Per Rasmussen stiller følgende postulater:
1. Cuba prøver at "genindføre" Ches uselviske arbejde for landet og
socialismen.
Jeg svarer:
Mye rart kan sies om Che Guevara, og jeg vil trekke enkelte av hans
teorier litt i tvil. For eksempel når det gjelder massearbeid. I sin
dagbok fra Bolivia skriver han (jeg har det ikke ordrett her) "Bøndene
vil ikke støtte oss - i dag måtte vi stjele tre kyr." Dette synes jeg
tyder på forakt for massene, og i så måte har jeg mye større tro på Maos
geriljateori. Dessuten - og det er neppe tilfeldig - at en av Ches nære
samarbeidere Debray i dag støtter bombingen av Jugoslavia i
EU-parlamentet.
2. Cuba begår tilsyneladende de samme fejl mht turister som "østlandene"
og Kina.
Enig
3. Cuba udviser solidaritet med de undertrykte folk og nationer.
Jeg svarer:
Det stemmer forsåvidt, ihvertfall sammenlignet med andre land. Men da
eksempelvis Euroen ble lansert, ble tiltaket møtt med begeistring fra
Castros side. Castro forsøker likeledes å videreutvikle teoriene om
"anti-monopolistisk demokrati ", en teori som i første omgang ble
lansert av Krustsjov mot revolusjonære bevegelser i andre land (nå vil
sikkert Lydersen protestere høylydt, men det får så være).
Videre hevder Per:
"Og endelig noget demokrati der ligner Pariserkommunens."
Jeg har også lest Sven Tarps hefte om demokratiet på Cuba. Men det er i
hvert fall to ting som jeg mener er skadelig:
1) Kun ett parti er tillatt. Jeg tilhører ikke den typen som i et hvert
tilfelle ser på et partiforbud som fyfy. Men så lenge kun ett parti er
tillatt, og dermed alle andre politiske retninger er erklært
kontra-revolusjonære, da er det noe som ikke stemmer.
Jeg mener forsåvidt at mange har en del å lære av Cubas
demokrati*modell*. Men jeg har også en del av ankepunktene den samme
Tarp fremmer, om enn ikke direkte, så ihvertfall indirekte, i andre
artikler, hvor han fremstår som representant for "nullpartisystemet"
innen det parlamentariske systemet (Sven Tarp "Farvel til det
"statsbærende parti" - for evigt!" - fra "Scialisme og demokrati"
København 1993). Så lenge kun ett parti er tillatt, vil ikke
"nullpartisystemet" fungere.
2) Selv om det er direktevalg på enkeltpersoner innen
masseorganisasjonene, finnes det ingen tilbaketrekingsrett. Dermed kan
elektoratet ikke gjøre noe når en person først er valgt, partimedlem
eller ikke.
Når det gjelder Norge og DDR:
Denne diskusjonen har jeg ført med et medlem av det amerikanske
Socialist Workers' Party (utbrytergruppe fra en av de mange såkalte "4.
Internasjonaler" og Cuba-tilhengere). Hans argument for Cubas
sosialistiske karakter var at Cuba hadde et godt sosialsystem, at ingen
sultet eller noe. Men det gjør man hverken i Norge eller Danmark heller.
Og DDR var faktisk også kjent for sitt gode sosiale sikkerhetsnett.
Dermed måtte han innrømme at "kanskje også Norge var litt sosialistisk".
Ergo blir sosialismen en ting det kan være mye eller lite av, kun et
kvantitativt stadium, ikke et kvalitativt annerledes system, hvor det
borgerlige diktaturet er erstattet av det proletariske.
--- Mathias