Landsstyret i Sosialistisk Ungdom har nettopp hatt privatisering oppe til
debatt, bl.a. med ei knallgod innledning av SV'eren Anlaug Mejlbo som
sitter i kommunestyret i Asker og heilt feilaktig er blitt hengt ut av
Kommunal Rapport som tilhenger av privatisering. Hun holdt ei meget god
innledning om hvordan motarbeide privatisering av offentlige tjenester.
Vedlagt er en grundig uttalelse om privatisering som SU's landsstyre vedtok
sist helg.
Med kameratslig hilsen
Thomas Johansen,
sentralstyremedlem i Sosialistisk Ungdom
****************************
Uttalelse fra Sosialistisk Ungdoms landsstyremøte 22.-24.11.1996:
Sosialistisk Ungdoms holdning til privatisering
************************************************
I løpet av de siste åra har debatten om privatisering av offentlige
tjenester vært stor på alle forvaltningsområder her i Norge.
Privatisering innebærer at produksjon av enten varer eller tjenester som før
blei gjennomført av det offentlige, overføres til private. Med andre ord
innebærer privatisering at mere blir overlatt til markedet og
kapitalinteressene i samfunnet. Altså en økning av markedskreftenes makt og
innflytelse.
Det blir i tida som kommer en viktig oppgave å klare få til et politisk
press mot økt privatisering, både av tjenester og av infrastruktur. Det er
viktig at det offentlige har ansvaret for og styrer utbygging av
infrastrukturen i samfunnet, fordi det i stor grad er snakk om politiske
prioriteringer. Hvorvidt det skal brukes penger på nye motorveier eller på
satsning på NSB må ikke bare bli til et spørsmål om penger. På tjenestesida
er det viktig å sørge for at alle har lik tilgang på f. eks velferdsgoder.
Også dette er først og fremst et spørsmål om politisk prioritering
Spørsmålet om privatisering eller konkurranseutsetting er ikke et spørsmål
om effektivisering eller ikke. Privatisering er høyresida sin kamp for
ytterligere makt til markedet og følgelig en rasering av velferdsstaten.
Velferdsstaten er den viktigste omfordelingsmekanismen vi har.
Velferdsstaten er et ikke-kapitalistisk element innafor det økonomiske systemet.
Ca. 1/3 av den samfunnsmessige verdiskapinga er sysselsatt i det offentlige.
Disse er unndratt kapitalens lønnsomhetstvang. Det er på denne bakgrunnen
man må se kravet om ytterligere privatisering. Derfor er SU prinsipiell
motstander av privatisering. SU ønsker å begrense markedets makt. Markedet
har kun ett mål: mest mulig profitt. Denne tankegangen er ikke forenlig med
en god miljøpolitikk, en mer rettferdig fordeling eller et levende demokrati.
Privatisering kan skje på en rekke ulike måter. Mange kommuner har valgt å
selge tidligere kommunalt eide kraftverk. Dette innebærer altså at kommunen
hverken eier eller har ansvaret for drifta av disse. I tillegg til at
kommunen da kan miste en varig inntektskilde gir de også fra seg muligheten
til eventuell styring av kraftproduksjonen i kommunen.
På andre områder velger kommunen å beholde eierskapet, men privatisere
drifta. En av de måtene det kan gjøres på er ved å legge drifta ut på anbud.
Dette innebærer at kommunen lar det selskapet som kommer med det beste
tilbudet utføre drifta av den oppgaven som er lagt ut på anbud .
Ett av problemene ved anbud, er at små lokale selskap eller selskap styrt
etter samvirketanken sjelden eller aldri når opp i konkurransen om få
tilslag, de er som oftest de store selskapa som kan de beste tilbuda
prismessig. Målet med å legge noe ut på anbud er jo som oftest å spare
penger, og det sier seg jo sjøl at det da blir de som leverer det billigste
tilbudet som får tilslaget.
Det blir en konkurranse i forhold til å levere det billigste tilbudet, noe
som gjør at selskapa ofte har dårligere lønns og arbeidsforhold for sine
ansatte enn det som tilbys i det offentlige. Det er også ofte vanskelig for
de ansatte å forhandle seg fram til bedre avtaler, fordi selskapa har pressa
ned prisen så de har lite å gå på.
Dette har blitt et større problem etter at Norge blei med i EØS. På grunn av
denne avtalen er det blitt vanskeligere å legge ikke-økonomiske føringer på
hvordan oppdraga skal utføres, fordi dette lett kan oppfattes som å gi
nasjonal eller regional særbehandling.
En annen metode som brukes er å si opp offentlige ansatte som utfører
bestemte oppgaver, for deretter å leie inn et selskap til å utføre de samme
oppgavene. Dette blir blant annet i flere kommuner gjennomført på
reinholdssida. Konsekvensene av dette har ofte vært at de som før var ansatt
i det offentlige blir ansatt i et privat selskap, utfører samme oppgaver som
før, men med dårligere lønns og arbeidsvilkår. Siden kvinner utgjør en stor
del av de ansatte innenfor omsorgssektoren, rammer dette i særlig grad
kvinner som gruppe. Innen privat sektor har det lenge vært vanlig at store
selskap skiller ut deler av driften, og leier inn andre til å utføre dette -
såkalt outsourcing. Det man har sett blitt konsekvensene av dette, er at det
dukker opp en rekke useriøse selskaper som konkurerrer om å få disse
oppgavene, og som blir slått konkurs etter kort tid.
SU mener at kommuneøkonomien i Norge er for dårlig. "Privatiseringsbehovet"
til andre partier øker i denne situasjonen fordi man blir desperate etter å
finne såkalte billigere løsninger. Økte bevilgninger til kommunen er derfor
et viktig ledd i kampen mot privatisering.
For selskaper som det er enighet om at skal være offentlig eid og drevet,
finnes det andre metoder for å få de markedsorienterte. Offentlig eide
forvaltningsbedrifter kan gjøres om til offentlig eide aksjeselskaper.
Konsekvensen av dette er at det offentlige frasier seg mye av
styringsmulighetene og markedsorienterer drifta i større grad.
Særlovsselskap
***************
I den siste tida har det vært en debatt om hvordan posten og NSB skal
organiseres. Resultatet av denne debatten er at vi har fått en ny
selskapsmodell, såkalte særlovsselskap. Dette kan vise seg å være et godt
alternativ til aksjeselskap og privatisering. Den nye særlovsmodellen gir
selskapa større frihet til å styre seg sjøl, og fungere i et
konkurranseutsatt marked, uten at den politiske styringa blir helt
illusorisk. Det viktigste er at bedriftene nå kan fastsette sine egne
budsjett, og dermed få mulighet til å planlegge over et lengre tidsrom enn
fra statsbudsjett til statsbudsjett.
Politiser debatten
********************
Den politiske situasjonen både i Norge og i resten av Europa er i dag retta
mot deregulering, liberalisering, markedsorientering, privatisering og
internasjonalisering av kapitalen.
Dette skjer så og si uten politisk debatt. Det er blitt etablert en slags
forståelse av at dette er en nødvendighet, og det blir gjennomført i like
stor grad av sosialdemokrater som av høyresida.
Vår oppgave blir derfor å vise at dette er politikk og at vi har ett valg.
Det finnes ikke noen naturlover som sier at styring av kapital og offentlig
produksjon ikke lenger er gjennomførbart. Dette må vi klare å si uten å
spille oss utover sidelinja i den norske debatten. Vi kan ikke bare i si at
vi er mot all form for privatisering. Vi må si noe om hvorfor vi er det og
hvorfor vi ikke mener privatisering er noen god løsning.
Denne argumentasjonen kan og bør være prinsipiell, men vi må dra prinsippene
ned på et nivå som folk kan kjenne seg igjen i. Vi må passe på at vi ikke
bare blir snakkende om offentlig styring for styringas skyld.
Makt og demokrati
******************
Privatisering innebærer at folkevalgte organer fratar seg selv mulighet til
å styre på en rekke områder som tidligere har blitt sett på som et offentlig
ansvar. Dersom det offentlige privatiserer både eier- og driftsansvar, vil
det i realiteten si at de har gitt fra seg alle muligheter til å påvirke
dette området i framtida. Konsekvensene av privatisering er altså at det
offentlige gir fra seg muligheten til å bestemme hvordan tjenestene skal
være og hvem som skal ha tilgang på disse.
Mange kommunepolitikere prøver å unngå denne problemstillinga ved å si at
det offentlige fremdeles skal ha eieransvar men at driften utføres av
private. Problemet med dette er at det offentlige ved å gi fra seg
driftsansvar også gir fra seg kompetansen på området slik at avgjørelsen
blir vanskelig å reversere og det blir vanskelig å styre.
Dette er spesielt tydelig på omsorgssida. I dag har kommuner og fylker stor
kompetanse på drift av sykehus og sykehjem. Denne kompetansen gjør det
offentlige i stand til å sette krav til privat drift. Nå vet vi hvordan
dette foregår, men det skal ikke mange år med privat drift til, før denne
kompetansen er borte. Da er ikke det offentlige i stand til å stille
krav til hvordan private skal drive. Dette blir enda verre når vi ganske
trygt kan forutsi at det blir maksimum en eller to store aktører på dette
markedet. Det blir med andre ord ingen reell konkurranse, og ingen som det
offentlige kan hente kompetanse fra som ikke har sin egen kake å mele. Når
fellesskapsløsninger blir dyrere eller dårligere, er det de mange kvinnene i
lavtlønnsyrker eller med lavest pensjon som vil tape mest.
Likhetsprinsippet
*******************
Ett prinsipp som alltid har vært blant de viktigste for venstresida er
prinsippet om like muligheter for alle. Dette prinsippet er det ingen som er
bedre til å forsvare enn det offentlige. Universialitetsprinsippet har vært
et grunnleggende prinsipp for oppbygginga av den norske
velferdstatsmodellen. Det betyr at velferdsordningene er universelle og
gjelder for alle, uavhengig av inntekt, kjønn, geografi eller andre forhold.
Tidligere har vi hatt en rolle hvor vi har jobba for å forbedre
velferdsstaten og gi flere ett bedre tilbud. Nå er vi pressa inn i en rolle
hvor vi blir bevaringspartiet. Vi må kjempe for å beholde det som fremdeles
er igjen av velferdsstaten.
I det øyeblikket det private overtar blir ikke målet lengre likhet men
profitt. Brukerne av tjenester blir da først og fremst et middel for å øke
overskuddet, og ikke lengre en som har en rettighet. Det sier seg selv at
det da er de som har best betalingsevne som blir sett på som de mest
interessante kundene.
Profitt
*********
Et annet problem ved privatisering er at en rekke av de oppgavene det
offentlige i dag utfører ikke egner seg for å være profittretta. Folk skal
få sykehusplass fordi de er syke, ikke fordi de noen skal kunne tjene penger
på dem. Hvor bra et sykehus fungerer må ikke måles i hvor stort overskudd
de får, men hvordan de klarer å ta seg av pasientene. Dette gjelder ikke
bare for sykehus men for de fleste velferdsgoder.
En rekke oppgaver kan ikke måles i penger, men må måles i kvaliteten på den
tjenesten som utføre og om de tilfredsstiller de behov samfunnets innbyggere
har.
Også innen infrastruktur, renovasjon og transport kan den samme
argumentasjonen benyttes. Det viktige er at dette er noe alle i samfunnet
har rett til å benytte seg av, og hvor målet må være å få oppgavene utført
på en best mulig måte. Dette vil ofte være uforenlig med et mål om størst
mulig profitt.
Brukernes behov
***************
I privatiseringsdebatten blir det ofte hevda at privatisering vil føre til
konkurranse og at det igjen vil føre til et bedre kvalitetsmessig tilbud til
brukerne, fordi ingen vil benytte seg av tilbud som ikke tilfredsstiller
våre krav. Dette mener jeg ikke stemmer. Dersom det innføres konkurranse
blir det lagt et større ansvar på brukere for sjekke hvordan de ulike
tilbuda fungerer og så gjøre et valg. Frislippet av elektrisk kraft har vist
at i realiteten har vanlige småforbrukere liten eller ingen valgmulighet.
Markedet er så uoversiktlig og det er så vanskelig å skifte kraftleverandør
at det i realiteten ikke er en mulighet for folk flest. De eneste som tjener
på frislippet er de som spekulerer i kraft.
Enkelte av helseregionene i Norge har innført fritt sykehusvalg, men det
viser seg at folk prioriterer nærhet både foran ventelister og kvalitet. De
aller fleste ønsker altså å bruke lokalsykehuset, ikke orientere seg på et
marked.
Det er heller ikke sånn at et privat tilbud nødvendigvis er bedre enn et
offentlig. Dersom det offentlige tilbudet ikke er godt nok, betyr det at det
må gjøres noe for å bedre det, det betyr ikke at det må overføres til private.
Dersom private aktører skal konkurrere om å utføre tjenester blir ofte
effektivitet viktigere enn kvalitet. det offentlige burde derfor ha et bedre
utgangspunkt for å gi ett godt tilbud.
Arbeidstakerrettigheter
***********************
Dersom det er flere aktører på et marked som skal konkurrere om brukerne,
kan de konkurrere på pris og på kvalitet.
Når de konkurrerer på pris, viser erfaringer fra andre land at det ofte er
lønns og arbeidsvilkår som kuttes på.
Tradisjonelt har det vært en fagbevegelsens viktigste oppgaver å kjempe mot
markedskreftene for bedra arbeidstakerrettigheter.
Markedet følger selvfølgelig fortsatt sin egne lover og regler, og disse
står klart mot solidaritets- og likhetsprinsippet som har vært og bør være
vesentlig for fagbevegelsen.
Parallelt med privatiseringa kommer også kravet om mer fleksibel
arbeidskraft. Folk må stille opp når det er behov og arbeidsgiver krever
det. I land som har kommet lengre enn Norge i privatiseringsprosessen er
presset mot normalarbeidssdagen sterkt og i deler av industrien i Tyskland
er allerede lørdag innført som normalarbeidsdag.
Det er viktig at SU er opptatt av denne sida av debatten for det virker som
om det ikke er så mange andre som er det. Kvalitetssikring, innsparing og
effektivitet er de orda som brukes i debatten og da er det vanskelig å se
hvor de ansattes interesser kommer inn. Fagbevegelsen blir stående aleine,
og får liten eller ingen støtte i det politiske miljøet.
Samvirke
*********
I SVs forslag til arbeidsprogram er det lagt stor vekt på samvirkeordninger.
Det er en viktig debatt, men den må ikke bli en debatt som kommer i steden
for kamp mot privatisering. Vi må klare å skille debattene.
Det er viktig å se hva som er realiteten i dagens privatiseringsdebatt. Det
er ikke muligheten til å forandre driftsansvar fra det offentlige og over
til et samvirkeselskap, men fra det offentlige og over til store
multinasjonale selskaper. I dag er det selskaper som ISS som går inn på
omsorgssektoren, og selskaper som Swebus som går inn på samferdselssektoren.
Det vil si at vi mister mye av styringsmulighetene vi har hatt og av vi
overfører mere makt til multinasjonale sektorer.
Samvirke eller samvirkelignenede modeller kan være en måte å sikre brukerne
større innflytelse over offentlig sektor. Gjennom å tydeliggjøre gjennom
samvirkemodeller hvem som faktisk eier det offentlige kan flere bli
engasjert i å gjøre tilbudene bedre slik at de private får mindre spillerom.
Hovedtanken bak samvirkeorganisering er å erobre tilbake deler av økonomien
som er overlatt private bedrifter og gjøre de om til fellesskapsløsninger.
Samvirkemodeller kan gjøre dette fordi de kan ha mindre krav til profitt og
dermed tilby bedre produkter til lavere priser
Vi ønsker samvirkemodeller fordi det medfører brukerinnflytelse og
arbeiderinnflytelse, og fordi det er viktig både fordelingsmessig og
miljømessig med selskaper som ikke bare har økt fortjeneste som eneste mål.
En rekke offentlige oppgaver må ikke overføres til samvirkemodeller, fordi
det kan gå ut over kvaliteten på tilbudet til som ikke er tilknytta en
samvirkeordning.
Ett våre argumenter i forhold til både private sykehus og private skoler er
at vi risikerer å få et a- og et b-tilbud. Ett godt privat tilbud til de som
kan betale, og et dårligere offentlig til resten.
Noe av tankegangen bak en samvirkeordning er at det krever engasjement hos
medlemmene/deltakerne. Dersom dette blir utbredt innen f.eks
omsorgssektoren, er jeg redd det vil bli noen som faller utenfor, og som da
vil måtte ta ti takke med et b-tilbud fra det offentlige.