politiske analyser beveger seg på
tegneserienivå og går glatt utenom alle egentlige problemer.
Dagens (s)tilstand - særlig blant journalister og andre i offentligheten -
kan hos opplyste mennesker ikke framkalle annet enn pinlig berørt taushet.
Av og til orker noen få fornuftige ennå å si noe, men det blir lengre og
lengre imellom at noen makter det. Offentligheten antar karakter av galehus
- hvor det fyker mer og mer med dritt og møkk og råtne intriger og ellers
forskjellige sekter hovedakelig av liberalistisk trosretning preger scenen,
isprengt åpent fascistisk galimatias og godtroende og avmektige forsøk på å
drive eksorsisme av dette uten å fatte hva det kommer av.
Et "samfunn" som spytter av visse forbrytere men samtidig godtar andre av
slaget glattvekk (f.eks. krigsforbrytere som Sharon) vil alltid bli
"overrasket" av fascisme. I Kroatia mobiliserer nå igjen fascistene fordi en
av deres morder-generaler skal for krigsforbryter- tribunalet. Hvor er hele
det vestlige koret som messer om Serbia da? Det er ikke bare i "the state of
Denmark" at det er noe råttent. Det som foregår i Israel nå er grove og
brutale forbrytelser, men tausheten fra offisielle høyder er brølende. Imens
stormer en kommersialisert og korrupt vitenskap videre mot fagre ny verden
under høylytte begeistringshyl om konkurranseevne osv. Det er ikke vanskelig
å se hvor alt dette peker hen. Man merkt die Absicht und wird verstimmt.
Karsten Johansen
http://www.dagsavisen.no/kommentar/weekend/2001/02/548297.shtml
Heretter heter det jeg
Dagsavisen har denne uken formidlet skuffelsen over at norske Ap-statsråder
prioriterte samråd med millionærer i næringslivet framfor å delta på en
konferanse om fattigdom blant barn.
PER EDGAR KOKKVOLD
Til den sistnevnte konferansen sendte de sine underordnede - statssekretærer
og politiske sekretærer, som for sikkerhets skyld forsvant kort tid etter at
de hadde hørt sine egne innlegg.
Statsrådene finner kritikken urettferdig, og det er mulig den er det. Men
kritikken treffer en nerve, den virker riktig på de fleste som blir kjent
med kritikken - ikke fordi den bekrefter gamle myter om politikere, men
fordi den bestyrker det inntrykk som blir sterkere og mer utbredt for hvert
år som går: At mange av dem som slåss om politisk makt, først og fremst
betrakter makten som et middel til sin egen personlige tilfredsstillelse, og
derfor bare har de vageste anelser om hva de vil gjøre med den makt de har
fått.
Ideologiene er døde - det vil si alle ideologier bortsett fra den
liberalistiske, som ikke engang oppfattes som en ideologi. Politikken har
abdisert. Representanter for politiske partier - også statsråder - holder
seg med det personlige pronomen. Det heter ikke «vi» nå lenger, heretter
heter det «jeg». Det dreier seg om hva «jeg» skal gjøre. Hovedspørsmålet er
ikke hva som foregår i regjeringskontorene, men hvem som befinner seg der.
Er «jeg» der, er det «vi» som har vunnet.
Hvis det fortsetter slik, forsvinner de politiske partiene. De kommer til å
sove mellom valgene, for så å våkne til et slags liv i valgkamptider, når de
profesjonelle politikerne trenger dem. De blir tilholdssteder for små
klikker med store egoer, selvrekrutterende organisasjoner der en liten
gruppe mennesker som ikke representerer stort andre enn seg selv, utpeker
hverandre til politiske verv.
Kritikken er urettferdig, vil noen si. Jo, omtrent like urettferdig - og
like rettferdig - som når politikerne sier at det er umulig å få
journalistene til å interessere seg for sakene» dersom ikke sakene kan
personfokuseres og knyttes til personkonflikter. Kritikken mot politikerne
er om lag like uriktig - og like riktig - som når politikerne hevder at
pressen først og fremst er opptatt av det politiske selskapsspillet, av hvem
som til enhver tid «er sammen» med hvem, av det overfladiske, av
innpakningen mer enn av innholdet.
Kan det med andre orde hende at vi begge - både presse og politikere - har
et ansvar for det professor Jostein Gripsrud har kalt et betydelig
demokratiproblem, nemlig at politikken mer og mer tømmes for innhold? Kan vi
ane et utviklingstrekk? Et samfunnsliv som privatiseres og oppstykkes i
lønnsomme småbiter uten innbyrdes sammenheng? En offentlighet som forvitrer,
fordi mediebildet splittes opp i små enheter hvor deltakerne primært snakker
med seg selv og ikke med hverandre?
Hva vil framtiden bringe? Partier som bare er heiagjenger for maktglade
enkeltindivider? Stortingsrepresentanter som melder seg ut av sine
respektive partier dagen etter nominasjonsmøtene fordi de selv ikke ble
renominert? Stortingsgrupper som skriver panegyriske hilsener til
partiformannen og bare får lov å gjøre lakeitjeneste for sine ledere? Og
regjeringer - slik som den «moderne» britiske Labour-regjeringen, hvor det
knapt nok finnes politiske uoverensstemmelser mellom regjeringsmedlemmene,
men hvor miljøet likevel er giftigere enn i noen tidligere regjering, fordi
medlemmene ikke lenger slåss om politikk, men om posisjoner? Når problemene
kommer - og det gjør de for enhver regjering - er det ingenting som knytter
statsrådene sammen - verken partilojalitet eller felles verdier.
http://www.telegraph.co.uk:80/et?ac1601715957616&rtmo=fsa3MNNs&atmo=7FlQA
nAt&pg=/et/01/2/11/nmand11.html
Mandelson is suicide risk, says psychologist who analysed him By Jenny Booth
and Joe Murphy
THE clinical psychologist Oliver James, whose television analysis of Peter
Mandelson caused the MP to burst into tears, has warned that the former
minister could be suicidal.
Mr James commented on Mr Mandelson's frenetic activity in the past few days,
which is undermining the Government. Mr James said that the MP was at "high
risk of a suicide" attempt when he was sacked. Mr James said that this is
because the former Northern Ireland Secretary's political career was so
important to him that he had effectively thrown away his future.
Mr James said: "Since it is extremely likely that he won't be able to regain
what he had, I think that a terrible depression is likely to beset him
sooner or later . . . He is probably in quite a fragile state at the moment.
He has brought it on himself, which is why he is trying to represent it to
other people and to himself that it is something brought on him by other
people - whereas in reality, he has brought both disasters upon himself."
Mr James said: "Of course, there is some kind of design fault in him. For it
to happen twice means he ultimately cannot evade that. At the moment, he is
trying to evade that, but ultimately he must confront the truth that there
is something wrong inside him that made it happen."
Mr James said: "His life up until now has been completely organised around
the idea of emulating his grandfather Herbert Morrison [a distinguished
Labour home and foreign secretary]. His whole identity has been built around
his relationship with his mother and his grandfather, and he has had that
taken away. Or rather, it has not been taken away - he has thrown it away,
it is his fault, which is all the more suicide-inducing."
Mr Mandelson was forced to resign on January 24 over the Hinduja passport
affair. Mr James, author of Britain On The Couch, said that Mr Mandelson's
efforts since then to offload the blame and to clear his name, which have
exasperated his former colleagues, were symptoms of a desperate effort to
evade the truth. Once Mr Mandelson accepted that there were flaws in his own
character that had caused him to destroy his own career, he was liable to
fall into a deep depression, he said.
In the television interview for Mr James's BBC2 series The Chair, broadcast
soon after the 1997 election, Mr Mandelson burst into tears after being
questioned about his father. The incident was the first suggestion that
under Mr Mandelson's ruthless exterior lay a troubled, insecure character.
Within a year, Mr Mandelson had lost his cabinet job for lying about a home
loan from the millionaire Geoffrey Robinson, then a Treasury minister. After
a year in the wilderness, Mr Mandelson had been allowed to return to the
political arena - only to throw it all away once again.
Mr James said, that faced with a choice between accepting the end of all his
hopes and continuing to pretend that he might have a political future, Mr
Mandelson had decided to pretend. Derek Draper, Mr Mandelson's former
assistant, interpreted Mr Mandelson's erratic behaviour - privately briefing
newspapers that he wished to be a European commissioner, then retracting it
publicly - as a plea to be noticed.
Mr Draper, who is studying psychology, said: "Peter is suffering from
massive withdrawal symptoms having been cut off from his fix at the
political top table. Subconsciously, he is trying to attract Tony Blair's
attention. He is like a neglected child who misbehaves just to get noticed,
because getting a smack is better than being ignored."
Offentliggjort den 10/02-2001 kl.22:29
http://www.jp.dk/cgi-bin/dbpublish.dll?page=internetavisen/udland/artikel&ar
t_id=3142087
Amerikansk professor vil klone mennesker Af KLAUS JUSTSEN, Jyllands-Postens
korrespondent
Washington
Professoren mobiliserer sit mest overbevisende ansigtsudtryk og stirrer
direkte på tilhørerne eller ind i kameraet, når han udsteder sin utvetydige
garanti.
»Det er ikke for penge, heller ikke for berømmelse, men blot fordi det er en
pligt. Vi skylder Verden at gøre det.
Pligten, som den 56-årige professor Panos Zavos taler så overbevisende om,
er intet ringere end det første forsøg på at klone et menneske. I løbet af
18 til 24 måneder vil Zavos og hans hold af eksperter have produceret et
menneskes første genetisk identiske tvilling.
Indtil nu er det eneste videnskabsmanden fra University of Kentucky midt i
USA har klonet imidlertid overskrifter. Og det i massevis. Professorens
kolleger tør dog ikke udelukke, at han har den nødvendige viden og teknologi
til at gennemføre projektet.
Succes vil imidlertid blive dyrt betalt.
Kloning af mennesker risikerer ifølge eksperter at producere dødfødte og
deformerede børn. Endnu alvorligere kan konsekvenserne blive, hvis
politikere føler sig tvunget til at forbyde den omfattende medicinske
forskning, der bruger fostre i et forsøg på at hjælpe mennesker med ellers
uhelbredelige sygdomme.
Det er et par år siden, at en læge i Chicago og en religiøs gruppe i Canada
fremprovokerede store overskrifter med påstande om, at de var på nippet til
at klone mennesker. Intet tyder dog på, at der var tale om andet end billige
PR-numnre.
Professor Zavos hævder, at hans plan er ganske konkret. Han samarbejder med
den omstridte italienske gynækolog Severino Antinori og hævder, at have
yderligere en halv snes videnskabsmænd på sit hold.
Antinori blev berømt/berygtet, da han i 1994 behandlede en 62-årig kvinde,
så hun blev gravid og fødte et velskabt barn.
De to mænd forsikrer, at de ikke ønsker at reproducere nogen Michael Jordan
eller Albert Einstein, men udelukkende søger at hjælpe ægtepar, der ikke kan
få børn på nogen anden måde.
Forsikringerne har dog ikke kunnet dæmme op for skarp modstand og
indignerede protester. Det amerikanske selskab for forplantningsmedicin,
hvor Panos Zavos er medlem, har uden tøven fordømt eksperimenterne som både
uansvarlige og uetiske.
»Vi er seriøse mennesker og vore resultater beviser det,« hævder den
amerikanske professor. »Kloning er allerede udviklet for dyr, så det er kun
et spørgsmål om tid, inden det sker med mennesker.
»Vi mener, at vi er de bedst kvalificerede til at gøre det, og vi vil følge
etiske retningslinjer og sikre kvalitetskontrol,« lyder påstanden fra
Kentucky, hvor Zavos i en årrække i sin private klinik har hjulpet barnløse
par.
Selv den ambitiøse læge indrømmer dog, at han har betænkeligheder, når han
beskriver kloning uden de rette rammer som en atombombe. »Den kan
tilintetgøre en masse af os, og den kan få enorme konsekvenser for vore
dages samfund.
Risikoen synes dog ikke at være nok til at bremse den amerikansk-italienske
duo. De henviser således til, at metoden med reagensglasbørn også vakte
modstand, da de første blev produceret i slutningen af 70erne.
Middelhavs-forsøg
Amerikansk lov forbyder ikke kloning af mennesker, men medicinaltilsynet har
understreget, at forsøg med mennesker kræver dets udtrykkelige godkendelse.
Zavos hold agter at gennemføre dets omstridte projekt i et land omkring
Middelhavet, men nægter at afsløre hvilket. Myndighederne skal imidlertid
have givet grønt lys.
De første patienter bliver ifølge professoren et amerikansk ægtepar -
mandens testikler blev skåret af ved en ulykke.
Holdet vil fjerne en hudcelle fra mandens ryg eller hånd og derfra udtrække
DNA. Udtrækket implanteres i en ægcelle, som er taget fra kvindens æggestok,
efter at denne celles DNA er fjernet.
Hvis det går som planlagt, begynder cellen at dele sig og udvikles til et
foster, som så indsættes i kvinden. Ni måneder senere skulle parret få et
barn, der er genetisk som faderen, men ikke nødvendigvis ligner ham mere end
normalt.
Mens Panos Zavos erklærer sig overbevist om, at eksperimentet kan
gennemføres med succes, fremhæver andre videnskabsmænd, at kloning ofte slår
fejl, fordi den udtrukne DNA bevarer nogle af sine oprindelige kendetegn.
Der måtte således 277 forsøg til, før det for fire år siden lykkedes at
klone fåret Dolly. De mange forsøg skabte kun 29 fostre og blot et enkelt af
dem udviklede sig fuldstændigt normalt.
Michael Soules, der er formand for det amerikanske selskab for
forplantningsmedicin, slår fast at kloning af mennesker er uetisk og
uansvarlig.
»Glem de sociale og filosofiske problemer, for vi ved ganske enkelt ikke, om
det er medicinsk sikkert. Dette er ikke forskning, men et forsøg på at sikre
sig omtale.
Medicinsk formål
Det amerikansk-italienske udspil kom blot dage efter, at det britiske
parlament havde godkendt menneskelig kloning for medicinske formål.
Forskerne søger at skabe materiale kendt som stem-celler, som transplanteres
til patienter.
Der er håb om på den måde at hjælpe mennesker med bl.a. sukkersyge,
lammelser og Parkinsons syge.
Selv denne form for forskning vækker imidlertid modstand i konservative
kredse. Det er således kun få dage siden, at præsident George W. Bush
erklærede sig som modstander af offentlig støtte til forskning, der benytter
aborterede fostre.
Skeptikere fremhæver også, at forsøg med dyr indtil nu har givet alt for
begrænset et erfaringsmateriale. Ingen ved, om et klonet individ aldres
hurtigere eller langsommere end andre, og heller ikke, om det er mindre
modstandsdygtigt over for sygdomme.
De etiske problemer er lige så uafklarede. Selv den ambitiøse professor
Zavos erkender, at der kan blive psykologiske problemer i forholdet mellem
forældrene og det klonede barn.
»Tanken om et klonet menneske skaber ubehag blandt mange, fordi processen er
besynderlig,« fremhæver doktor Jeffrey Kahn, der er chef for Minnesotas
bioetiske institut.
»Hvordan vil det føles at føde og opdrage sin egen identiske tvilling 20-30
år efter, at man selv er blevet født. Eller hvordan vil en mor kunne amme et
barn, som er identisk med dets far?
Professor Panos Zavos erkender, at den slags moralske og etiske problemer
bør løses og agter at holde møde om sagen i Rom i den kommende måned.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Mon Feb 12 2001 - 17:59:22 MET