Internettutopienes luftspeiling og andre tekniske forsøk på å fikse den
dyptgående kulturelle krisen i dagens økonomibesatte verden er dømt til å
slå feil. Alt dette er bare forsøk på mekanisk videreførelse av den utlevde
modell for det teknisk- kapitalistiske utopia. Foreløpig er menneskenes
fantasi uttømt, virker det som, de enøyde tunnelseerne har erobret all makt
over sinnene. Heri ligger den totalitære utviklingen som ingen har
diagnistisert bedre enn Hannah Arendt.
Kanskje lederskribentene i Aftenposten bør begynne å studere avisas egne
kronikker, i gårdagens om Arendt står dette: "I en tidsalder hvor
vitenskapens evne til å forutsi hva som nødvendigvis kommer til å skje rundt
oss, inntar en stadig mer opphøyet posisjon, vokser det imidlertid frem en
politisk tenkning som ønsker å gjøre det samme. Denne politikken har ikke
plass for uforutsigbare individer, den ønsker å bli et redskap for det den
mener er historiens nødvendige gang. Dermed blir politikken til en ideologi
som søker jernhard konsistens og total forutsigbarhet så vel bakover som
fremover i tiden." og "I et totalitært regime kreves ingen onde mennesker
til å iverksette dets kriminelle politikk. Det eneste som kreves, er
mennesker som er ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger.
Det eneste som kreves, er et fullstendig banalt menneske som kun ønsker å
gjøre en god jobb.")
Karsten Johansen
http://webavis.information.dk/Fremvisning/Forside/ForFrames.dna?pVisID=31849
033113050115
Internettet er overvurderet 4. december 2000, af Børge Visby
Faren i dag er den stemning af tusind-årsrige, der er op-stået omkring den
ny økonomi, siger stifteren af Attac, Ignacio Ramonet
PARIS – Hvis man spørger, hvordan det er gået til, at månedsbladet Le Monde
diplomatique er blevet et centralt talerør for det interna- tionale og
franske venstre (til venstre for den nuværende regering), finder man svaret
i skikkelse af Ignacio Ramonet. Det er ham, der som chef-redaktør siden 1990
har givet bladet en klar venstreprofil. Samtidig er oplaget blevet tredoblet
(nu omkring 290.000), og der er oprettet udgaver i 15 forskellige lande på
omtrent lige så mange sprog – fra arabisk til svensk – foruden netudgaver.
Det er over en noget længere periode, at bladet har skiftet skiftet rolle og
karakter. Det er forbløffende i dag at tænke på, at bladet ved starten i
1950’erne bar undertitlen ’Tidsskrift for diplomatiske kredse og
internationale organisationer’. I dag kunne man teoretisk bruge den samme
undertitel med ordet ’mod’ i stedet for ’for’.
Veritabelt kamporgan Venstresvinget begyndte under Ramonets forgænger,
Claude Julien (1973-1990), hvis linje adskilte sig klart fra det moderate
moderorgan, dagbladet Le Monde. Men det var i 1990’erne, at ’Le Monde dip’
udviklede sig til et veritabelt kamporgan. Udtrykket er næppe overdrevet,
for Ramonet tog i 1997 – gennem bladets spalter – initiativet til oprettelse
af bevægelsen Attac, der går til kamp mod den antisociale liberalisme og
ditto globalisering. Bevægelsen omfatter en lang række venstregrupper,
fagforeninger og forkæmpere for boligløse, arbejdsløse, papirløse osv., og
den har bredt sig til en række andre lande, blandt andet Sverige. I dag er
Ramonet æresformand for Attac, mens en fremtrædende medarbejder ved bladet,
Bernard Cassen, er formand. Det oprindelige mål for bevægelsen – det står
stadig ved magt, siger Ramonet – var at kæmpe for en såkaldt Tobin Skat
(opkaldt efter den amerikanske økonom og Nobel-pristager James Tobin, der
foreslog at beskatte spekula- tionsgevinsterne på alle internationale
finanstransaktioner med en solidaritetsskat – af en størrelsesorden under en
procent). I en samtale med Information forklarer Ramonet, at den nye
verdenssituation, der opstod efter Berlin-murens fald i november 1989, er
baggrunden for Attac. »Den internationale ’arkitektur’ – i toppen var der
FN, nedenfor var der staterne, og inden for disse var der partier,
fagforeninger osv. – svarede ikke til de nye realiteter. Nationerne og deres
stater, det vil sige rammen om demokratiet og garanten for almenvellet, blev
svækket. Den finansielle globalisering skabte sin egen overnationale stat,
og verdens styres mere og mere af de fire store ’ministerier’ IMF,
Verdensbanken, OECD og WTO. Det er altså økonomien, der regerer, og de fire
organisationer dominerer i fællesskab med de store industrigrupper,
mediegrupper, storbanker, finansgrupper, olieselskaber osv. De fire
organisationer taler med én stemme – der viderebringes kritikløst af
praktisk talt alle de store medier – for at ophøje ’markedet’ til absolut
værdinorm. Men parallelt med staternes svækkelse er der sket noget nyt på
det politiske plan, idet NGO’erne, ikke-regerings organisationerne, har fået
en stærkt voksende rolle. De afspejler også en voksende mistillid hos
borgerne til politikerne og de politiske partier, hvis status er blevet
devalueret, til dels som følge af korruptionsaffærer.« – Attac indgår altså
i en ny organisering af demokratiet? »Med en særlig rolle. NGO’erne begyndte
med fænomener som Amnesty International og Greenpeace, og de har til forskel
fra partierne et positivt image. De dækker forskellige områder af
samfundslivet, men det bemærkelsesværdige er, at der hidtil ikke har været
nogen NGO på hele det vigtige område, der hedder den finan-sielle magt. Det
er det, der er meningen med Attac. Globaliseringen er frem for alt et
finansielt fænomen. Borgerne har forlængst organiseret sig i grupper, der
vil beskytte miljøet, kæmpe for de hjemløse osv., men finansverden-en var
det område, man ikke organiserede sig overfor.«
Miljø er også svært stof – Måske fordi det var for kompliceret og blev
regnet for et område for specialister? »Ja, men omtrent det samme sagde man
om miljøproblemerne, før Greenpeace slog igennem. Finanserne er et planetært
fænomen, og finansglobaliseringen anretter skader i samfundslivet i samme
grad, som den industrielle og agrare produktivisme skader miljøet. Attac ser
sin rolle som global, og globaliseringen er det altoverskyggende faktum i
dag, ligesom den kolde krig var det før Murens fald. Globaliseringen er
allerede gennemført i finansverdenen og på det monetære plan. Den fortsætter
med en liberalisering og privatisering, der underlægger sig område efter
område og er på vej i sektorer som undervisning og sundhed.« – Hvordan
vurderer De den ’ny økonomi’ – en gevinst eller ny fare? »Den ny økonomi –
det er et udtryk, der er opfundet af pressen, og det er ikke klart
defineret. Men det drejer sig om en mutation, der er i gang og vil få meget
store konsekvenser. Sagen har et vigtigt psykologisk aspekt, nemlig den
stærke opmuntring til at satse, til at investere i de nye teknologier og
hele det felt af økonomien, de berører. Der er to hovedrområder:
Information/kommunikation og bioteknologi. Den voldsomme satsning på dem har
fået børsværdierne til at vokse i svimlende omfang – eksempelvis er
AOL-aktierne steget med 800 procent, siden AOL blev oprettet i 1992. Hvis
man investerede 1.000 danske kroner i AOL dengang, har man altså 800.000 kr.
i dag. Bag denne nye og irreelle spekulationsøkonomi er der en realitet: De
nye teknologier eksisterer, IT og Internet omformer massivt produk- tions-
og livsformer, biotekniologien omformer hele det medicinske og beslægtede
områder. Men spekulationsbølgen skaber en boble omkring de nye teknologier,
og det er farligt. Det er det, vi kritiserer ved den nye økonomi – uden at
bestride, at de nye teknologier rummer fremskridt, der kan gavne
menneskeheden.«
Risiko for manipulation – Er den ny økonomi ’dum’ i den forstand, at
dannelsen, dybden, erkendelsen, historieopfattelsen synes at drukne i den
altdominerende dyrkelse af Internettet? »Det positive ved Internettet er, at
det er let at bruge, og at den tilgængelige viden er ’uden grænser’. Det
negative er, at informationerne ikke altid er pålidelige, at de ikke er
’hierarkiseret’, ordnet efter karakter og betydning, og at deres rigtighed
ikke er kontrolleret. Det er desuden et univers, hvor alle oplysninger er
gratis, og det betyder, at kommercielle aktiviteter kommer til at erobre
mediet – det bliver kort sagt over-svømmet af reklamer, direkte eller
maskerede. Det bliver et magtfuldt middel til manipulation. Endnu værre er
det, at brugerne af Nettet bliver genstand for overvågning. Det er
foruroligende.« – Det siges, at Internettet er i færd med at omdanne verden?
»Men ifølge en FN-rapport har 97 procent af verdens befolkning ikke
Internet-adgang. Det forudsætter nemlig både, at man kan læse og skrive, at
man har elektricitet, og at man har telefon. Der er endnu 800 millioner
analfabeter, to milliarder har ikke elektricitet og fem milliarder ikke
telefon. Der er lige så mange telefoner på Manhattan som i hele Afrika! Nej,
Internettet er ikke den store universalløsning – medmindre man virkelig vil
gennemtvinge en revolution – i samme forstand som Lenin, for hvem
kommunismen skulle omdanne verden i skøn forening med elektriciteten...«
»Internettet er overvurderet, det har mange fanatikere. Men i første omgang
må vi tænke på at udvikle store dele af verden i en mere konven-tionel
forstand. Man kan ikke sælge Internet til befolkninger, der ikke har
elektricitet – det er som at ville sælge køleskabe til eskimoer.«
Blind tillid og skepsis– Hvad skal man sige til teorierne om, at den ny
økonomi udgør et veritabelt samfundsprojekt og en kilde til hidtil ukendt
velstand? »Faren i dag er den blinde tillid, den stemning af tusind-årsrige,
der er opstået omkring den ny økonomi. Det paradoksale er, at der samtidig
er opstået en udbredt skepsis og mistænksomhed over for teknologi.« »Den
nyeste reaktion i Frankrig på kogalskab forespejler psykoser, der kan op-stå
omkring bioteknikken, og frygten for klimaforværring som følge af
drivhuseffekten kan stimulere en reaktion mod moderne teknologi over en bred
front. Sat på spidsen har de borgere, der satser deres penge massivt på nye
teknologier, men lever i frygt for deres følger, en kollektiv skizofreni.
Det er fristende at investere i mobiltelefonindustrien, en sektor med
svimlende vækstudsigter – men advarslerne mod de skadelige virkninger er
allerede til stede i bevidstheden – strålefare, hjerneskade – selv om man
ikke ved noget med sikkerhed endnu. Det ene øjeblik fejrer vi et ’fantastisk
fremskridt’ på det teknologiske plan, det næste øjeblik frygter vi farerne.
Kød- og benmel var også i sin tid en fantastisk, produktivitetsfremmende
fornyelse«
Artiklen er en del af serien ’Ny økonomi, gammel politik’. Læs de tidligere
artikler på tema.information.dk/nygammel
http://www.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/d177934.htm
" ... Felttoget mot Dag Danielsen og andre fremtredende medlemmer i Oslo
Fr.p., basert på anonyme anklager, har lite med demokrati og anstendighet å
gjøre. Sentralstyrets behandling av dem er motivert ut fra Carl I. Hagens
interesser og ikke partimedlemmenes ønsker. Medlemmene er ikke blitt spurt -
av frykt for at de kan ha en annen mening enn formannen. At vi har med et
særdeles lite kultivert parti å gjøre, understrekes også både av den
usedvanlig usmakelige drapstrusselen mot ekteparet Hagen fra angivelig
tidligere partivenner og av at ekteparet selv har forsøkt å hente politisk
gevinst på trusselen ved å la seg intervjue om den i to fjernsynskanaler."
(Det Aftenposten her overser fullstendig er medias (og avisas eget) bidrag
til den totalitære utviklingen som også avspeiler seg tydelig i de øvrige
norske partiene og f.eks. i det amerikanske valget, med goebbelsmålernes
stadige trommeild som et avgjørende antidemokratisk element som nå f.eks. er
bushisternes hoved"argument". Uten goebbelsmålinger ingen Hagen - altså:
les deres egne kronikker!):
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d177831.htm
Hannah Arendt - i tiden, mot tiden
Hannah Arendt er utvilsomt en av det tyvende århundrets mest markante
intellektuelle skikkelser. I en tid da totalitære ideologier angrep det
særegne ved mennesket mer systematisk enn noen gang tidligere, fremsto hun
som en forsvarer av menneskets frihetog verdighet.
Hannah Arendt, som betraktet den intellektuelle uavhengighet som en
grunnleggende forutsetning for å kunne forstå sin samtid, var en av
1900-tallets mest markante intellektuelle skikkelser. I morgen er det 25 år
siden hun døde. Filosofen Einar Øverenget, rektor ved det private
Humanistisk Akademi, arbeider med en bok om henne og tegner her et bilde av
den kontroversielle tenkeren.
Hun stilte spørsmålet: Hvordan kan politiske styresett som totalt
underkjenner vår frihet og individualitet overhodet vokse frem blant
mennesker? Her er vi ved kjernen av Arendts intellektuelle virksomhet.
Arendt var også en av de mest omstridte tenkerne i sin samtid. Hun hadde en
egen evne til å provosere og skaffe seg uvenner i den offentlige debatt,
drevet som hun var av en kompromissløs uavhengighet. Hun var den jødiske
filosofen som la seg ut med sionistene ved å advare mot opprettelsen av
Israel. Hun var den kvinnelige tenkeren som kritiserte den fremvoksende
feminismen for å skille kvinnespørsmål ut fra den mer omfattende politiske
problematikken som de var en del av. Hun var den antirasistiske tenkeren som
gikk imot amerikanernes bruk av føderale tropper for å stoppe
rasesegregeringen og tvinge igjennom en integrering av fargede barn i de
"hvite" skolene.
Hva var det som lå bak denne steile nonkonformismen? "Jeg passer simpelthen
ikke inn", uttalte Arendt ved flere anledninger. Men det var ikke noe hun
regnet som en svakhet, hun hadde tvert imot et uttalt ønske om ikke å passe
inn. Hun så på den intellektuelle uavhengigheten som en grunnleggende
forutsetning for å kunne forstå sin egen samtid. En slik uavhengighet krever
en viss tilbaketrekning fra begivenhetene, men den var ikke bare
intellektuelt motivert. Til tross for sin aktive og offensive rolle i den
offentlige debatten var Hannah Arendt på mange måter en meget privat person.
Hun var, som hun selv sa det, "en person som ikke kan vise seg offentlig fem
ganger i uken".
Hannah Arendt ble født i Hannover i 1906, men familien flyttet etter kort
tid til Königsberg (i dag Kaliningrad) i Øst-Preussen. Allerede i ung alder
skulle hun oppleve noe av det livet har å by på av sorg og vanskeligheter.
Hun var bare syv år gammel da hun mistet sin far. Han var blitt smittet av
syfilis som ung mann, og allerede et par år før han døde, nådde hans sykdom
et stadium av sinnssykdom som gjorde at han ikke lenger kunne være hjemme.
Av den grunn ble bestefaren mer som en far for henne, men han døde samme
året som faren.
Allerede i tenårene skulle den hang til uavhengighet som senere utmerket
Arendts tenkning, begynne å gjøre seg gjeldende. Blant annet greide hun å få
gjennomslag for sitt krav om å slippe å følge undervisningen i gresk klokken
åtte om morgenen, med den begrunnelse at det var hennes rett å spise en lang
frokost. I stedet studerte hun gresk på egen hånd, og måtte avlegge en
ekstra vanskelig prøve, som hun besto med glans. Hun skulle likevel greie å
bli ekskludert fra denne skolen. Det skjedde da hun fikk med seg de andre
elevene i en boikott av en lærer som hadde fornærmet henne.
Selv om Arendt utdannet seg innen filosofi og mottok sin doktorgrad i en
alder av bare 23 år, ble hun etterhvert mer og mer kritisk til filosofien. I
møte med den oppdaget hun at tenkningen noen ganger blir så imponert over
sin egen fortreffelighet at den overser at det er mennesker, og ikke
mennesket i en eller annen almen forstand, som lever i verden. Selv hos
flere av filosofiens store tenkere fant hun spor etter den totalitære
lengsel som hadde manifestert seg med det tyvende århundrets totalitære
ideologier.
Pussig nok skulle Arendt hente mange av sine filosofiske impulser fra en
tenker som kanskje mer enn noen annen er kjent for sine nazisympatier,
nemlig Martin Heidegger. Da hun møtte Heidegger for første gang i Marburg
som student, hadde ryktet om ham begynt å bre seg: Han var filosofen som
skulle revolusjonere den tyske tenkningen. Heidegger ble umiddelbart
tiltrukket av sin unge og briljante kvinnelige student, og Arendt
gjengjeldte disse følelsene. Hannah Arendt og Martin Heidegger, begge
ruvende filosofiske skikkelser i vårt århundre, var ikke bare forelsket, de
var også elskere på midten av 1920-tallet.
Da de møttes, var hun en 19 år gammel jødisk kvinne som knapt nok hadde hatt
en kjæreste. Han var 36 år gammel, gift, hadde to barn, og var snart ferdig
med å skrive sitt filosofiske hovedverk "Sein und Zeit". Til tross for at
forholdet ble pleiet i den dypeste hemmelighet, gikk det ikke lang tid før
Heidegger ikke lenger våget annet enn å avslutte det. Dette ble et hardt
slag for Arendt, og det skulle ikke bli bedre av at Heidegger ga uttrykk for
at han ønsket henne vekk fra Marburg. Arendt reiste, men var rede til å
slippe alt for å møte Heidegger hver gang han ønsket det. Dette varte helt
til Arendt giftet seg med skribenten Günther Stern på slutten av
1920-tallet. Hun har siden gitt uttrykk for at dette ekteskapet var et
forsøk på å fri seg fra Heidegger, og hun skilte seg i løpet av noen år.
Kontakten mellom Arendt og Heidegger opphørte idet nazistene fikk makten i
Tyskland. Heidegger meldte seg inn i nazi-partiet, og var dermed å regne
blant Hannah Arendts forfølgere. De skulle ikke møtes igjen før i 1950, og
på det tidspunktet var Arendt rede til å tilgi Heideggers flørt med
nazismen. Dette til tross for at hun samtidig var i ferd med å etablere seg
som den filosofen som mer enn noen annen kritiserte de totalitære ideologier.
En rekke av de hendelsene som har vært med på å forme det tyvende århundre,
har også vært med på å forme Arendts liv. Som student i mellomkrigstiden
skulle hun oppleve den tyske Weimar-republikken, inflasjonen, de politiske
urolighetene og etableringen av den nasjonalsosialistiske ideologi. To år
etter Hitlers maktovertagelse blir hun gjort statsløs, idet alle jøder og
personer av jødisk opprinnelse blir fratatt sitt tyske statsborgerskap. På
det tidspunkt befant hun seg allerede i Paris. Hun hadde flyktet fra
Tyskland etter å ha vært arrestert av Gestapo en kort stund våren 1933. Hun
opplevde også å bli internert i Frankrike før hun greide å ta seg over til
New York i 1940 sammen med sin nye ektemann Heinrich Blücher. Hun ble
amerikansk statsborger ti år senere, etter femten år som statsløs.
Hannah Arendt var av den oppfatning at verden hadde endret seg på en helt
vesentlig måte i løpet av de årene som gikk fra hun ble ferdig med sin
doktorgrad, til hun mottok sitt amerikanske statsborgerskap. Dette skyldtes
fremveksten av den totalitære ideologien, og det avgjørende sjokket kom med
Auschwitz. Det var ikke først og fremst mengden av ofre som rokket ved den
verden man kjente, men snarere den dehumanisering som ligger til grunn for
utarbeidelsen av en effektiv og rasjonelt innrettet drapsfabrikk. Her hadde
de flinkeste ingeniørene gått sammen for å lage en fabrikk som produserte
lik mer effektivt enn alle andre. Hvordan kunne dette skje i kulturens og
filosofiens hjemland? Nasjonen som tidligere hadde fostret personligheter
som Goethe og Hegel, hadde utført et eksperiment som overgikk alt det man
fra tidligere tider kjente til av umenneskelighet. Var det kanskje en
sammenheng her? Var det fra Mozarts symfonier og Kants filosofi at
fangevokterne hentet styrke til å jage jødene inn i gasskamrene? Nei, svarer
Arendt. Den totalitære ideologien kan ikke avskrives som en nasjonal
perversjon. I boken "The Origins of Totalitarianism" (1951), som umiddelbart
etablerte henne som en av samtidens toneangivende tenkere, påpeker hun at
totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten.
Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i
sin egenart, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er
overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien,
er at den søker å eliminere mennesket, slik vi kjenner det, til fordel for
fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å
reagere, men ikke starte noe på egen hånd. Totalitarismen er menneskehetens
hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv.
En grunnstein i Hannah Arendts filosofi, slik hun presenterer den i boken
"Vita Activa" (1958) er at ethvert menneske representerer en helt ny og unik
begynnelse. Hver gang vi handler, kan vi introdusere noe nytt og uventet i
verden, hver gang sette i gang nye begynnelser. Mennesket er et
uforutsigbart vesen som unndrar seg den lovmessigheten som ellers gjelder i
naturen. I en tidsalder hvor vitenskapens evne til å forutsi hva som
nødvendigvis kommer til å skje rundt oss, inntar en stadig mer opphøyet
posisjon, vokser det imidlertid frem en politisk tenkning som ønsker å gjøre
det samme. Denne politikken har ikke plass for uforutsigbare individer, den
ønsker å bli et redskap for det den mener er historiens nødvendige gang.
Dermed blir politikken til en ideologi som søker jernhard konsistens og
total forutsigbarhet så vel bakover som fremover i tiden.
Innenfor den totalitære stat står Adolf Eichmann frem som det arketypiske
menneske. Han var mannen som sto bak transporten av jøder til de tyske
utryddelsesleirene. Arendt var vitne til rettssaken mot Eichmann i 1961, og
skrev i den anledning en rekke reportasjer som ble til den omstridte boken
"Eichmann i Jerusalem" (1963). Hun ble svært provosert av aktoratet som
forsøkte å fremstille Eichmann som en person styrt av ondskapens genialitet,
selv om hun var enig i at Eichmann var skyldig og fikk den dødsdom han
fortjente. For Arendt fremsto Eichmann som noe ganske annet enn en
samvittighetsløs forbryter, han var både lovlydig og samvittighetsfull.
Problemet var bare at for Eichmann så gikk dette ut på det samme, nemlig å
gjøre sin plikt og handle i henhold til loven. Eichmann var hverken et
nazistisk overmenneske eller en fanatisk jødehater - det er tvilsomt om han
i det hele tatt var en antisemitt. Han var en person som anså sin egen
forbigående verdi å være knyttet til det å gjøre sin plikt. Eichmann var
simpelthen en lovlydig borger i en kriminell stat - han var en
pliktoppfyllende folkemorder. Iet totalitært regime kreves ingen onde
mennesker til å iverksette dets kriminelle politikk. Det eneste som kreves,
er mennesker som er ute av stand til å reflektere over sine egne handlinger.
Det eneste som kreves, er et fullstendig banalt menneske som kun ønsker å
gjøre en god jobb. Eichmann var et slikt menneske - og det var ingenting
særskilt med ham. Når Arendts bok om Eichmann skapte så mye oppstyr som den
gjorde, skyldtes det selvsagt at hun avdemoniserte Eichmann og hans
likemenn, men det skulle ikke bli bedre av at hun samtidig påpekte
jøderådenes egen rolle og ansvar i deportasjonene av jøder til
utryddelsesleirene.
Det bilde Arendt tegner av utviklingen i den moderne verden, synes til tider
svært trøstesløs, men hun er ikke en pessimist på menneskehetens vegne.
Arendts veileder og senere nære venn, filosofen Karl Jaspers, sa det en gang
på følgende måte: "I det store og hele tegner du et tragisk bilde - som
allikevel ikke fratar oss ethvert håp". Arendt har tro på menneskets evne
til å skape frihet, og i boken "On Revolution" (1963) understreker hun
hvordan den spontane politiske oppstand er egnet til å gjenvinne den
friheten som moderniteten selv er med på å undergrave.
Mot slutten av sitt liv fant Arendt mer og mer tilbake til filosofien.
Alderdommens ensomhet tynget den vennekjære Arendt, men denne ensomheten var
ikke bare negativ. Den ga en frihet som fikk henne til å føle seg som et
blad i vinden. Den fikk henne til å lengte tilbake til filosofiens frie
luft, og på denne tiden påbegynte hun sitt kanskje mest ambisiøse
bokprosjekt, "The Life of the Mind". Den skulle hun imidlertid ikke bli
ferdig med. Helseproblemene hadde begynt å melde seg, og hennes lege
anbefalte henne å slutte å røyke - noe hun ikke gjorde. "Jeg lever ikke for
helsen alene", sa hun til en venninne.
Torsdag den fjerde desember 1975 hadde Hannah Arendt besøk av venner. De
spiste middag, og trakk seg deretter tilbake for å diskutere den jødiske
kulturelle rekonstruksjon. Midt under diskusjonen mistet Arendt bevisstheten
og sank tilbake i stolen. Hun skulle aldri komme til bevissthet igjen. Hun
døde samme kveld av hjerteinfarkt, 69 år gammel.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:30 MET