Hva skal vi til slutt spise?
Kugalskap skyldes menneskelig dårskap. Vi tømmer havet for fisk.
Både landbruk og fiske er truet. Hva skal vi til slutt spise?
spør Aftenpostens Kjell Dragnes i en faktisk god kommentar i dag,
gjengitt under.
"Galskapen er likelig fordelt, på land, myndigheter, forskere og næringsutøvere,"
skriver Dragnes.
Han kunne vel eksplisitt også nevnt journalistene...
Jeg ser at enkelte ennå siterer Aasmund Olavsson Vinjes gode ord fra
Drammens Tidende i 1850 (?) om JOURNALISTENE og hvordan
disse burde være. Vinje skulle opplevd dem vi har i dag, men er stort
sett griseheldig som slipper nettopp det.
Mer nylig skrev Arne Skouen i "en journalists erindringer" at han ... vel,
han hadde hatt noe å melde! Jeg leste dette som besk samtidskritkk.
Dagens journalisters motto og mantra er som kjent: "Det folk vil ha".
Mange vil visst ha Carl I. Hagen, altså hjelper mediene dem med det.
Men hvem vil ha kugalskap? Servert til frokost-kosen? Ingen. Ingen.
Bjarne Nærum
---- Matsikkerhet og vår egen dumhet http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d177529.htmKjell Dragenes
EU setter i verk drastiske tiltak, kanskje, for å få bukt med BSE, Bovine spongiform encephalopathy, det vitenskapelige navn på kugalskap. Samtidig klarer ikke EU, og en rekke andre land, å hindre at verdifulle fiskearter utryddes. Galskapen er likelig fordelt, på land, myndigheter, forskere og næringsutøvere.
Ingen synes å ha lært av det som skjedde for ti år siden. Da ble Storbritannia rystet av det store utbruddet av BSE, som skyldtes at drøvtyggerfo®r ble tilsatt oppmalte ben- og kjøttrester fra andre dyr. Med vitende og vilje krysset menneskene artsgrensene. Resultatet ser vi i det ene etter det andre landet i dag. Og praksisen fortsetter, selv her i landet.
Hvorfor? Fordi det hevdes at vi ikke har teknologi til å forbrenne kjøtt- og benavfallet på en miljømessig forsvarlig måte. I stedet sender vi avfallet rett i dyrefo®r, dyr som vi igjen spiser.
Selvsagt har vi teknologi. Forbrenning er en enkel sak. Årsaken må søkes i helt andre forhold - press på ressursene og press for stadig større lønnsomhet, der hensyn til menneskers helse tilsidesettes. Det BSE-krisen i Storbritannia avslørte, var at myndighetene ga etter for kjøttlobbyen og dens påstander om at titusenvis av arbeidsplasser var truet. Det er også avslørende at EU-kommisjonen anslår at forbudet mot kjøtt- og benmel i dyrefo®ret vil koste 30 milliarder kroner. Kostnadene fremheves som et problem, mens problemet egentlig er matvaresikkerheten, at vi mennesker, som befinner oss på toppen av næringskjeden, kan være sikre på at maten vi spiser ikke skader oss.
For en som bodde i Storbritannia og fulgte debatten om BSE nøye for ti år siden, er det nesten utrolig å se hvor tafatt og unnvikende reaksjonene har vært i andre land. Landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen vil kunne måtte ete ordene i seg, etter at han i gårsdagens Aftenposten sa: "Bruken av benmel slik vi praktiserer det i Norge, er trygg." Noe lignende hevdet også den daværende britiske landbruksminister John Gummer, som stilte opp og spiste hamburgere i medienes påsyn, mens han mellom munnfullene forsikret at britisk kjøtt var trygt, og myndighetene hadde BSE under kontroll.
Dårskapen er ikke begrenset til bønder, fo®rprodusenter, forskere og myndigheter som regulerer og overvåker matproduksjonen til lands.
Bankrøvere Ingen synes å ha lært av det som skjedde for ti år siden på The Grand Banks, Newfoundlandsbankene, da fiskere fra mange nasjoner plyndret torskestammen uten at lokale canadiske myndigheter eller internasjonale organisasjoner grep inn. Det store bankrøveriet utryddet torsken, som det hadde vært fisket på siden 1500-tallet.
Slik kan vi fortsette å ramse opp menneskelig dårskap. I forrige uke ble Norge og Russland enige om torskekvoter på 390 000 tonn i Barentshavet hvert år de neste tre år. Forskerne anslo tålegrensen til 260 000 tonn. Norske fiskere er avslørt som storjuksere, de tok opp over 100 000 tonn hvert år utover kvoten fra 1996-1998, har bladet Fiskaren avslørt. Hvor lang tid vil det ta før også Barentshavet er sopt rent for torsk?
Forhandlingene mellom Norge og EU om neste års torskekvoter i Nordsjøen er også bare skuebrød. Realiteten er at torskestammen så å si er utryddet, gjennom års overfiske og manglende vilje til å ta tak i problemet.
Fiskerne, utstyrt med hjelpemidler som vitenskap og teknisk utvikling har gitt dem, plyndrer ressursene hvis de får sjansen. Her går hensynet til betaling av båt og bruk og lott til mannskapet foran begreper som langsiktig ressursforvaltning og bærekraftige bestander. Fiskere høster, men de sår aldri, og de jukser så fort de har anledning. Det er dessverre virkeligheten. Fiskere hevder konsekvent at det er mer fisk i havet enn forskerne påstår, den er bare et annet sted. Som bevis viser de til rike fangster, men ser bort fra at stimfisk som torsk og hyse (kolje) holder sammen på små områder når stammen er desimert. Fiskerne burde vite bedre. Begrepet "svart hav" kjenner de alle.
Overser råd Myndigheter, i Norge, i EU, i Island, Russland og andre steder ser konsekvent bort fra rådene de får fra forskerne, som etterhvert har begynt å lære av tidligere feil i målemetoder og modeller. Av politiske og næringsmessige grunner lar de overfisket fortsette. Men ingen husker at 40 000 mennesker i provinsen New Foundland plutselig sto uten arbeid i 1993 fordi havet var tømt.
Ingen kan hevde at de ikke er blitt advart. Professor Richard Lacey ved universitetet i Leeds slo i 1989 alarm om BSE. Han var med i regjeringens veterinærkomité, men ble kalt "skremselspropagandist".
En gruppe marinbiologer fra Skottland, Canada og Island skrev i 1997 en advarende artikkel i tidsskriftet Nature om fiskebestandene. De forutså situasjonen i Nordsjøen og i Barentshavet. Ble de hørt? -----
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:29 MET