Sankt Gro fremsatte de berømte ord "det er typisk norsk å være god". Som
"internasjonalistisk" EU-helgen kunne hun neppe funnet et bedre motto. En
journalist i Aftenposten har diktet en setning over samme lest for liksom å
demonstrere helt tydelig hva "globalisering" går ut på: "Det er typisk dansk
å tvile". Legg merke til hvordan internasjonal solidaritet og varme flommer
av denne rimsetningen på Sankt Gros, hvor samtidig ånden fra 1814s (og vel
særlig Mossekonvensjonens) punsjeboller lever videre med EU som medium.
Heldigvis for Danmark finnes det i Norge en avis som heter Aftenposten med
en genial korrespondent i København, som kan "anmelde" forhåndsreklamen (=
en "essaysamling") for et nytt "banebrytende" "historisk" "verk" "om"
"dansk" "utenrikspolitikk" ikke i tusen men i ti bind. Å anmelde betyr i vår
tid i de skandinaviske avviklingsdemokratiene å skrive om det man (kanskje)
har lest uten noen form for kritisk distanse hvis det er politisk korrekt,
og rakke det ned hvis det er politisk upassende, dvs. ikke i
overensstemmelse med den multinasjonale overklassens interesser eller hva
som ellers anses for mondent. "Globalisering" betyr i Skandinavia:
oppblåsing av en jugoslavisk forakt for nabofolkene i form av "vitser" og
historiefortelling i mediene etter målsetningen: jo lenger vekk mennnesker
er, jo mere elsker og forstår vi dem.
Larsens nedstigning i den av ham postulerte evige danske og latterlige
folkesjels naturhelvete er like dyp som hans forståelse av det nasjonales
vesen er innsiktsfull og hans analyse av EU og dette propagandaverket er
original og kritisk.
To "teser" lyser i Larsens bevisstløse avtapning med ufrivillig og spesiell
glans:
1) Tittelens tese "Tusen års dansk utenrikspolitikk" betyr et overraskende
paradoks som forfatterne (hvis navne Larsen omhyggelig skåner oss for å få
vite) er uvitende om som nyfødte barn er om sin mor: "nasjonen" ble i
EU-perspektivet oppfunnet i forrige århundre men har på mystisk vis likevel
ført "utenrikspolitikk" 900 år før dette. Forklaring på paradokset:
overklassens interesser har mange og forskellige navn til forskjellige tider
(kjært barn har mange navn), og nå er det kaos i betegnelsene og man kan
ikke finne ut om man skal projisere "fortiden" inn i "framtiden" eller
nåtiden (="framtiden") inn i "fortiden" (= nåtiden).
2) Når "danskene" er "vaklende" skyldes det at "de" i høst stemte nei til
det som overklassen er for.
Dette har medført at overklassen er i åndelig opprør og endeløs fortvilelse
og veklager som dette "verket"s herger "landet". Selv "Information" som før
var en noenlunde brukbar avis er forvandlet til et fanatisk EU-organ som
skiftevis begreder og hetser den "danske folkesjel" man samtidig
benekter/hater eksistensen av med innbitt fanatisme. Larsens bundne
journalistoppgave lyder å formidle til avisas lesere innrykket av et
latterligt og svakt folk som sa nei og i tusen år har dummet seg ut (med
firehundreårsnatta som den selvfølgelig aldri overgåtte kulminasjon av den
"danske" ondskapen sett fra enhver EU-"nordmann"s nasjonalromantiske
froskeperspektiv).
Larsens artikkel er en studie i (a-)politisk schizofreni. Den bekrefter det
vi vet: nåtidsjournalistikk har kun interesse for journalister og (kanskje)
psykiatrisk og sosialpsykologisk forskning.
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d182483.htm
Det er typisk dansk å tvile
Fra småstat til stormakt til småstat igjen. En ny bok gjør danskenes
notoriske splittelse i EU-spørsmålet lettere å forstå.
Ole Martin Larsen Aftenpostens medarbeider i København
"Danmark i syv sind" er tittelen på en essaysamling som nettopp er utkommet,
med undertittelen "Tusind års dansk udenrigspolitik". Den gir en forsmak på
seksbindsverket "Dansk udenrigspolitisk historie" som begynner å utkomme
neste høst.
Etter nei'et til euroen 28. september befinner dansk utenrikspolitikk seg i
nok en identitetskrise. En minister kom med en glimrende illustrasjon på
danskenes syv sinn overfor omverdenen, da han et par måneder før
avstemningen erklærte at de fleste dansker var naget av en indre strid der
det sto 51-49 prosent for eller imot euroen.
I en kommentarartikkel i Information nylig ga en antropolog en beskrivelse
av hvordan han mener mange dansker må føle det:
- Kjenner du fornemmelsen av å ha trådt i spinaten, pisset i suppen og laget
et klokkeklart selvmål? Det er denne kildrende sitringen langs ryggraden,
anelsen som langsomt blir til visshet; visshet om at man har dummet seg ut,
tatt feil - og ikke bare tatt feil: Feilet så eklatant og definitivt at man
ikke er i stand til å forutsi de senere konsekvenser, skriver antropologen,
som bekjenner at han er gått veien fra "hardkokt nei-sier til bløtkokt
ja-sier" siden avstemningen:
- Hvilken betydning vil nei'et få for EU? Svaret er: Ingen! Ingen effekt,
ingen relevans, intet.
Myten om forsvarsvollen "Danmark i syv sind" tar utgangspunkt i byggingen av
Dannevirke på 700-tallet, en forsvarsvoll omtrent fem mil sør for den
nåværende grensen til Tyskland. Den var Nord-Europas største festningsverk i
den tidlige middelalder og ble utbygget og forsterket gjentatte ganger frem
til rundt år 1200.
Dannevirke har mytisk betydning i dansk selvforståelse. Som forsvar mot de
ville, germanske horder er den en viktig del av forklaringen på hvorfor
danskene fortsatt sier "nede i EU".
I århundrer hadde Danmark kontroll over Schleswig-Holstein, Skåne, Halland
og Blekinge, Norge, Grønland, Island og Færøyene og til og med deler av
Estland, der det danske flagget Dannebrog ifølge sagnet falt ned fra
himmelen under Valdemar Sejrs felttog på 1200-tallet. Dessuten fikk
stormakten Danmark kontroll over mindre koloniområder i India, Afrika og De
vestindiske øyer som brohoder for blant annet slavehandelen.
Tilbake til småstaten Skiftende, noen ganger påtvungne og til tider
katastrofalt feilslåtte allianser opp gjennom århundrene med Frankrike,
England og Russland, mens krigene raste i Europa, skulle gradvis redusere
Danmark til en småstat igjen: I 1658 måtte Danmark gifra seg Skåne, Halland
og Blekinge. I 1814 gjaldt det Norge, og i 1864 kom det bitre nederlag da
Schleswig-Holstein gikk tapt. Underveis var Danmark flere ganger truet på
selve eksistensen, noe som sitter dypt i folkesjelen.
Bokens syv forfattere byr på underholdende punktnedslag i historien, for
eksempel om et møte i 1629 mellom danske Christian IV og svenske Gustav II
Adolf. Møtet ble holdt på dansk initiativ, men Christian IV viste seg å ha
så beskjedne ambisjoner at det på ingen måte hadde krevd noe så sjeldent og
oppsiktsvekkende som et kongemøte.
- Fjellene var nedkommet med en latterlig mus, konstaterer boken og siterer
svenskekongens brev til sin kansler etter møtet: - Lite ble det spist, mye
ble det drukket av ond vin.
Problematisk okkupasjonen Et stort kapittel er viet okkupasjonen. For å
unngå at landet skulle bli lagt i ruiner, valgte man å samarbeide, samtidig
med at regjeringen klynget seg til illusjonen om nøytralitet.
- Marginene var uhyggelig små. Hadde Danmark vært i krig - og mot hvem? Var
vi alliert med de allierte, eller hadde vi så lenge det var utsikt til tysk
seier, spekulert samvittighetsløst i det? Var samarbeidspolitikken uttrykk
for kollaborasjon, forholdningsløs feighet eller for den eneste mulige
overlevelsestrategi? Disse fundamentale spørsmålene har alltid vært mer
innlysende enn svarene, heter det i boken.
Slutten av den kalde krigen betød et nytt oppbrudd, da Danmark som det
første land opprettet diplomatiske forbindelser med de baltiske landene,
bare tre dager etter at kuppforsøket mot Mikhail Gorbatsjov var slått ned i
august 1991.
- Siden har Østersjøen og Baltikum vært høyt prioritert i dansk
utenrikspolitikk. På nesten alle områder - politisk, militært, økonomisk,
sosialt, utdannelses- og miljømessig - er det utviklet et bredt samarbeid
med de baltiske stater, heter det i boken, som ser dette i et langt
perspektiv:
- Fra slutten av 1100-tallet og adskillige århundrer frem var herredømmet
over Østersjøen en dansk hovedmålsetning, som det i lange perioder lyktes å
realisere. Den nye Baltikum-politikken er en slags tilbakekobling til
Danmarks historiske rolle i området, konkluderer boken.
Store vyer om Øresund Og dermed er Danmark kanskje på vei mot gamle tiders
storhet - uten kriger og erobringstokter? Visjonene flyr høyt for tiden om
Øresund-området som navet i en enorm vekstregion.
Men Danmark er fortsatt i syv sinn. Flere toppolitikere har etter
euroavstemningen krevd at det neste må bli en "stor" avstemning, der
danskene tar stilling til om de virkelig vil være med i EU. Samtidig viser
meningsmålingene at danskene er den nasjon i EU som går sterkest inn for å
oppta de østeuropeiske søkerlandene som medlemmer.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:40 MET