Henrik Orm}sen wrote:
>
> On Thu, 8 Feb 2001, Trygve Lie wrote:
>
> >
> > Liten kommentar fra en som ikke er med i hverken Tjen Folket eller AKP (er
> > med i RV):
> >
> > - Hva er "Tjen Folkets" alternativ til ytringsfrihet? Revolusjonær terro
> > ur og undertrykking av ytringsfriheten utføres til folks
> > beste, og ikke degenerere kjapt og uunngåelig til elitisme/sosialfascisme/
> > meningsforfølgelse/diktatur?
>
"-- Vi er tillhengere av det som Marx kalte "proletariatets demokratiske
diktatur" i dette ligger det at det er et klassediktatur som er for
arbeiderklassen og dens allierte. Poenget er at i en revolusjonær
situasjon så kan ikke fienden gis mulighet til å organisere seg. -- En
revolusjon kan sammenlignes med en krig -- der gjelder det andre lover
enn i et fredlig samfunn."
Det finnes mange scenarier for en revolusjon, noe som ikke minst kommer
frem av Marx. AKP står IKKE på den trotskistiske linjen med umiddelbar
overgang til demokratiske arbeiderråd. Og vi ser at en revolusjon høyst
sannsynlig vil måtte foregå med krigslignende metoder, selv om det jo er
lov å håpe på det motsatte (hvis Norge for eksempel blir en "late-comer"
i en europeisk revolusjonsbølge). Og i krigslignende situasjoner må man
selvfølgelig gå til unntaksbestemmelser. Men en ting har vi da lært av
det sovjetiske eksperimentet: disse foranstaltningene må IKKE bli
permanente. Det er å ønske et byråkrati velkommen, og jeg tror vi er
enige om at det partibyråkratiet som ble skapt under Lenin og Stalin var
det som til slutt felte eksperimentet.
Noam Chomsky har uttrykt dette eksellent: all autoritet må utfordres, og
den som ikke finnes legitim må bekjempes. Det avhenger av situasjonen i
hvilken grad man må nekte "fienden" å organisere seg ved hjelp av sin
autoritet. For kan vi være enige om en ting: så mye demokrati som mulig
under de gitte forhold?
"For å illustrere dette med "proletariatets demokratiske diktatur" så er
ikke dette ulikt "borgerskapets demokratiske diktatur" som vi lever
under i dag. -- Så lenge folk stemmer på partier som er for kapitalismen
så har de en viss grad av demokrati / medvirkning. -- Men i realiteten
er det herskerklassen (borgerskapet) som bestemmer (her finnes det et
utall eksempler på politikere som gjør nå annet enn de lover i
valgkampen, kapitalister som får gjennomslag for sine ønsker, til tross
for "motstand" fra enkelte politikere). Proletariatets diktatur er
imiddlertid mer demokratisk enn dagens borgerlige diktatur, siden det er
et flertallsdiktatur."
Enig i resonnementet, men uenig med konklusjonen. Demokrati betyr jo
nettopp å gi rettigheter ut over klasseherredømmet. Når arbeiderklassen
har stemmerett under det borgerlige diktaturet, så er det et demokratisk
aspekt. Om det er flertalls- eller mindretallsdiktatur er egentlig
revnende likegyldig - den eneste forskjellen er et flertalls- eller
mindretallsdespoti eller tyranni.
"-- Det kommer ann på hvilken stilling de tar til den sosialistiske
forfatningen. -- Etter min mening var det f.eks. riktig å frata de
demokratiske rettigheter til Trotskistene, Bukharinistene og
Zinovievistene da disse til tross for sin frase radikale uttalelser gikk
i mot den Sovjetiske forfatninga, og jobbet for å styrte denne (bla.
gjennom sabotasje aksjoner og terrorisme)."
For igjen å sitere Chomsky, litt spøkefullt: "Forskjellen på Stalin og
Trotski er at Stalin vant." Nå hadde riktignok Trotski et rulleblad før
revolusjonen Stalin ikke hadde, men ut over dette er det mye sant i
sitatet. For hvem definerer "sannheten"? Jo, det er makta. Ett eksempel:
I 1933 fikk Togliatti beskjed fra Komintern om å skrive om den politiske
situasjonen i Italia. Han skrev at fascismen var hovedfienden, etter at
Mussolini hadde sittet ved makta i 10 år. Han fikk beskjed om at det
ikke var godt nok, sosialdemokratiet måtte defineres som hovedfienden.
Togliatti gjorde det, i et land der Gramsci og andre kommunister satt i
fengsel side om side med sosialdemokratene, fordi det tross alt var
bedre enn at partiet ble overlatt til en nyutdannet spirrevipp fra
Lenin-skolen.
Så hadde vel Togliatti så vidt stor stjerne at han ikke hadde stått i
fare for henrettelse. Poenget er at i Sovjetunionen var det faktisk
umulig å være opposisjonell. Hva konkret var terrorismen og sabotasjen
Trotski, Sinovjev, Bukharin eller Radek sto for? Hva var det som gjorde
at Grögory Lukacs i 1933 tok fullstendig avstand fra "Historie og
klassebevissthet" fra 1923, selv om han etter krigen sa han fortsatt sto
på det (da han nok en gang ble paria i partiet etter å ha støttet (den
helt riktige) oppstanden i Ungarn i 1956?
Jeg mener at Trotski bommet fundamentalt på en del vitale punkter. Og
han organiserte 4. Internasjonale med den hensikt å underminere SUKP(b)
og Komintern, om ikke direkte, så i hvert fall indirekte. Men nettopp
monolittismen skapte denne typen isfronter. Jeg hevder ikke at dette var
Stalins verk, det var en prosess som ble påbegynt av Lenin, og som
Trotski, Bukharin, Sinovjev, Kamenev osv. støttet opp om. Men det var nå
en gang i dette miljøet Stalin kunne definere makta. Jeg tror personlig
det var dette som knuste Sovjetunionen som sosialistisk forsøk, i det
lydighet overfor makta ga store avansemuligheter, jf. Khrustsjov.
"Som det fremgår av det jeg har skrevet over så skal det bygge på
ytrings- organisasjons og pressefrihet, men ikke "full" eller "for
alle". -- Det blir altså innenfor visse grenser."
Hvem skal definere dette?
"Som jeg tidligere har skrivet må AKP altså forandre sitt prinsipprogram
(i retning tilbake til prinsipper de nå har revidert bort) for å kunne
kalles (med rette) et marxistisk parti."
For å kunne kalles et marxist-leninistisk parti, kanskje, hvis man
definerer marxisme-leninisme ut fra de prinsippene som ble stivnet av
Stalin. Men det gjør meg egentlig ikke så mye. Lenin var nok det forrige
århundres viktigste marxist, men han var det i kraft av sin enorme evne
til å analysere samtiden ut fra et marxistisk begrepsapparat. Mye av det
han skrev, er imidlertid mindre relevant i dagens Norge. Mye viste seg
også å være feil, som for eksempel hans overdrevne tro på samarbeid med
sosialdemokratiet i "Venstrekommunismen - en barnesjukdom". Poenget er
at fyren var smidig. Hvis du leser noe av det han skrev i forbindelse
med 1905-revolusjonen og partiorganisering, vil du se at mye strider
direkte med "Hva må gjøres?".
AKP er helt definitivt et marxistisk parti. Marxismen er som filosofi
(vitenskap) basert på et totalitetsperspektiv, til stor grad basert på
Hegel. Den spør seg hva som driver historien fremover, og svarer
klassekampen. Produksjonsmåten sprenger et gitt produksjonsforhold
(klasseherredømme) sine grenser, og i denne revolusjonen spiller den
klassen som best representerer den nye produksjonsmåten den avgjørende
rollen. Partiet er den subjektive faktor som under disse forhold kan
fungere progressivt eller reaksjonært i forhold til dette. Det som er
relevant med et parti da, er ikke hvordan det stiller seg i forhold til
det sovjetiske, kinesiske, albanske, cubanske, vietnamesiske,
jugoslvaiske, burkino fasiske eksperimentet. Det relevante er i hvilken
grad det makter den oppgaven innenfor den virkeligheten det virker. Det
er AKPs utgangspunkt.
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"
This archive was generated by hypermail 2b29 : Fri Feb 09 2001 - 14:49:52 MET