Werner Christe spoer i sitt debattinnlegg "Beordret til aa drepe" den 15.
mai: Vil de som reserverer seg mot krigstjeneste utenlands bli parkert paa
et karrieremessig sidespor?
Stortingsproposisjon nr. 38 1995-96 Om ny befalsordning i Forsvaret gir
dessverre et bekreftende svar: "For aa sikre tilstrekkelig rekruttering av
kvalifisert befal til internasjonale fredsoperasjoner, skal slik tjeneste
reflekteres med noedvendig vekt i karriere- og tjenestegjoeringsplaner." (s.
20). Det er vanskelig aa tolke dette paa annen maate enn at offiserer som
sier seg villig til aa risikere livet for norske stormaktsinteresser og
vaare politikeres personlige internasjonale prestisje vil faa klare
karrieremessige forsprang i forhold til de som oensker aa avgrense sin
militaere yrkesutoevelse til forsvar av fedrelandet. Offiserene skal dermed
stilles overfor et valg mellom krig og karriere paa den ene siden, og
forsvar og forbigaaelse paa den andre.
Naar det gjelder spoersmaalet om hva vaart nye offensivt innrettede
militaervesen vil bety for befalsutdanningen, heter det i St prp nr 38 at
den nye befalsordningen maa gis "rammer som ogsaa sikrer kvalifisert
personell til internasjonal tjenestegjoering", og videre: "Disponering av
yrkesbefal til internasjonal tjeneste skal skje gjennom maalrettet
kompetanseoppbygging foer, og nyttiggjoering av ervervet kompetanse etter
tjenesten". Forberedelse til krigfoering utenlands skal altsaa vaere et
prioritert omraade i befalsutdanningen. Siden tvangsbeordring er aktuelt,
maa en del av denne forberedelsen vaere aa motivere offiserene til aa foelge
ordre om aa drepe uten aa stille spoersmaal om hvorfor. Har vi her i landet
virkelig saa gode erfaringer med soldater som blindt lystrer slike ordre?