Som ivrig kritiker av KKs filmdekning i perioder, vil jeg gi ros til Guri
Kulås sin anmeldelse av filmen The Cell i fredagsavisa. Hele anmeldelsen er
gjengitt under. Les til sammenligning Per Haddal (Aftenposten) sin
anmeldelse, gjengitt aller nederst.
Guri er så u-trendy og motstrøms at hun tør å sette fingeren på det
betenkelige i holdningsløs estetisering av vold:
>The Cell er eit oppkok
>av uoriginale filmatiske idear
>og tvilsame etiske haldningar,
>eller mangel på slike.
>Estetisering av vondskap er
>eit trekk ved mange av vår
>tids kulturuttrykk. Like fullt
>høyrer det heime å påpeika
>det som eit negativt drag ved
>The Cell.
>
>Oppå ei historie tynnare
>enn spikarsuppe er hovudvekta
>av tid og kreativitet
>lagt i grafisk detaljerte utmå-
>lingar av ein seriemordars
>handlingar og sinn.
>...........
>Blandinga av
>hyperrealisme og “mental-reise-
>eventyr” gjev ein uggen
>etisk mikstur, der historia er
>ofra for “pirrande” bilete som
>skal dra folk til billettlukene.
Mens veteranen Haddal, som ikke akkurat kan sies å være en av de unge
urbane, og som tidligere har markert en viss motstand mot den motepregede
nittitalls-nihilismen, nå ser ut til å ha kapitulert for presset om ikke å
være "for gammel" og "moralistisk":
>Men det er lenge mellom hver gang man ser en film som er så visuelt freidig
>og frodig. Og som i grunnen bare dreier seg om å finne frem suggererende
>visjoner, av den mest originale art. Kan vi anta at den vil sikre seg
>kultstatus blant de aller bildegladeste?
Sukk.
I denne saka synes jeg KK er det avisa burde være! Dette er en god utvikling
i forhold til hvordan det var for et par år sida.
Trond Andresen
**********************************************
Spekulativ vondskap
av Guri Kulås
The Cell (USA, 2000)
Regi: Tarsem Singh
Manus: Mark Protosevich
Foto: Paul Laufer
Musikk: Howard Shore
Med: Jennifer Lopez, Vince
Vaughn, Vincent D´Onofrio m.fl.
1 t. 49 min.
Kva skal FBI gjera når ein
schizofren seriemordar fell i
koma under arrestasjonen, og
er ute av stand til å avsløra lokaliseringa
av det siste offeret
hans, som ventar på dauden i
ei gøymt, automatisert dødscelle?
Kontakta eit institutt
for eksperimentell barnepsykiatri,
sjølvsagt. Terapeuten
Catherine Deane kan via ein
slags “virtual reality”-drakt
kopla seg inn i sinnet til pasienten
sin og spelar der eit psykoanalytisk
dataspel for å få
han til å vakna frå tornerosesvevnen.
Musikkvideoregissøren
Tarsem Singh greier å laga
fantasieggjande mareritt, og
denne spektakulære biletcollagen,
i grenselandet mellom
horror- og thrillarsjangeren,
med pop- og filmsexsymbolet
Jennifer Lopez i hovudrolla,
vil nok dra eit stort publikum.
Filmen sine kvalitetar utover
det, er ikkje så mykje å snakka
om. The Cell er eit oppkok
av uoriginale filmatiske idear
og tvilsame etiske haldningar,
eller mangel på slike.
Estetisering av vondskap er
eit trekk ved mange av vår
tids kulturuttrykk. Like fullt
høyrer det heime å påpeika
det som eit negativt drag ved
The Cell.
Oppå ei historie tynnare
enn spikarsuppe er hovudvekta
av tid og kreativitet
lagt i grafisk detaljerte utmå-
lingar av ein seriemordars
handlingar og sinn. Dette presentert
under eit ferniss av
“vitskap” i ein herleg blanding
av hjerneforsking, psykoterapi
og forbrytarprofil-teikning,
som får Fox Mulder
(X-files) til å framstå som kredibiliteten
sjølv.
Ei grim rammehistorie om
jakta på mordaren sitt siste offer
er kopla saman med ei fargerik,
men ikkje mindre grotesk,
framstilling av mordaren
si fantasiverd. Blandinga av
hyperrealisme og “mental-reise-
eventyr” gjev ein uggen
etisk mikstur, der historia er
ofra for “pirrande” bilete som
skal dra folk til billettlukene.
The Cell kviler tungt på publikum
sin kjennskap til sub-sjangeren
“seriemordarfilm”.
Regissøren tillet seg å fylgja
musikkvideoforteljinga sitt
komprimerte, assosiative
språk og reknar med vi heng
med over svarte hol i historia.
Om rammehistoria er klippa
og limt frå andre filmar, er fantasiverda
like uoriginalt stole
frå både film- og biletkunsten.
Her er det ikkje berre Odd
Nerdrum som blir sitert. Damien
Hirst, med sine dyrekadaver
og Joel-Peter Witkins
urovekkjande foto av døde og
sjuke, dukkar opp som inspirasjon
blant mykje anna. Men
både desse “dødsestetikarane”
og til og med masochistiske
ekstrem-kroppsmanipulatorar
(som Singh også har
med i filmen) har meir tanke
bak uttrykka sine enn Tarsem
Singh kan framvisa av motivasjon
for å laga The Cell. Det
speglast også i skodespelarane
som jamt over gjer ein slett
innsats.
************************
Fra
<http://tekst.aftenposten.no/tekstcgi/tekst.cgi?stdsok=filmanmsok&felt1=verk
tittel&q1=%22The+Cell%22&action=S%F8k>
Seriemorders sjokkbilder
THE CELL
Amerikansk Regi: Tarsem Singh, med Jennifer
Lopez, Vince Vaughn
Freidig serie med originale bilder fra en seriemorders vridde sinn.
Spenningsmotoren er av langt vanligere konstruksjon.
Hvordan ser det ut i en seriemorders vridde sinn? Tarsem Singh er
prisbelønnet regissør av musikkvideoer og reklamefilm. Nå debuterer han med
en langfilm som har mange slående utkast til svar på spørsmålet, svar han
tar med seg fra sin tidligere erfaring.
I det hele tatt er overlessede metaforer, fantasirik dekor og futuristiske
spesialeffekter hva denne filmen dreier seg om. Og det på en grusomt vakker
måte, som får oss til å minnes ikke bare dreven reklame og pulserende
musikkvideoer. Minst like mye tenker vi på surrealisten Luis Buñuels
sjokksyner, med motiver mange-stedsfra, ikke minst fra drømmer og mareritt.
Litt mer prosaisk sinnede vil si at jakten på seriemorderen har en nokså
konvensjonell spenningsmotor og at synene innebærer mye sadisme. En
barnepsykiater, spilt av den særdeles dekorative Jennifer Lopez, graver seg
ned gjennom arkeologiske lag i pasientens sinn med metoder som hører science
fiction-genren til.
Men det er lenge mellom hver gang man ser en film som er så visuelt freidig
og frodig. Og som i grunnen bare dreier seg om å finne frem suggererende
visjoner, av den mest originale art. Kan vi anta at den vil sikre seg
kultstatus blant de aller bildegladeste?
PER HADDAL
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 18 2001 - 10:59:21 MET