>noe fra Los Angeles Times av Paul Watson
>Something strange is going on in this Kosovo Albanian
>village in what was once a hard-line guerrilla stronghold, where NATO
>accuses Serbs of committing genocide.
>An estimated 15,000 displaced ethnic Albanians live in and around
>Svetlje, in northern Kosovo, and hundreds of young men are everywhere,
>strolling along the dirt roads or lying on the grass on a spring day.
...
>By their own accounts, the men are not living in a concentration camp,
>nor being forced to labor for the police or army, nor serving as human
>shields for Serbs.
...
>A foreign journalist spent two hours in Svetlje over the weekend, his
>second visit in less than a week, without a police or military escort or a
>Serbian official to monitor what was seen or said.
...
>Just as NATO accuses Yugoslav forces of using ethnic Albanian refugees
>as "human shields," the Serbs say KLA fighters hide among ethnic Albanian
>civilians to carry out "terrorist attacks."
...
>"For the month that we've been here, the police have come only to sell
>cigarettes, but there hasn't been any harassment," Velia said.
...
>"As an Albanian, I am convinced that the Serbian government and
>security forces are not committing any kind of genocide," Fatmir Seholi,
>the party's spokesman, said in an interview Sunday.
>"But in a war, even innocent people die," Seholi said. "In every war,
>there are those who want to profit. Here there is a minority of people who
>wanted to steal, but that's not genocide. These are only crimes."
...
>"I have no problems at all," Hasani said between long draws on a
>cigarette. "I'm relaxed."
...
>"The entire day, we just sit here or walk and wander around," Velia
>said.
...
>A single, burned corpse lay in the middle of one room, not proof of
>genocide, but a hint of the dark mystery that is Kosovo.
Solskinshistoriane til Paul Watson frå "Kosovo, a province of Serbia, the main
Yugoslav republic" er som vanleg like groteske, men Watson er ikkje aleine
i det revisjonistiske felttoget for å omskrive historia om krigen i Kosovo.
Det er interessant at Rognes sender denne artikkelen nett no, for i
Frankrike trykte Le Monde 13/5 eit brev (ein "reportasje") under titelen
"Lettre d'un voyageur au président de la République par Régis Debray"
(tidlegare kompanjong til Che Guevara, no forfattar og filosof, politisk
degenerert til ein slags "nasjonal-konservativ republikanar"). Debray reiste
rundt i Kosovo og Serbia ei veke i byrjinga av mai. Hen refererer Paul
Watson som ein av dei få "vestlege augevitne" - Watson og korrespondenten
til AFP i Pristina, Aleksander Mitic, "rett nok opphavleg serbar", som
Debray seier. Artikkelen skapte stor oppstand som ein kan forstå... og denne
"utanlandske journalisten" som Watson skriv om, kan ikkje vera andre enn
Régis Debray. Alt passar.
Régis Debray, Paul Watson er berre eit par av fleire forsvararar av den
serbiske saka. Salman Rushdie tok utgangspunkt i ein annan, Peter Handke,
som han kalla "crétin international de l'année" - den internasjonale idioten
av året. Handke har sjokkert dei mest trufaste lesarane sine med ein serie
lidenskapelege forsvarstalar av folkemordsregimet til Slobodan Milosevic. Han
var nyleg i Beograd, og mottok den serbiske Riddarordenen for trufast
propagandateneste. Det er forresten ikkje fyrste gongen Peter Handke går i
teneste for Milosevic. Han sa at muslimane i Sarajevo på metodisk vis
massakrerte kvarandre, for sidan å skulde det på serbarane. Og han avviste
sjølvsagt folkemordet i Srebrenica... I dag samanliknar han Nato-bombinga
med filmen Mars Attacks! I ein halvgal, forvirra straum av metaforar
samanliknar han lidingane til serbarane med Holocaust... (Rushdie utnemner
elles Charlton Heston til rival om tittelen som "internasjonal idiot av
året", i artikkelen "De Pristina à Littleton" i Le Monde 11/5).
"Reportasjen" til Paul Watson er liksom "brevet" til Régis Debray ei
blanding av kynisme og naivitet. På ein subtil måte freistar dei å skape eit
særleg bilete av konflikten, ei slags uskuldig blanding av "objektive
observasjonar" og meir direkte konstruert "objektivitet". Dei snakkar om
ting dei "har sett", men enda meir om ting dei ikkje har sett. Dei oppnår
ein "objektiv effekt" ved hjelp av retoriske middel.
Då fleire flyktningar blei informerte om det skandaløse "brevet" som blei
publisert i Le Monde 13. mai, kaldflirte dei, medlemer av forskjellige NGO
blei forbanna. Alle lurte på kva som var i vegen med gamle Régis Debray.
Milosevic er ein pervers, seier Véronique Nahoum Grappe i ein artikkel eg
siterte frå tidlegare (Le Monde 2/4). "Han må gjera mange kunstgrep for å
forkle det han gjer i Kosovo. Det kjem til å vera vanskelegare enn det var
ved beleiringa av Sarajevo." Men han har no klart å få med seg gode tenarar
i det revisjonistiske felttoget! Desse ulykkelege skribentane vil bli lagt
merke til, og trur dei blir godt lagt merke til ved å repetere ord og
setningar som er laga til i dei serbiske propagandalaboratoria, og som me
kjenner utanåt.
Om dei ikkje forstår dette sjølve, er det fordi dei ikkje har fylgt med i
seinare tids historie til det serbiske regimet. Dette spørsmålet pasjonerer
dei ikkje, det gjer dei ikkje forbanna. Dei vakna den kvelden Nato byrja å
bombe, medan forbanninga skulle ha byrja for lenge sidan. Harme er ein
nøkkel til intelligens, han opnar augo, han let dei ikkje att. Ein må
gudhjelpemeg framleis bli arg av brotsverk, og mange menneske er i stand til
det, men kanskje ikkje Régis Debray, Paul Watson og deira likemenn.
Dei veit kanskje ikkje at fleire hundre lækjarar, sjukepleiarar, ONG,
soldatar, pålitelege journalistar i terrenget, etterforskarar frå Ligue
des droits de l'homme har samla og organisert fakta og vitneforklaringar til
saksmappene i den Internasjonale domstolen, for å freista å finne sanninga
om massakrane og den organiserte, valdelege landsforvisinga. Dei veit kanskje
ikkje at det i gjennomsnitt manglar 15 % av mennene i massen av
flyktningfamiliar. Ingen veit kor dei er (bortsett frå Paul Watson...?). Dei
får folk i flyktningleirane til å flire, slike som har mist alt, med desse
idylliske framstellingane frå byar som er kontrollerte av serbarar, plyndra
og tømde for minst halvparten av folket som budde der.
Men ein dag er det slutt. Alle desse bodberarane kjem til å tape partiet, og
blir ståande der, groteske og patetiske. Dei har lete seg manipulere av den
serbiske løgnmaskina, og står att som Tartuffe, skinheilage og hyklerske.
Korleis går det an å vera så hallusinerande naive? Korleis kan folk som
elles er kritiske til verda, sluke rått dei mest enorme fantasihistoriar frå
den serbiske propagandaen med like stor appetitt som dei som i 30-åra drog
til Berlin eller Moskva (utan at ein kan samanlikne direkte).
Kva er det eigentleg dei vil fram til? I samandrag seier dei følgjande: De
har på den eine sida vitnemåla til fleire hundre lækjarar, hjelpearbeidarar,
diplomatar, juristar, diverse vitne, journalistar. De har verdspressa som i
ti år har samla prov på ei planlagd undertrykking, ei planlagt
massedeportering av det kosovoalbanske folket, utført av hæren og dei
paramilitære frå Beograd. Men nei, alle desse fine folka fortel berre
segner. Haugane av dokument, all etterforskinga, alle vitnefråsegnene som på
tålmodig vis har blitt samla og organiserte, kan berre kastast i boset. Det
er eg, vesle Paul, Régis, Peter & Co. som har "sett" heilt andre ting: ikkje
"spor" i Kosovo av brotsverk mot menneskerettane, eller folkemord. Om 900
000 albanarar eller meir har dratt sin veg, er det "på ordre frå UCK", eller
"av frykt for Nato sine bombeåtak", eller fordi dei drøymde om å "emigrere
til Sveits, Tyskland, eller andre stader". Terroren som myte... Den etniske
reinsinga som vilje og ei representering av kosovarane sjølve... Det
groteske som konkurrerer med det sjofle...
Oddmund Garvik
______________________________________________________________
Message envoye depuis iFrance >> http://www.ifrance.com
Gratuit >> hebergement/emails/abonnement INTERNET !