"Opplysningstanken er død", sies det fra mange forståsegpåere i dag.
Dette store prosjektet gikk ut på at menneskene skulle føre en slags
offentlig samtale med hverandre. Gjennom fornuftige vurderinger og økt
kunnskap, kunne menneskeheten jobbe seg fram mot en felles forståelse
av problemene som måtte løses, og noen felles idealer å streve mot.
Samfunnet ville gå framover.
Mot opplysningstanken settes i dag et verdensbilde som er "fragmentert"
og "kaotisk", for å bruke to moteriktige adjektiv. Og vi lever
angivelig i den "postindustrielle epoke", hvor arbeidet ikke lenger
spiller noen sentral rolle, hvor informasjonsteknologien overtar, hvor
vi er "elektroniske nomader i cyberspace" etc. Det skapes et bilde av
verden som grusom, uforbederlig, uoversiktlig - men på den annnen
side: Gudbedre hvor mangfoldig, forførende og fascinerende den er Å
BETRAKTE, i all sin estetiske gru! Og man drikker gravøl over det
gammelmodige programmet for opplysning og framgang, med et ironisk
flir.
Min påstand er at de som står for dette synet er like vrøvlete som
den motsatte karikaturen, 50-tallets tekno-optimister som fabulerte om
kjekke atomdrevne personbiler, og kolonier på Mars, "om 10 til 20
år". Fri og bevare oss for alle typer bombastiske profeter, de som
hele tida banker inn i oss at "ting forandrer seg så fort at..", "om
noen få år vil alle...", "vi kan like det eller ikke, men...", osv.
Sannheten er at grunnleggende forhold ikke forandrer seg så fort og
så mye som de trendy synserne vil ha det til. På tross av stor
global arbeidsløshet: Verdens arbeiderklasse har aldri vært større
enn i dag (p.g.a. industrialiseringa i tidligere agrarsamfunn). I de
rike landa har aldri en større del av den arbeidsdyktige befolkninga
vært lønnsarbeidere (på grunn av kvinnenens innmarsj i lønna
arbeid). Industriproduksjonen blir automatisert, javel (det er jo
utmerka, slik at vi kan bruke kreftene våre på annet enn
rutinearbeid), men kollektiver av mennesker som bare har sin
arbeidskraft å selge vil det finnes i overskuelig framtid, sjøl om
færre av dem går i kjeledress. Varer må lages og transporteres, mat
må framskaffes, helse og omsorgsarbeid må utføres.
Jeg tror altså fortsatt på opplysningstanken. Hva støtter jeg meg
så på? ØNSKETENKNING om at det forsatt skal være mulig å forandre
verden til det bedre, duger jo ikke? Jeg vil framheve tre punkter:
- P.g.a de mislykkede forsøk på sosialisme til nå, har denne
visjonen for tida liten kraft. Men kapitalismen har også liten
troverdighet, siden den grunnleggende kristilstand i verdensøkonomien
består. Makthaverne klarer ikke å løse den. Tiltakene deres
forverrer den i stedet, og dette erkjennes av flere og flere, uavhengig
av ideologisk tilhørighet ellers.
- Det gjennomsnittlige utdannings- og kunnskapsnivå i verden stiger.
Sjøl om analfabetisme igjen er på frammarsj i noen land, er
hovedtendensen klar: Menneskene vet mer nå enn for 50 år siden. Dette
skyldes at makthaverne ikke har noe valg. De moderniserer stadig
produksjonen for å henge med i konkurransen. Dette krever et stadig
høyere kunnskapsnivå i en betydelig del av befolkninga. Men det er
vanskeligere å undertrykke mennesker med utdanning. På lengre sikt
undergraves dermed makthavernes mulighet til å hindre
samfunnsendringer.
- På grunn av utviklinga innen media- og informasjonsteknologi vil
stadig mer informasjon nå fram til folk. Det meste av av dette er
søppel og propaganda. Men på grunn av det historisk sett økende
utdanningsnivået lærer moderne mennesker seg å skille mellom skitt
og kanel; mellom hvem de skal tro på og hvem de ikke skal tro på.
Utviklinga innen media- og informasjonsteknologi gjør også at
grasrota kan drive sin EGEN informasjonsvirksomhet når regjeringene
eller de store medieselskapene skjuler eller forvrenger sannheten:
Internett, telefaks, amatør-radio, mobiltelefon via satellitt, billig
og kompakt video-utstyr, mobile FM-kringkastere, alt dette gjør det
stadig lettere å drive uavhengig nyhetsformidling. I dag - i
motsetning til tidligere - er det umulig for et regime å terrorisere
en befolkning uten at verden får vite det. Menneskene er ikke
mer grusomme eller mindre "siviliserte" enn tidligere, men nå får man
vite om de grusomhetene som skjer, i farger og levende bilder, på
dagen.
Med en vri på Marx sitt utsagn om at kapitalismen frambringer sine
egne banemenn, proletariatet, kan vi i dag si: DEN MODERNE KAPITALISME
FRAMBRINGER ET UTDANNINGSNIVÅ OG EN INFORMASJONS- OG
KOMMUNIKASJONSTEKNOLOGI, SOM LEGGER GRUNNLAGET FOR KAPITALISMENS
AVSKAFFELSE.