dagens Klassekampen forteller om striden i Antikrigsnettverket mellom NKU
på den ene side og IS og RV på den andre. Striden dreier seg om den samme
diskusjonen som har vært oppe her på KK-forum, om forholdet til kampene i
Kosovo, om de skal sees i sammenheng med bombingen, eller om de kan
betraktes løsrevet fra NATO`s krigføring, som et uttrykk for
Milosevic-regimets ondskap. Den klart mest analytiske og balanserte
holdningen taler for å se hele krigen som et hele, hvor det som skjer er
koblet sammen med hverandre og forårsakes av hverandre på en innfløkt måte.
Det er denne tilnærmingen NKU ønsker å stå for, og derfor stiller de seg
kritisk til en ensidig fordømmelse av Milosevic som klart er i NATO`s
interesse. Dette betyr selvsagt ikke at NKU/NKP nødvendigvis fullt ut
støtter Milosevic i ett og alt, men at krigen ikke kan føres tilbake til
ham som person. De som virkelig mener at Milosevic alene kan holdes
ansvarlig for krigen står for et svært idealistisk historiesyn, uten plass
for en dypere forståelse av historiens bevegende krefter. Slik jeg ser det
står RV og SV for en slik idealistisk fordømmelse av Milosevic, og
forkludrer dermed et rasjonelt og målbevisst antikrigsarbeid i Norge. Jeg
har engasjert meg selv i anti-krigsnettverket på Blindern, men fant det
fullstendig ubrukelig fordi det var kontrollert av IS`ere som ikke er
opptatt av annet enn de gode arbeiderne på Balkan og med den idealistiske
fordømmelsen av Milosevic. På den måten koker antikrigarbeidet ned til
tomme fraser og det blir så utrolig uinteressant å være med, alt koker bort
i kålen, og eventuelle makthavere får sitte trygt. Bondevik lever høyt på
strukturell inkompetanse.
Problemet med NKU er imidlertid at heller ikke de er modne for å stable på
beina et reelt antikrigsnettverk. KK-forum har vært skueplass for mitt
forsøk på å bringe inn en litt mer perspektivrik politisk diskurs i NKU, og
dere har alle vært vitne til hvordan det har feilet. Nå har Tharald
Braathen Ellingsen sperret sin mobiltelefon for inngående samtaler og er
klin umulig å nå. Nestleder Hans Berger, som jeg ringte på søndag, har
bestandig så dårlig tid, det være seg med ombrekking av Ungkommunist eller
hva. Han har ihvertfall ikke tid til å snakke med meg, og legger på. Disse
folka vil ikke ta innover seg at Sovjetunionens sammenbrudd slett ikke var
noen katastrofe, men en helt nødvendig prosess som endelig legger landet
åpent for de norske kommunistene. For det innebærer å måtte utvikle seg
videre og t.o.m. forandre seg, og denne eksistensielle utfordringen er noe
norske småborgerlige kald-krigs-kommunister skygger.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen