>Det store fleirtalet av det serbiske folket er ute av stand til å spørja
>seg: Men kva er det me har gjort? Har me gjort ein feil? Denne mangelen på
>tvil, denne totale mangelen på spørsmålsstilling i høve til handlingane
>deira, gjer ein mållaus. I denne stund ser ikkje fleirtalet av dei serbiske
>statsborgarane banda mellom luftåtaka og makta til Slobodan Milosevic, eller
>mellom makta og deira eige ansvar. Men inga makt, sjølv ikkje eit diktatur,
>kan halda seg oppe utan støtte frå eit fleirtal av folket, same om denne er
>stillteiande. Framleis i dag når dei intellektuelle serbarane som høyrer til
>opposisjonen, vågar å kritisere Milosevic, nemner dei korkje albanarane
eller
>lidingane deira. Dei sutrar over at Vesten ikkje støttar dei, at dei ikkje
>blir forstått, samstundes med at dei teier om ulykka til medborgarane sine,
>som om desse siste ikkje eksisterte.
Jeg svarer:
Da jeg en natt høsten 1996 kom med tog fra Tyrkia til en bulgarsk
grensestasjon trodde jeg at jeg hadde kommet til et vennligsinnet
øst-europisk land hvor jeg endelig kunne få praktisere russisk. Så jeg
henvendte meg jovialt til grensevaktene på russisk. Det skulle jeg ikke ha
gjort. De ble fylt av mistenksomhet til meg, og sammen med en afrikaner og
en gjeng tyrkisk smuglere ble jeg bryskt bedt om å stige av toget. De
krevde 20 dollar av meg i bestikkelser, og siden jeg ikke hadde dollar på
meg tok de alle mine tyrkiske lire og brukte på en taxi som skysset meg og
den ulykksalige afrikaneren tilbake til Tyrkia. De bulgarske grensevaktene
hadde tydlig fanget opp den nye frihetlige ånd etter sosialismens
sammenbrudd, som går ut på å tilsnike seg mest mulig og gi fritt utløp for
alle rasistiske fordommer, det være seg mot fattige russere eller sorte
afrikanere.
Dette er et moment man skal være klar over når man forholder seg til det
postsosialistiske øst-Europa. Gammelt nasjonalistisk grums og andre
irrasjonelle strøminger har fått fritt spillerom, og framtrer som
progressive fordi de står i rak motsetning til den opprinnelige trykkende
sosialistiske rasjonalismen og likhetsideologien. På samme vis som Russland
i Sovjetunionen så ble Serbia i Jugoslavia i sosialismens navn undertrykket
som de potensielt mest sjåvinistiske nasjonene. Kampen mot nasjonalisme var
på linje med oppdemmingen for religion viktige bestandeler i den
sosialistiske politikken. Når denne tingenes tilstand raser sammen over
natten så havner de tidligere ledende nasjonene i en slags
underdog-posisjon, de blir fritt vilt i det politisk motiverte oppgjøret
med fortida. Slavenka Drakulic moralske fordømmelse av det serbiske folk må
leses i denne sammenheng. Serbere i likhet med russere står i en posisjon
hvor de kan hakkes løs på, det var tingenes orden i de tidligere
undertrykkende sosialistiske samfunnene og er tjenlig idag. Sosialismen var
et funksjonelt samfunn, men ikke noe godt samfunn, det baserte seg på
utstrakt mobbing av annerledes tenkende, sosiale strukturer ble kynisk tatt
i bruk for å holde rivaliserende krefter nede.
Oppløsningen av sosialismen dreier seg først og fremst om å få slutt på
denne mobbingen, få litt verdighet og integritet med inn i sammenhengen.
Det betyr at både den serbiske og russiske nasjonen må finne en slags ny
identitet til erstatning for den tidligere som bærer av den internasjonale
sosialismen. Denne prosessen er helt nødvendig og naturlig og innebærer
ikke nødvendigvis en analogi til den tyske diskriminerende fascismen. Men
det er en farefull ferd, hvor det er uhyre lett at partene misforstår
hverandre og det settes ondt blod. Vi som står utenfor denne konflikten har
et eget ansvar i forhold til å belyse de objektive forhold til grunn for
konfliktene, og ikke la oss fange av de ulike partenes myte-skaping. Vesten
spiller automatisk en stor rolle for disse samfunnene, vi representerer i
utgangspunktet noe vellykket og etterstrebelsesverdig. Vi har stor
innflytelse dersom vi klarer å være voksne og ikke blir part i konflikten
slik NATO dessverre er idag.
Da jeg skulle passere den bulgarske grensestasjonen for andre gang hadde
jeg med dollar. Men denne gangen hilste jeg dem ikke på russisk, men sa på
bredt amerikansk: "Hello folks!". "Hello my friend", svarte de blidt og
slapp meg inn uten å be om dollar.
vennlig hilsen
Sigurd Lydersen
Til fri benyttelse i KK