Allerns Arbeiderblad-utspill har, såvidt jeg har registrert, fått stå
uimotsagt. Ja, mange innlegg i debatten har pekt i samme retning: Nye
intellektuelle lesergrupper er viktige. Men utspillet fortjener et par
kommentarer:
For det første: Allern var redaktør dengang avisa la om sin profil til å
bli en avis for `et lesende publikum'. Han har mye av æren for eller skylda
for avisas nåværende profil. Derfor kunne jeg ønske at han bidro med litt
mer seriøse, litt mindre arrogante og tabloide utspill, når han først melder
seg på i kultursidedebatten. Siden Allern etter EU-avstemminga har vært
involvert i diskusjonene om utviklingen av en større avis for nei-sida, har
han sikkert en del mer gjennomtenkte standpunkt om avisproblematikken. Og er
formodentlig ikke bare fornøyd med tingenes tilstand for PKK i dag? Hva
med å drøfte spørsmålene med allmuen, istedenfor bare å sleive i
Arbeiderbladet?
For det andre: Allern har kanskje rett i at PKKs kultursider har rekruttert
nye lesere. Men nye lesere har - faktisk! - ikke vært det store problemet i
avisas historie. Sjøl om `alle' synes å tro det. PKK har opp gjennom åra
fått tusener på tusener av nye abonnenter. I kampanje etter kampanje. År
etter år. Siden avisa ifølge Allerns Arbeiderblad-utsagn har "stått seg
opplagsmessig" (les: stagnert) de siste åra trenger man ikke være noen
matematisk Abel for å regne ut at abonnentene må ha rent like raskt ut som
de er kommet inn. Gamle abonnenter går lei, og/eller nye finner avisa for
lite engasjerende. Når jeg tenker tilbake på alle abonnements-kampanjene
undrer jeg om ikke PKK, i forhold til opplaget, har norsk rekord i å miste
abonnenter?
Hvorfor? Første forutsetning for å finne svaret et at man tør stille
spørsmålet, og ikke stirrrer seg blind på nye lesergrupper. Neste
forutsetning er at man er villig til å lytte på svarene og ta en debatt. Er
man det, er det ikke vanskelig å finne innspill å ta utgangspunkt i. Mange
har artikulert ønsker i forhold til avisa:
Nei-sida opplevde en frustrerende ja-dominans i media i EU-kampen. Mange
ønsket seg en sterkere, breiere nei-avis. Det ble sogar tatt initiativ for å
trekke PKK inn i et slikt prosjektet eller utvikle et slikt prosjektet på
grunnlag av PKK. Kristen Nygaard var involvert. Allern var involvert. Hva
bidro PKK med? Taushet. Taushet. Og atter taushet. Til tross for at man
hadde mulighet for å trekke et bredt grunnlag av potensielle lesere inn i
diskusjonen. Istedenfor å utnytte dette positivt og våge debatten gikk PKK
så langt at saksa ble brukt for å kutte Nygaards meninger på dette punktet.
For de som er engasjert i ulike progressive eller folkelige organisasjoner
burde PKK være et must. Men etterhvert som avisa har frigjort seg fra
parti-avhengighet ser det ut som om den også har frigjort seg fra
tilknytninga til mye av det politiske livet i nei-Noreg. Mange aktivister i
ulike organisasjoner har uttrykt frustrasjon over avisas stemoderlige
behandling av deres hjertebarn. Fra å være et kjedelig mikrofonstativ med
forutsigbar rapportering fra aktivistlivet, har avisa gått over til å
ignorere mye av det viktige som skjer i grasrotorganisasjonene.
(I parentes bemerket: Les Nei til EU informerer, les mållagets avis, les
Natur & Miljø-bulletin, les Dag & Tid, - i slike organ presenteres spennede
saker som PKK overser (I Dag & Tid finnes forøvrig også et kulturelt,
språklig og litterært miljø som PKKs kulturredaksjon kunne lært mye av). Av
og til blir ignoreringa av de folkelige organisasjonene direkte pinlig,
som når DAGSavisa PKK slår opp regjeringas juks med Schengen-oversettelse
leeenge etter at jeg har lest om den i Nei til EUs beskjedne
informasjonsblad. Eller når jeg møter bekjente som jobber som
fagforeningstillitsvalgte og som henviser til Arbeiderbladet fordi PKK
dekker fagbevegelsen så dårlig ..... )
UTKANTENE fortviler over Oslo-redaksjonen. Jeg skjønner det godt.
Resultatene i EU-avstemminga viser soleklart hvor viktig det er for ei
nei-avis som PKK å ha røtter i distriktene. Ergo burde man omfavne kreftene
bak distriktsoppropet, og ønske lignende utspill velkommen.
(I parentes bemerket: Da TV2 i sin tid åpnet sendingene ble det en viss
uorden på skjermen i stua mi. Jeg var jo blitt vant til at de samme fjesene
ble innkalt til nyhetssendinger, debattprogram og underholdningsprogram.
Alle A- B- og C-kjendiser fra Oslo-gryta. TV2 startet sendingene med å haie
inn Bergens lokale størrelser til studio. Det tok ikke lang tid før jeg
vendte meg til de nye bekjentskapene. Men det illustrerte noe for meg, -
hvor ekstremt oslosk det er, det mediebildet vi er vant til)
Mange av avisas gamle venner fortviler . For de som har fulgt
`kultursidedebatten' er det lett å forstå at noen av avisas gamle venner gir
opp PKK. Knapt noen avis ville våge eller ønske å møte sine venner eller
lesere på lignende vis.
(I parentes bemerket: Behandlinga av Pål Steigan kunne med fordel vært
studert som et skrekkeksempel av et `kæis' (som det heter i de
anglosaksiskakademiske kretser) på journalisthøgskolen: Han brukes når man
vil ta mannen for å slippe å ta ballen, til stigmatisering (`oppropet til
Steigan & Co'), henges ut til spott og spe (nidstang-toppen),
latterliggjøres med kallenavn (`Solkonge'), trakasseres for sin klesdrakt
(`kunstnerhatt', sogar viet foto-oppslag). Samtidig unngår man å ta opp
argumentene hans, og overser de faktiske usannheter han påpeker. Til alt
overmål pretenderer de som står for den mest stupide framferden å forsvare
et høyt intellektuelt nivå i spaltene! Nå skal det vel godt gjøres å få
abonnent Steigan til å gi opp PKK. Men gudene skal vite at redaksjonen gjør
en imponerende innsats! Samtidig gir de på denne måten viktige signaler til
resten av leserne. Etter å sett borgerlige media forsøke å latterliggjøre
og håne m-l-ere, EU-motstandere og opposisjonelle i snart en generasjon, er
jeg redd flere gamle lesere nå føler en viss vemmelse når de kjenner igjen
de samme grepene i PKK og blant PKKs kultursideforsvarere).
*
Men hva som skjer med avisa er sjølsagt avhengig av DEN POLITISKE PROFILEN.
Hva slags avis ønsker PKK å være? Om man diskuterer PKK, er det viktig å
vite hvilket ståsted man har. Kultursidedebatten har vist at redaksjonens
forhold til avisas vedtatte formålsparagraf er frynsete. Når man
konfronteres med dette, svares det på redaksjonens eget diplomatspråk at
man tillater seg `å problematisere formålsparagrafen'. Denne tåketalen er
ille for avisa som helhet, men verst for kultursidene.
For på dette grunnlaget har kulturredaksjonen såvidt jeg kan se
`problematisert' bort hele avisas vedtatte formål. Og hva har de satt
isteden? I bokbilaget 2. november lanseres forsåvidt et `program' for avisas
kulturpolitiske linje. Målsettinga presenteres med utgangspunkt i striden om
avisas kultursider, i et lederoppsett under tittelen "Utfordringen". Signert
kulturredaktøren. Der postuleres:
"I takt med den økede komplisering og mangfoldiggjøring av kunst- og
samfunnsliv, har muligheten for å diskutere dette på en komplisert og
mangfoldig måte forsvunnet. Det er her utfordringen ligger. Journalistikken
må kritiseres, intellektualiseres. Alt må diskuteres påny."
Nå er det ikke vanskelig å være enig i at verden er kronglete, og at
tabloide media ikke gir rammer for noen vettug diskusjon. Men betyr det at
"Alt må diskuteres på ny"? Alt? Jeg tenderer til å avskrive påstanden som
reint tøv. Men siden det er presenteres seriøst, må jeg også spørre
seriøst: Er virkelig dette avisas nye grunnlag? At alt må diskuteres påny?
Er det på grunnlag av denne tesen Bjerke nå skal redigere dagsavisa? Er det
på dette grunnlag vi er henvist til å diskutere PKK framover?
Hansen, Oslo.