> Jeg hører gjerne mer om de helt enkle spørsmålene i dette
> forumet: Hvordan dette samfunnet skal skapes? Hvordan skal det styres?
Vedlagt nedenfor en artikkel som presenter en visjon for et slikt samfunn.
Artikkelen sto i studentavisa UNDER DUSKEN i Trondheim, og seinere
i ukeavisa NY TID, begge våren 1994. Halve artikkelen har stått i NATUR
OG SAMFUNN, høst 1995. Den er lett oppdatert.
Jeg ber Hverven å lese denne artikkelen, og så fortelle KK-forum hva det er ved
denne visjonen (utopien) som eventuelt er umulig å realisere.
Hvis vi kan bli enige om en visjon for det ønskelige framtidssamfunn, kan vi gå
mer inn på styringssystem og hvordan komme dit. Det vil jeg da komme tilbake
til.
Ellers litt om hvorfor jeg er forbanna over "litterære bedrevitere",
siden Hverven kritiserer formen på innlegget mitt:
Avisa Klassekampen, med omkringliggende radikal bevegelse, har en 30-årig tradisjon,
knyttet til marxismen, kommunismen, den revolusjonære opposisjonen i
fagbevegelsen, støtte til frigjøringskampen verden over. Når litteraturviterne
ønsker å debattere ikke bare litteratur, men bestride det grunnleggende
strategisk/ideologiske fundament til denne tradisjonen i dens egen avis, så må
man som et minimum ha satt seg inn i det vesentlige av denne tradisjonens
teorigrunnlag, historie og nåtidig praksis - når man skriver. Spesielt må man
unngå å fylle spaltene med babling som ikke kommuniserer.
Nye folk og de nye tanker de måtte medbringe, er sjølsagt velkomne, men det vi
har opplevd til nå er rett og slett manglende folkeskikk fra folk som kommer
som gjester til dekket bord. Man gir blaffen i avisas formålsparagraf, og man
slår fast at marxismen må avskrives som noe som kan brukes bevisst til å
forandre verden, uten å gidde å forholde seg til det store materialet som
finnes av kritisk marxistisk analyse, og de programmatiske dokumenter som er
skrevet på grunnlag av slike oppsummeringer. I stedet for den elementære gest
det er å sette seg litt inn i vertskapets verden, så gjør man det motsatte: Man
byder sitt vertskap å lese sine EGNE guruer i stedet, der skal premissene for
dialog ligge!
Når noen av husets beboere reagerer skarpt, så er det pokker så
velfortjent.
Tross dette,vennlig hilsen
Trond Andresen
*****************************************************
HVA SLAGS FRAMTIDSSAMFUNN?
av Trond Andresen (Trond.Andresen@itk.ntnu.no)
Når en makthaver i et kapitalistisk land blir spurt om hva slags mål
han har for samfunnet, får man til svar den forutsigbare leksa om "å
styrke konkurranseevnen". I litt mer høytidelige stunder mumles det
pliktskyldig noe om "bærekraftig utvikling". Men spør du om hvordan
samfunnet konkret bør se ut om 150 år, blir han svar skyldig.
Spør du en revolusjonær marxist av en viss type om det samme vil du få
noen ord om sosialisme og kommunisme, men du vil også få ei lekse om at
"arbeiderklassen vil sjøl bestemme hvordan samfunnet skal bli når den
tid kommer", "skrivebordsoppskrifter fra velmenende utopister har ingen
hensikt".
Begge er de uinteresserte i "science-fiction" og "unyttige fantasier".
Men jeg påstår at dette ikke bare er interessant tidtrøyte, men også
viktig for dagens politikk, noe som forhåpentligvis andre kan bli
overbevist om etter hvert. Jeg skal innlede med en skisse av det gode
framtidssamfunn.
"GAFS"
Hva er den grunnleggende tendensen i økonomien, sett over et 150-års
perspektiv? Hva er det som bare går oppover, uanfektet av kriger,
kriser, økende ulikhet og andre tilbakeslag? Svaret er banalt (men å
innse konsekvensene av svaret, er ikke like banalt). Det som øker så
eventyrlig, er produktiviteten av menneskelige arbeid. Roboter,
datamaskinassistert konstruksjon og produksjon, og etterhvert kunstig
intelligens, vil gjøre flere og flere av oss "overflødige". Vi er på
vei mot det GjennomAutomatiserte FramtidsSamfunnet (heretter kalt
"GAFS"). La meg markere min egen holdning: Dette samfunnet blir
menneskelig, varmt, mangfoldig, spennende, vennlig mot natur og miljø,
og derfor ønskelig. Med andre ord: Jeg ser ikke på teknologi og
naturvitenskap som en fiende, men som en potensiell frigjører for
menneskeheten.
I GAFS har man løst energiproblemet. Forurensingsfri og tilnærmet
ubegrenset solenergi har erstattet kjernekraft og fossile brensler.
Andre forurensingsfrie energikilder er også sannsynlige. Denne
energitilgangen, kombinert med utstrakt bruk av informasjonsteknologi i
alle prosesser, og befolkninger hvor miljøbevissthet er blitt instinkt,
gjør at verdenssamfunnet er i økologisk likevekt. Gigantiske prosjekter
av typen "gjør Sahara grønn" er i gang. Industrien går uberørt av
menneskehender og sysselsetter kanskje 5% av befolkninga. De tilbringer
stort sett sin tid i kontrollrommet, opptatt med sine hobbyer, eller
med å konstruere enda smartere automatiske produksjonssystemer. De er
tekno-freakene, og går på jobb ikke fordi de må, men fordi de liker
det.
De øvrige 95% er altså "de overflødige". Hva skal så de ta seg til? Før
jeg svarer på det, et motspørsmål: Hvorfor trenger vi industri? Er den
et mål i seg sjøl? Skulle man tro samfunnstoppene og spesielt NHO får
man jo inntrykk av det. Men det er bare tull. Industrien er bare et
middel for å gi menneskene tid og mulighet til å gjøre det de egentlig
ville like å holde på med. I GAFS tilbyr vi de 95% å holde på med f
lgende:
- barnehager med 2 voksne pr. 5 barn
- skoler med 5 elever pr. lærer
- helse og omsorg; leger og pleiere i fleng rundt bortskjemte og få
pasienter/pleietrengende.
- hesteoppdrett, fjellklatring, seilflyging, sportsdykking, idrett i
alle varianter.
- kunstmaling, poesi, forfatterskap, teatergrupper, fotografering. Alle
miskjente genier kan nå trygt leve ut sine drømmer uten å gå på
sosialen eller på studielån. Hold på med det du synes er givende livet
ut, samfunnet spanderer uansett.
- forskning i alle mulige "nyttige" og "unyttige ting", uten å ha
Hernes eller lånekassa hengende over skulderen. Hvis det mest
interessante du kan tenke deg er et prosjekt om "forekomsten av
semikolon hos Litauiske forfattere i perioden 1950 - 1960", så for all
del, sett i gang!
- En større del av befolkninga enn i dag arbeider i jordbruk, dyrehold,
økologisk gjenreising og utvikling. Ønsker du å bruke tida di på alle
tiders hånd-dyrkede gulrøtter? Samfunnet spanderer! Bare gjør det!
I GAFS er den industrielle produktivitet så ekstremt høy at det ikke er
noe problem for alle å bruke tida på hva pokker de vil. Og uteblir du
fra jobb en dag fordi du vil gjøre noe annet, så er kapasiteten slik at
det ikke er noe problem. Latskap og unnaluring vil det forøvrig være
forsvinnende lite av i GAFS. Vi mennesker liker å skape og å bruke
kreftene våre, og vi liker å bli satt pris på av våre medmennesker. Til
og med en kvote nødvendig drittarbeid er vi villige til å ta vår del
av, så lenge vi føler at vi er en del av et samfunn som fortjener vår
lojalitet. Så Karl Glad trenger ikke springe rundt med stemplingskort
og krav om legeattest ved sjukefravær. Han kan i stedet tilbringe all
sin tid med f.eks. rosemaling. Bedre for ham og bedre for oss andre.
Hva betyr så disse luftige tanker for dagens politikk? De betyr at
- automatisering er et gode, så lenge ledig arbeidskraft kan settes inn
i samfunnsnyttige jobber i stedet.
- Kortere arbeidstid og jobbdeling er bra
- flere folk i helse, omsorg, undervisning, forskning, kultur er bra.
Dette siste betyr igjen at en voksende offentlig sektor er et tegn på
et avansert samfunn (så lenge industrien automatiseres i samme takt!).
Derfor er gnålet om at offentlig sektor må reduseres, bakstreversk og
anti-framskritt. I GAFS skal vi ha mange som jobber heltid med å ta
vare på/forholde seg til/underholde/lære opp andre mennesker. Slikt
arbeid krever tid. Det skal ikke, og kan ikke automatiseres.
KOMMUNISME OG SCIENCE FICTION
GAFS er det som Marx og Engels kalte et "kommunistisk" samfunn. Jeg
skal ikke her ta diskusjonen om man bør gjenreise uttrykket
"kommunisme", siden det har blitt ettertrykkelig misbrukt i vårt
århundre. Men jeg vil hevde at det "kommunistiske samfunn", slik som
opprinnelig definert, fortsatt er det beste (og faktisk eneste
meningsfylte) mål som kan stilles opp for langsiktig samfunnsutvikling.
Økonomisk er kommunismen karakterisert ved mottoet: "Fra enhver etter
evne, til enhver etter behov". Verden har til nå ikke sett et eneste
kommunistisk samfunn, og vil ikke få se det før tidligst om et hundreår
eller tre. Kommunismen forutsetter nemlig en svært høyt utviklet
sivilisasjon, teknologi, økonomi. Tankevekkende er det at de mest
spennede og levende scenarier om kommunistiske samfunn i dag skrives av
Science-Fiction-forfattere som langt fra er marxister. Det forteller bå
de noe om kreativiteten i S-F-miljøet og tilstivninga i det
tradisjonelle marxistiske miljøet. Et slikt samfunn er skildret i
S-F-romanen "Voyage from Yesteryear" av James P. Hogan. En menneskelig
koloni på planeten Chiron har utviklet et uhyre avansert og produktivt
samfunn, hvor begreper som lønn, penger, sjef, underordnet, domstol,
politi, stat, er ukjente. Folk jobber fordi de liker det og fordi det
gir dem respekt fra omverdenen. Ingen tvinger dem. Arbeid er lek/hobby
og omvendt. Folk forsyner seg med goder etter behov, og det er ingen
som fysisk hindrer dem i å ta ut de goder de måtte ønske. Organisering
og koordinering skjer spontant ved at de som har talent for det, og
tillit fra de øvrige, for kortere eller lengre tid koordinerer
produksjon eller annen samfunnsmessig aktivitet. Men disse er ikke
"sjefer", fordi de har ikke tvangsmidler overfor andre. Har du ikke
tillit til en slik person, unnlater du bare å gjøre det vedkommende vil
du skal gjøre. Boka inneholder en kostelig skildring av møtet mellom
Chirons kommunistiske innbyggere (som er sosialisert inn i denne
mentaliteten fra fødselen av av) og en ny bølge av kolonister fra Jorda
(disse er smekkfulle av våre velkjente kapitalistiske nevroser og
tvangsforestillinger).
En annen roman som skildrer et kommunistisk samfunn er "The
Dispossessed" av Ursula K. LeGuin. (Dette er en av de beste romaner som
overhodet er skrevet. Forfatteren er snytt for Nobels litteraturpris
uterlukkende fordi hun skriver innafor feltet S-F som er altfor
low-brow og som derfor ignoreres av den snobbete litterære klikk). I
motsetning til Hogan skildrer hun et kommunistisk samfunn som samtidig
har stor knapphet på goder, altså en tilsynelatende umulighet i følge
Marx og Engels. Folk avholder seg fra å overkonsumere, og gjør en
innsats, også nødvendig drittarbeid, utelukkende på grunn av det
ekstremt sterke moralske fellesskap som hersker i dette samfunnet. Det
lim som holder samfunnet sammen er gjensidig respekt og ikke noe
annet.
LABORATORIUM OG NASJONALSTAT
Ned på jorda igjen. Problemet med verden i 1996 er at vi får ikke lov å
prøve andre måter å organisere samfunnslivet på! EU, GATT, NAFTA, IMF,
alle har disse forkortelsene det til felles at de sier de står for
"liberalisering", mens det virkelige innhold er knallhard overnasjonal
tvang. I disse "postmoderne" og "globale" tider er det kanskje å banne
i kjerka å ta til orde for de små stater, men jeg kan begrunne
mitt syn. La meg bruke en parallell fra naturvitenskap og teknologi.
Virkelige gjennombrudd for nye tanker og teorier får man først når man
man kan vise den skeptiske omverden et eksperiment eller en prototyp
som virker. Skal man finne alternative måter å drive samfunnet på, må
man kunne få prøve ut andre løsninger uten sanksjoner fra omverdenen,
og så, etter noen år kan resten av verden oppsummere om dette er en
bedre måte å gjøre tingene på. Den såkalte "internasjonalisering"
fratar et hvert geografisk område (inklusive små nasjonalstater av vår
egen type, og fattige land av typen Nicaragua, Cuba, Zimbabwe) alle de
viktige økonomiske og politiske instrumenter de trenger for å prøve en
annen vei.
I denne situasjonen går svært mange såkalte moderne intellektuelle i
fella, og blir nyttige idioter for de multinasjonale selskapene. De
faller for positivt ladet nytale om "globalisering", og er så livende
redde for å framstå som "umoderne", som provinsielle og nasjonalister,
at de hiver barnet ut med badevannet. "Vår tid er preget av
globalisering av kultur, kapital og politisk makt. Dette er et faktum,
enten vi liker det eller misliker det", for å sitere Thomas Hylland
Eriksen i Klassekampen 14.12.91. Han har rett i at verden uunngåelig
blir tettere sammenknyttet kommunikasjonsmessig og kulturelt. Faktisk
er dette en grunnleggende sunn utvikling, sjøl om både Dallas og
Dynastiet følger med på lasset. Men vi må skille mellom globalisering når det
gjelder reising, vennskap, kulturelt samkvem, telekommunikasjon på den ene sida
(uunngåelig og dessuten ønskelig), og sentralisering av økonomisk, politisk og
militær makt på den andre sida (ikke ønskelig og
DET KAN UNNGÅS).
De problemer vi nå ser med nasjonal sjåvinisme og overgrep mot
minoriteter - f.eks. i Jugoslavia og Rwanda - bunner ikke i "naturgitt
etnisk hat", men i skjerping av det som ellers er overkommelige
motsetninger på grunn av en verdensomspennende økonomisk krise som bare
ser ut til å forverre seg. Den viktigste grunnen til at den forverres,
er den ukontrollerte profittkrigen mellom de multinasjonale
selskapene. Verdensmarkedet er preget av en økende ubalanse mellom
produksjonskapasitet og etterspørsel. Verdens folkemasser kan ikke kjøpe alt av
varer og tjenester som tilbys. Dette på tross av at behovet i
mange tilfeller er skrikende. I denne situasjonen kappes landene om å
styrke egne virksomheter i forhold til konkurrenter i andre land.
Metoden er en relativ og absolutt reduksjon av innbyggernes kjøpekraft
og offentlige velferd, for at en større del av verdiene som skapes kan
tilfalle selskapene. Selskapene senker også sine utgifter ved
oppsigelser. Pengene går i stedet til investeringer for produksjon med
f ærre ansatte. Dermed øker arbeidsløsheten, noe som gjør tingene enda
verre i neste omgang fordi arbeidsløse i enda mindre grad har penger
til å kjøpe varer og tjenester for. Dette foregår samtidig i de fleste
land og de fleste bransjer. Men foretak og regjeringer opptrer som om
bare de sjøl agerte på denne måten. Dermed overser de at den samlede
virkningen er en ytterligere skjerping av krisa for verden som helhet.
En tilnærmet uhemmet kapitalflyt og frihandel i en slik verden skjerper
også problemene, fordi da vokser de store multinasjonale enheter seg større på
bekostning av mange små som bukker under. Den samlede
sysselsetting og etterspørsel synker fordi veksten i de store
selskapene ikke kan kompensere for alle de virksomheter som faller
fra.
Og i denne situasjonen forbys altså de siste nasjonale instrumenter som
kunne begrenset skadevirkningene av denne internasjonale økonomisk
krigen - av IMF, GATT, EU, NAFTA etc..
"SMALL IS BEAUTIFUL"
Det er ingen teknologisk eller økonomisk grunn til at små enheter - det
være seg stater eller bedrifter - er mindre egnet til å skape gode
samfunn - og en god verden - enn for 100 år sida. De av leserne som er
livende redd for å bli stemplet som "umoderne", og som refleksmessig er
enig i at "nasjonalstaten har utspilt sin rolle", er på jordet. Faktisk
er det objektive tekno-økonomiske grunner til at små og mellomstore
stater nå kan gjøre det relativt sett bedre enn tidligere (og det er de
små og mellomstore industriland - som Island, Norge, Danmark, Sveits,
Sverige - som har lykkes best til nå, samtidig som de i relativt liten
grad har utbyttet og undertrykket andre folk og nasjoner). Fleksibel
produksjonsteknologi basert på datastyring, roboter og automater gjør
det ikke lenger nødvendig med store serier for at et produkt skal bli lønnsomt.
Samme utstyr kan brukes til å framstille forskjellige
produkter. Fleksibiliteten innebærer også mulighet til å skreddersy
produkt et for en kunde, uten at dette medfø rer store
ekstrakostnader. Dermed vil den nærhet til kundene som produksjon for
hjemmemarkedet gir, bli et sterkere fortrinn enn det har vært
tidligere.
Forholdene ligger altså mer og mer til rette for høyteknologisk
oppbygging av et allsidig produksjonsliv også i mindre skala. Samtidig
må man sjølsagt ha en utstrakt handel landene i mellom. Men nettopp det
at verden stadig blir mindre p.g.a. telekommunikasjoner og andre nye
metoder for internasjonalt samkvem, gjør det lettere å organisere denne
handelen på en rasjonell måte. Forskningssamarbeid, teknisk
standardisering, felles miljøbestemmelser, databehandling ved
grensepasseringer, etablering av databaser for internasjonale
vareleveranser og tjenester, disse prosessene skrider ustoppelig
framover rett og slett fordi slikt er rasjonelt , og blir teknologisk
mulig. Slike prosesser er verdensomspennende og skjer både innafor og
utafor EU. Og disse tiltak vil gjøre det lettere - ikke vanskeligere -
for små og mellomstore stater å organisere sitt samkvem med
omverdenen. Jeg kan nårsomhelst - men det er ikke plass her - forklare
hvorfor det teknisk er lettere i dag å organisere en effektiv styring
av kapitalbevegelser inn og ut av Norge enn det var tidligere (90% av
dere som leser dette tror det motsatte. Hvem har tutet ørene deres
fulle med akkurat det? Og hvorfor?). Faktisk er styring av
kapitalbevegelser i dataalderen bare et spørsmål om politisk vilje. Men
den er sjølsagt ikke tilstede hos makthavere som er villige til å selge
bestemora si for å få spise kirsebær med Chirac og Kohl.
Mindre enheter er lettere å styre til felles beste enn superstater av
typen EU, USA, Russland, Kina. Om dagens små land langt fra er
plettfrie, så er poenget at det er lettere for folket å få innflytelse
og å få endret på ting i mindre stater. Derfor er det også lettere å
organisere en vellykket økonomi i små stater, og bl.a. derfor er også
EU et håpløst prosjekt. Jeg ser gjerne at superstater som Kina og USA p
å fredelig vis spaltes opp i mindre og mellomstore stater. Til de som måtte
innvende at vi må ha forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse
fattigdoms-, krigs- og miljøproblemene er svaret at det er
stormaktene som står for 90% av denne faenskapen internasjonalt. Og i
den grad det er vilje i rike deler av verden til utjamning og bistand,
så kommer denne først og fremst fra små moderne land av vår egen
type. Forpliktende internasjonalt samarbeid har heller ikke vært noe
problem til nå for slike land.
I forlengelsen av mine forslag om å beholde og utvikle verden som et
nettverk av autonome geografiske enheter (deriblant Norge utafor EU)
ser vi hvordan det etterhvert kan skapes et virkelig verdenssamfunn,
ikke som en superstat (den kapitalistiske verdensregjering) eller tre
konkurrerende superstater, men som et samarbeidende nettverk av noen
hundre (Johan Galtung sier tusen!) likeverdige og moderne sjølstendige
områder. Dette nettverket kan så - gradvis og på lengre sikt - bygge
ned grensene og sine statsorganer og etablere et verdensfellesskap uten
militærapparat og byråkrati, kort sagt uten statsapparat i tradisjonell
forstand, dvs. (huff) "verdenskommunismen".
Det er nok av dem som vi stemple slike visjoner som "urealistiske". De
bør i samme åndedrag spørre seg sjøl om hvorfor knapt noen politiske str
mninger stiller opp noen langsiktig visjon om hvor de vil hen. Ofte vil
intellektuelle kritikere av slike "utopiske" program bekjenne seg til
den livstrette og moteriktige postmoderne pessimisme, gjerne dandert
med noen fraser om "kaos" og "menneskenaturen". Posering og åndelig
latskap, spør du meg.
OPTIMISME ELLER PESSIMISME PÅ LANG SIKT?
"How far can this go? Will it really be possible to construct an
international society on something like the Third World model, with
islands of great privilege in a sea of misery -- fairly large islands,
in the richer countries -- and with controls of a totalitarian nature
within democratic forms that increasingly become a facade? Or will
popular resistance, which must itself become internationalized to
succeed, be able to dismantle these evolving structures of violence and
domination, and carry forth the centuries-old process of expansion of
freedom, justice, and democracy that is now being aborted, even
reversed? These are the large questions for the future."
Slik uttrykker den amerikanske samfunnskritiker Noam Chomsky seg (Z
Magazine, desember 1993). Han stiller spørsmålet åpent: Går det til
helvete eller ikke? Det første alternativet er et kapitalistisk
verdensmillenium hvor et lite mindretall doper det fattige flertall med
propaganda og idioti, og om nødvendig settes troppene inn for å slå ned
opprør hvor enn de måtte komme i verden. Massene blir mer og mer
desillusjonerte, apatiske og brutaliserte, og enhver bevegelse som prøver å
utvikle motstand blir effektivt kvalt i fødselen. Rundt
makthaverne som utgjør kanskje 2% av befolkninga, svever de tjenende å
nder som lever i håpet om å stige opp, og i frykten for å falle ned:
Intellektuelle medløpere, mediefolk, byråkrater, militære, kanskje 10%
av verdens befolkning, kjøpt og betalt. Jorda legges langsomt øde i økologisk
forfall. Dette er det ene scenariet.
Jeg tror mer på et optimistisk scenario, og skal avslutningsvis
begrunne hvorfor:
- Den grunnleggende krise i verdensøkonomien som er beskrevet
tidligere, består. Makthaverne klarer ikke å løse den. Tiltakene deres
forverrer den i stedet, og dette erkjennes av flere og flere, uavhengig
av partipolitiske holdninger.
- Det gjennomsnittlige utdannings- og kunnskapsnivå i verden stiger. Sjøl om
analfabetisme igjen er på frammarsj i noen land, er hovedtendensen
klar: Menneskene vet mer om verden rundt seg nå enn for 50 år siden. Og
makthaverne har ikke noe valg. De moderniserer stadig produksjonen for
å henge med i konkurransen. Dette krever et stadig høyere kunnskapsnivå
i en betydelig del av befolkninga. Men det er vanskeligere å
undertrykke mennesker med utdanning. På lengre sikt undergraves dermed
makthavernes mulighet til å hindre samfunnsendringer.
- På grunn av utviklinga innen media- og informasjonsteknologi vil
stadig mer informasjon nå fram til folk. Det meste av av dette er søppel og
propaganda. Men på grunn av det historisk sett økende
utdanningsnivået vil ikke folk i det lange løp la seg avspise med løgner og
hjernedød underholdning. Aktuelle undersøkelser viser at folk
blir mer og mer immune ovenfor TV-reklamen. Det vil bli et økende krav
om sannferdighet. Og alle journalister er ikke budbærere for
samfunnstoppene. Mange har en yrkesstolthet som gjør at de prøver å
formidle virkeligheten. Moderne mennesker lærer seg å skille mellom
skitt og kanel; mellom hvem de skal tro på og hvem de ikke skal tro på.
- Den tekniske utvikling innen media- og informasjonsteknologi gjør at
grasrota kan drive sin egen informasjonsvirksomhet når regjeringene
eller de store medieselskapene skjuler eller forvrenger sannheten:
Telefaks, datanett, amatør-radio, mobiltelefon via satellitt, billig og
kompakt video-utstyr, mobile FM-kringkastere, alt dette gjør det stadig
lettere å drive uavhengig nyhetsformidling. I dag - i motsetning til
tidligere - er det umulig for et regime å terrorisere sin egen
befolkning uten at verden får vite det. Om noen år kan man lage men-
neskerettighetsnettverk for verden ved ganske enkelt å dele ut en
mobiltelefon til hver landsby i Guatemala, Zaire og andre
utilgjengelige steder, og innbyggerne kan via satellitt ringe f.eks.
Amnesty i London i samme sekund som de får nyss om at hæren er på vei
(det har de fått beskjed om fra noen i nabolaget, som også er utstyrt
med en slik telefon).
Vi kan nå oppsummere, med en vri på Marx sitt utsagn om at kapitalismen
frambringer sine egne banemenn, proletariatet:
DEN MODERNE KAPITALISME FRAMBRINGER ET UTDANNINGSNIVÅ OG EN
INFORMASJONS- OG KOMMUNIKASJONSTEKNOLOGI, SOM LEGGER GRUNNLAGET FOR
KAPITALISMENS AVSKAFFELSE.