Jeg sender den til KK-forum fordi jeg gjerne vil ha kommentarer på siste del
av anmeldelsen. ("Men Hoem skriver ikke bare om den vanskelige
kjærligheten....")
----------------------------------------------------------------------------
Hoem og den vanskelige kjærligheten
Fortelleren i Hoems siste bok, "Tid for klage, tid for dans", er en 49-årig
evighetsstudent. Han har som "alle andre" et havarert ekteskap bak seg.
Tilfeldigheter bringer ham inn i en krets hvor skuespilleren Johannes
Bergman og boren Tom Bergman, finansmann i konkurskarantene, er sentrale.
Inn fra venstre (dvs. Nord-Vestlandet) kommer, den unge vakre
distriktslegen, bokas femme fatale og distriktspresten, bokas falne engel.
Den unge, freidige legen får presten til å gå helt i stå i barnedåpen til
legens søster. Kjærlighetens makt er stor. Presten flykter fra alt, til
byen, til bøkene på Universitetsbiblioteket. Distriktslegen sier opp jobben
og reiser etter. På UB blir de iakttatt av fortelleren som fascineres av
spenningen mellom dem. Denne troikaen, legen, presten og fortelleren
trekkes inn i Bergmannbrødrenes drikkelag. Hvor den Store Skuespilleren
sjarmerer og slenger dritt og Den Fallerte broren betaler med kort.
Det er mye bra i denne boka. Hoem skriver fengslende. Men sjøl om det er
mange gode observasjoner, det fortelles mange gode historier underveis, så
er det for mye kladdeføre og glippetak underveis til at det blir noen
virkelig stor leseropplevelse. For meg blir ikke personene helt gode.
Distriktslegen starter flott ut. Skammer seg ikke for sin kjærlighet, for
sitt begjær. Hun er villig til å ofre mye, til å vente på presten. Hvorfor
hun så faller like totalt for den sjølopptatte Store Skuespilleren - det er
ikke helt overbevisende fortalt. Og når hun så faller for fortelleren, den
evige studenten, for så til slutt å flykte ut av boka med den mannlige,
snakkesalige plageånden fra UB-kantina i hælene, virker det litt søkt.
Fortelleren blir heller ikke helt troverdig. Alle andre snakker om økonomi,
men fortelleren studerer ufortrødent årevis uten pengebekymringer, en detalj
som skurrer.
Hoem berører mange viktige ting i denne boka. Spenningen mellom drifter og
fornuft, mellom Den Store Kjærligheten og det seriemonogamiet vi
praktiserer. Men han klarer ikke å bringe meg noen virkelig ny innsikt.
Dette til tross for at boka ikke mangler klar tale. Tvert imot. I ett sett
kommer boka personer med de mest åpenhjertige, ja reint analytiske utsagn
til personer de knapt nok kjenner. Men dette rimer ikke helt, for det er
ingen ting som egentlig binder sammen denne gjengen, hverken familie, fortid
eller idealer.
Til tross for dette - får Hoem stilt noen viktige spørsmål: Har man rett til
å utfordre soliditeten i andres samliv, slik vår vakre distriktslege stadig
gjør? Har man lov til å forlate alt, i jakten på den store kjærligheten,
slik presten gjør? Og når fortellerens kone midt i parets innvielsesfest
erklærer at hun vil gå fra fortelleren. Hvorfor gjør hun det mot ham - og på
den måten? For kjærligheten er vanskelig i vår tid. Vi slites mellom restene
av kirkens normer, popbransjens "only you" og det seksuelle dyret i oss. Vi
har behov for samlivsnormer som vi både klarer leve etter og klarer å leve
med. Siden Hoem etter min mening viker unna de vanskelige spørsmålene han
har stilt, står boka stadig i fare for å bare bli enda en perspektivløs
beskrivelse av fyll og hor blant kafémennesker i Oslo.
Men Hoem skriver ikke bare om den vanskelige kjærligheten, men også om
teater, skuespillerkunst, om Othello og Godot. Her er
litteraturvitenskapelige randbemerkninger. Godt skrevet. Det gjelder også
refleksjonene om korstogene som fortelleren gjør seg. Vi kan ane at
fortelleren har vært politisk aktiv. Med Hoem som forfatter kan en ikke
unngå å se det som en refleksjon over m-l bevegelsen. Fortellerens budskap
er klart: "I korsfarertida ligg kimen til den utopiske og idealistiske
fanatismen som meiner at målet gjer middelet heilagt. På den måten endar
korsferden førebels framfor auga våre med dei totalitære regimene frå vårt
eige århundre, kor ulike dei enn måtte være innbyrdes. ... Det er sant som
Albert Camus seier, at den revolusjonære anten må ende som forrædar eller
spyttslikkar ...Utopien ved makta er identisk med despotiet. Fortelleren
sjøl har vært fanget av drømmen om det jordiske Jerusalem, har kjent den
lengselen etter den "altomveltande impuls som kunne endevende livet mitt,
rive det ut av vanegjengeriets jerngrep". Refleksjonene ender meget
forutsigbart opp med Koestler og Guden som sviktet. Jasså - hadde Gide og
Koestler rett.? Men hva med korstoget til Brox og Gustavsen? Som hverken
gikk til Peking eller Moskva? Nå kan sjølsagt ikke Hoem identifiseres med
sin fortellerperson, så jeg skal ikke starte polemikken her. Men dette er
for viktige spørsmål til at Hoem bør dekke seg bak romanfigurer.
Anders Ekeland