Jeg trur at vi som har kritisert Kks kulturdekning har gjort en liten tabbe.
Nå har kritikken av disse sidene blitt avløst av en debatt om debatten.
Dette er forståelig med tanke på de sleivsparkene og personangrepene som
noen av våre meningsmotstandere har kommet med. Problemet er bare at vi har
rotet oss vekk fra utgangspunktet: Kritikken av Kks kultursider. Jeg trur
Steinar Strøm i lørdagens avis har et poeng når han etterlyser vårt
alternativ: Hva slags kulturdekning vil vi at Klassekampen skal ha? Debatten
har så langt vært preget av ei fantasiløs enten-eller tenkning fra våre
motdebattanter: ENTEN ønsker vi oss tilbake til det "dogmatiske 70-tallet",
ELLER så synes vi dagens kulturprofil er perfekt. Punktum. Ved å
konkretisere hva slags kulturstoff vi ønsker oss, kan vi kanskje få en mer
fruktbar debatt om Kks kultursider. Nedenfor kommer noen eksempler på hva
jeg ønsker at kultursidene skal inneholde.
Først noe generelt: Utgangspunktet til ei avis som Klassekampen må være at
leserne er intelligente og nysgjerrige personer, som liker å lære noe nytt.
Det betyr at Kks kultursider kan ta opp alt mellom himmel og jord, også
komplisert stoff, men at stoffet må være inkluderende. Hovedproblemet i dag
er at mange av kulturskribentene utdefinerer flertallet av Kks lesere og
henvender seg til sin lille bekjentskapskrets, som på forhånd er kjent med
spesielle begrep og problemstillinger. Skribentene evner ikke å formidle
stoffet og det blir dermed pinlig sekterisk. Jeg er usikker på om dette er
bevisst, eller om det bare er språklig og journalistisk ubehjelpelighet.
Antakelig er noen av kultursidene i dag enda mer sekteriske enn de vi kunne
lese i Klassekampen på "det enøyde 70-tall".
Først av alt savner jeg ei mer journalistisk dekning av kultur. Jeg synes
avisa er lite flink til å gripe fatt i aktuelle problemstillinger, og
angripe disse ut fra sitt radikale ståsted. Avisa blir litt bakpå. Hvis jeg
hadde vært kulturredaktør i Klassekampen (slapp av, jeg har ingen planer om
det), så hadde jeg de siste ukene grepet fatt i saker som dette:
1) I oktober skreiv forfatteren Gert Nygårdshaug en kronikk i Dagbladet, som
fikk altfor liten oppmerksomhet. Han skildret, med utgangspunkt i seg sjøl,
hvordan det er å ikke være en del av bokklubb-systemet. Hans bøker har aldri
kommet ut på noen av bokklubbene til tross for strålende kritikker. Dette
har medført, mener han, at han ikke får solgt bøkene og blir ute av stand
til å leve som forfatter. Bokklubbene fremmer også en bestemt type
skjønnlitteratur ("trendy husmorlitteratur", iflg. Nygård), som hindrer
mangfold. Klassekampen skrev om kronikken over ei uke etter at den sto på
trykk, og dekninga var overflatisk. Her kunne avisa gjort mye interessant:
For det første burde den ha intervjuet Nygårdshaug (Morgenbladet hadde
forresten et interessant portrett av Nygårdshaug på bakgrunn av denne
saken), deretter burde den ha konfrontert bokklubb-bransjen med hans
påstander, og deretter igjen gått denne bransjens påstander etter i sømmene.
For eksempel påstår bokklubbene at deres eksistens har ført til at vi leser
mer skjønnlitteratur: Stemmer det? Dette trur jeg virkelig hadde engasjert
Kks lesere, som sikkert også er typiske bokklubb-medlemmer. Mitt råd er:
Grip fatt i ei problemstilling, hold på den, forfølg saken over flere dager
og gå i dybden. Ikke godta klisje-svar uten videre (i dette tilfellet fra
bokklubbene), sjekk om de stemmer.
2) Kunstfagstipendet: Avisa har dekket studentenes demonstrasjoner, men nok
en gang berørt saken overflatisk. Hva slags stipend er dette? Hvorfor
skjæres det ned? Finn en student som har nytt godt av det, og få illustrert
hva stipendet har betydd for vedkommende. Skildre den rare striden mellom
utdannings- og kulturdepartementet, som visstnok har hatt vidt forskjellige
synspunkter på denne saken. Konfronter de som vil redusere stipendet. Besøk
kunstnerne på et studisted og lag en reportasje. Nok en gang: Hold fast på
en sak og utdyp den!
3) Dag Solstads nye bok. Nå er jeg midtveis i boka. Som begeistret
Solstad-leser gjennom mange år, stiller jeg meg nå følgende spørsmål:
Begynner forfatteren å gå på tomgang og gjenta seg sjøl. Har han mindre å
melde nå enn tidligere? Samtidig ser jeg at stadig flere kanoniserer
Solstads forfatterskap. I forrige uke uttalte en forlagsmann at Solstads
forfatterskap er dårligere enn før. Hva med å gripe fatt i dette, og bringe
denne mannen sammen til en debatt i avisa med en av kritikerne som har rost
Solstad opp i skyene? Dette ville helt sikkert gitt støtet til en videre
debatt om Solstads nye bok, som mange av Kks lesere ville fulgt med interesse.
4) Språk/retorikk: Språk er makt, og her forsømmer KK seg. Nå har vi fått en
ny statsminister som må være et funn for folk som kan dette med retorikk.
Hva med for eksempel å gripe fatt i Jaglands tiltredelseserklæring (den med
"det norske hus mot år 2000"). Inviter en ekspert på retorikk til å
analysere talen. Stykk opp talen bit for bit, og bak inn språkekspertens
kommentarer innimellom. Kan bli meget underholdende. Retorikk er noe avisa
burde prioritere å analysere etter hvert som stadig mer av politikerspråket
blir nettopp tom retorikk. Avisa burde skrive mer om språk: Hvordan utvikler
språket seg? Får vi en ny type språk i kjølvannet av utdanningseksplosjonen
fordi folk som i gamle dager ikke ville vært skrivende mennesker nå tar
høyere utdanning. Utdriting av næringslivets jåleord, analyse av nyord osv. osv.
5) Film-, konsert,- og bokanmeldelsene i avisa liker jeg godt å lese
6) Invitere forfattere og andre kulturfolk, som virkelig kan å skrive, til å
bli bidragsytere i avisa. De kan stå fritt: Kommentere tidsaktuelle spørsmål
eller dikte fritt. Bra start med å invitere Selma Lønning Aarø til å skrive,
sjøl om det er for tidlig å vurdere om hun har noe interessant å melde. La
flere forfattere slippe til på denne måten.
7) Jon Michelets analyse av Jaglands vitenskapsteorier var velskrevet,
kunnskapsrikt og underholdende. Mer av sånt!
8) Skriv og analyser trender og ungdomskulturer på en samfunnskritisk måte!
Nå er for eksempel ironi-trenden på hell (godt beskrevet av Kjetil Rollnes i
Dagbladet), og om noen år vil vel alle smile overbærende over denne trenden.
Dette er noe KK kunne analysert og harsellert over for lengst
9) La Derrida få komme til sin rett! Ikke i ei dagsavis som Klassekampen,
men i et litteraturtidsskrift. Utdraget fra boka hans på lørdag var helt
malplassert. Derrida har åpenbart ikke hatt den allmenne offentlighet i
tankene da han skrev denne boka, og det blir bare komisk å trykke den i ei
avis. Han fortjener sikkert noe mer enn at Kks lesere driver lattermild
høytlesing fra de særeste avsnittene for hverandre ved frokostbordet.
Utdraget var av en slik karakter at det forutsetter at leserne har
kunnskaper om Derridas teorier på forhånd og er kjent med den spesielle
terminologien. Kan noen sende mannen på et skrivekurs? Jeg sitter igjen med
ett lite spørsmål etter å ha forsøkt å dekode hans tekst: Er mannen
geni-erklært fordi han pakker inn selvfølgeligheter i et komplett
ubegripelig språk? Ville hans teorier fallt på steingrunn og blitt direkte
platte hvis han hadde brukt språket slik vi andre som regel bruker det til;
til å kommunisere?
10) Jeg leser gjerne om Kristeva og Derrida, men da må - nok en gang - Kks
skribenter evne å formidle hva budskapet deres er. Og hvis de har skrevet
noen artikler som er ment for offentligheten, så kan også disse stå på trykk
i avisa så fremt de er forståelige etter i hvert fall tredje gangs
gjennomlesing. Jeg setter også et spørsmålstegn ved om det er
litteraturgjengen på Blindern som er de rette til å formidle dette stoffet i
avisa. Enhver subkultur har tydeligvis behov for å dyrke sine guruer. Marx
er åpenbart ute, men til gjengjeld har dagens litteraturstudenter blitt
frelste på blant annet disse to litteratur-teoretikerne. Dette kommer til
uttrykk ved at skribentene behandler dem altfor ukritisk og ærbødig (sånn er
det vel når man er nyfrelste?). Ville andre miljøer greid å formidle hva
disse teoretikerne faktisk står for på en mer problematiserende og spenstig
måte? Uansett vil jeg tone ned dette stoffet, for i dag har det en altfor
dominerende plass. Jeg ville heller brukt ressursene til å dekke det
kulturstoffet som jeg har nevnt ovenfor.
Avisas kulturdekning skal være samfunnskritisk. Jeg tåler godt å lese
artikler av folk som jeg ikke er enig med. Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg
skal lese artikler med et innhold som går igjen daglig i Aftenposten, VG og
Dagbladet. Klassekampen skal være et alternativ. Det er avisa i dag, men
ikke på grunn av kulturdekninga. Hvis kulturstoffet blir mer allsidig og
forlater sekterismen, så vil avisa bli enda bedre. Det er nå mitt ærend i
denne debatten.
Til slutt et lite spark til Steinar Strøm fra meg: "Er det politisk og
økonomisk grunnlag i det norske samfunnet for ein meir politisk korrekt
kulturpolitikk", skriver han i lørdagsutgaven. Dette er eksempel på en type
retorikk, som avisa Klassekampen og vi radikalere må gjennomskue. Hva er
"politisk korrekt"? Begrepet "Politisk korrekt" brukes om alt som er
radikalt og menneskevennlig i dag: Er du for innvandring er du politisk
korrekt. Er du for likestilling er du politisk korrekt. Støtter du
palestinernes sak er du politisk korrekt. Slik kan vi fortsette. Politisk
korrekt-begrepet er oppfunnet av de konservative slik at de slipper å
argumentere for sine saker. Det holder å si med forakt i stemmen: "Ja, hvis
vi absolutt skal være politisk korrekt..." Det er et tvers igjennom
reaksjonært begrep, som jeg innbiller meg ble lansert av Newt Gingrich i
USA. Vi radikalere bør holde oss for gode til å bruke denne billige
retorikken. (Kanskje kan dette være ei utfordring til leksikonredaktør
Steigan: Hvordan dukket begrepet politisk korrekt? Det hadde vært artig å vite)
Vennlig hilsen
Solveig Mikkelsen