I anledning dagen og tiden prøvde jeg å gi dere anledning til å lese litt
fra romanen "Utstøtt" som jeg skrev sammen med Abdel Qader Yassine. Men det
lar seg ikke gjøre å sende vedlegg via forumet. Enkelte har klaget på at det
er vanskelig å få tak i den boka. Kanskje det. (Neste bind i trilogien
kommer kanskje neste år). Og boka kan sikkert bestilles fra Pax forlag, for
jeg vet det ligger litt til på lager. Men som jeg allerede har fortalt
forumet: Så langt det rekker kan dere i hvert fall bestille den fra meg.
Prisen er ca kr. 250.
Her er i hvert fall prologen. (1.kap kommer i neste post). Noen har sagt at
dette er blitt vemmelig aktuelt igjen:
Mens vi bodde i Bourj-el-Barajneh pleide far å klage over at Guds veier ikke
bare er uransakelige men at de framfor alt annet er både hensynsløse og
absurde. For sikkerhets skyld la han til at Herren sikkert har en mening med
alt som skjer med Hans skapninger. Hvis det ikke hadde eksistert en eller
annen skjult mening med kaoset vi var havnet i, ville de kalamitetene vi var
blitt utsatt for aldri ha funnet sted, mente han. Hadde han kjent diktene
til Yehuda Amichai hadde han vel til og med sagt enig med ham i at hvis ikke
all nåde allerede befant seg hos Gud, så måtte det jo ha blitt litt igjen
til oss også. Men på bakgrunn av sin knapt så sofistikerte gudstro maktet
ikke far riktig å forklare oss meningen med de hendelsene som hadde ledet
oss fram til de siste dagene. Når vi sier “de siste dagene” mener vi de
siste dagene vi fikk lov til å nyte hjemme hos oss selv, men langt fra de
siste gangene vi ble kalt til å yte noe for landet vårt. Det får være som
det er, men far stolte i alle fall på at meningen fantes – et eller annet
sted. I hvert fall gikk han rundt og sa det hele tida. Slutten på ethvert
fenomen i skaperverket er bare begynnelsen på et annet, trodde han.
Kanskje han hadde rett. Hvem vet? Gud vet. Det eneste jeg vet er at
ettersom årene og tiårene gikk, ble minnet om den siste dagen hjemme hos oss
selv – i hvert fall for min generasjon – forvandlet til en slags hemmelig og
nærmest utilnærmelig og i hvert fall genialt kamuflert skattkiste. Usynlig
for andre enn oss selv, for de andre skulle bare komme til å se på oss som
ynkelige fredløse og det som verre er. For oss er det annerledes, for den
dagen vi ble drevet ut, ble paradoksalt nok den første dagen vi rent ut sagt
begynte å utvikle vår egen bevissthet. Men det finnes enda et paradoks her,
for når jeg ser tilbake på hva det var vi fikk ut av den dagen; uansett hvor
mye, hvor lite eller intet jeg vet at jeg husker av den, forstår jeg i
ettertid at nettopp den dagen betød alt, og at alle detaljer jeg ikke er i
stand til å huske bevisst, gikk tapt for alltid den dagen. Og uten å ta
hensyn til hvor lite jeg kjente på kroppen alle de besværlige, bokstavelig
talt drepende dagene i det som for oss var en epoke uten et spesielt navn
mens vi gjennomlevde den, men som vi i ettertankens uendelighet ga det
grusomme navnet katastrofen; er det vanskelig å si det jeg vil si, uten å
spotte. For det er rett nok umulig for meg å gi den gaven vi ble tildelt
eieransvaret for anerkjennelse annet enn som en slags takk for hvem vi var
og hvem jeg er; og naturligvis også som en erkjennelse av at vi nå har
utspilt vår rolle. Det er derfor vi må pakke sammen og komme oss vekk. Men i
utgangspunktet fikk vi denne gaven tildelt av skjebnen – eller så mye
verre – av min fars og av alle våre fedres misgjerninger, bare for å få en
identitet. For det var vel i denne epoken vi ganske enkelt ble tildelt vår
nasjonale bevissthet. Men ikke misforstå meg. Det er ikke nasjonalisme jeg
snakker om. Tør jeg sitere Kenneth Patchen i stedet? Jeg kan prøve, for i
Brevet til de gamle gubbene spør han: “Hva fikk vi fra dere å samtale om?
Hva kan vi prise av det som dere har gjort?”
Ta for eksempel oliventrærne og jorda og steinhusene og havet og
debka-dansene og kvinnenes juba-juba-ja-ja-ja-jubelskrik når folk kom fra
alle kanter for å samles til bryllup, slik de ennå gjør det når en kvinne og
en ung mann igjen og igjen er forledet til å inngå ekteskap. Men den gang
som nå: Alt på sin plass og til sin tid. Kamuflasjefargede oliventrær,
tangfargede sypresser, dypt sølvskimrende eiketrær, ubeskrivelig gamle
gråbrungrønne furuer, og alltid friske appelsin- og sitrontrær. For ikke å
snakke om gul, grå, svart, brun og rød, først og fremst rød, nesten alltid
rød jord og okergulhvite kalksteinhus; og så blå himmel og så
blå-grønt-gyllent-skimrende et hav (avhengig av tida på døgnet), og grønt,
grønt: Snorrette grønne striper av rader med vinranker på vinterrasser og
igjen og igjen oliventrær – ikke alltid i kamuflasjegrønt; i aftensola
skinnende i sølv, om våren spettet med de hviteste blomster. Men i lundene
sine holdt de til og langs med landsbyveiene sto de. Og endelig: De
skjærende grønne flatene, kvadratene, fler- og mangekantene av små og store
nordiskgrønne hveteåkrer – som flagget over seg i vekstens optimistiske tid
før himmelen igjen begynte å bake jorda og skape de gyllenglødende flatene
som hvert år kysset sommersola goddag, mens de nikket rent og gult og
kremhvitt til anisblomstrene i åkerkantene. Deres oppgave var ikke mindre.
De skulle gi arakbrennevinet sin umiskjennelige og enestående, igjen og
igjen kopierte smak. Og farge hvis du tør blande det med vann, for da blir
det som kjent, som grekernes ouzo, hvitt som den snøen som bare er og alltid
var et sikkert tegn på at du var og er på vei mot drusernes hellige fjell,
kjent som Jebel es-Sheikh, sjeikens topp eller hode, alltid med en hvit
turban på toppen. Og alt sammen vokste og vokser seg sammen til en helhet.
Skal jeg male alt i enda finere nyanser? Forstår du det ikke? Selv om alt
hadde sitt navn og alle ingrediensene hadde sine egne legender, falt det
aldri noen inn å definere hva helheten gikk ut på, eller å tillegge den noen
som helst spesiell mening. Noe slikt kunne sannsynligvis ikke skje før vi
ble revet ut av det som nettopp var; det som nylig, det som i går hadde vært
vår helhet. Alle vet det når det er for sent. Men hvem tenker på det før det
er blitt for sent?
Jeg, ja, nettopp jeg tør utfordre nær sagt hvem som helst og spørre om det
eksisterer noen andre som har sin bevissthet og sin identitet så trygt
forankret som vi, uten å ha visshet eller i hvert fall en rimelig akseptert
idé om hvilken nasjon eller hvilket land eller i det minste hvilken stat de
tilhører eller i det aller minste kommer fra; om de ikke i våre dager i
hvert fall er litt usikre på hvem de egentlig er; og først og fremst på hva
slags rettigheter de faktisk har. Jeg kunne grave meg lenger inn i det
spørsmålet. Hvor mange generasjoner kinesisk raseren innavl i California
skal det til for å lage en amerikaner? Mobergs ut-/innvandrere? Norske
indianerjegere? Opprinnelige beboere på de amerikanske kontinentene og på
flaskehalsen mellom dem? Vet de hvem de er? Ja, visst kunne jeg grave meg så
langt inn at jeg aldri kom meg ut igjen, og noen vil nok påstå at det
beklageligvis er nettopp det jeg har gjort. For jo da, kjære vene, visst er
også vi rasister, men vi pleier å nøye oss med å legge avstand til dem som
står oss nærmest. Og det er, menneskelig nok, svært så gjensidig. Ordspråket
vårt sier at «en kurder ikke er et menneske». Men kurderne sier om oss: «En
araber er ikke en kamel».
OK. Jeg var bare en guttunge som vokste opp i en flyktningeleir. Når jeg
tenker tilbake på det i dag, har jeg lett for å finne unnskyldninger for de
fleste affærene og gjøremålene jeg viklet meg inn i, for jeg ville jo ikke
skade andre. Det var ikke det jeg ønsket. Jeg måtte jo bare prøve å ta vare
på meg selv. Men OK, la oss være ærlige. Jeg ville naturligvis skade andre
når jeg bare fikk sjansen til å gjøre det, og hver gang jeg hadde lært meg
en ny måte å slippe unna på.
Og derfor har du alltid stemplet meg som forbryter, uansett hva jeg gjorde.
Men det må du unnskylde, for som alle andre barn var jo også jeg i min tid
uskyldig. For å stjele fra Amichai en gang til: Også en knyttneve var en
gang en utstrakt hand med fem fingre. Problemet mitt – hvis jeg skal kalle
det et problem på den tida – var at hvor jeg enn snudde meg, snakket ikke
folk om annet enn landet, landet, landet vårt, landet vårt. Det tok sikkert
tid før jeg skjønte hva de snakket om. Men hva de enn snakket om, var det
som om det bare var en eneste ting alt dreide seg om. Som om det var dette
“landet vårt” som avgjorde at vi var mennesker.
Og alle var vrede og i begynnelsen bodde alle i telt, som om vi var på tur
og hadde slått oss ned på verdens største campingplasser. Men det var noen
dårlige campingplasser, uten anstendige dasser og uten strøm og vann. Vreden
jeg følte rundt meg vevde seg inn i fibrene i teltduken. Den ble tråkket ned
i de sølete stiene mellom teltene i leiren. Kvinner og menn var rasende
fordi de var henvist til å telle årstidene som gikk uten å få høstet markene
og hagene sine. Vi barna ble også sinte. Etter hvert som vi begynte å
tilegne oss en fortid oppdaget vi noe urovekkende. Langsomt men sikkert,
gjennom et knups her og et tilfeldig sammenstøt der, gikk det opp for meg at
jeg alltid var en av de andre, at jeg aldri hørte til der jeg var – eller at
det å ikke høre til der og da, var og alltid skulle bli det som styrte og
som alltid skulle styre livet mitt inntil det gikk an å komme hjem igjen.
Hjem igjen?
Vi som levde i landflyktighet levde i en bitte liten verden. Der ventet vi
på at noe skulle skje. Vi ventet på en slags forløsning. Men vi skulle snart
blande våre egne liv med livene til andre folk. Andres ufattelige og
uakseptable sorg skulle snart overlappe vår egen. Å avgjøre hvilken røst som
hadde størst rett til å uttrykke vrede skulle seinere bli vanskelig. Svært,
svært vanskelig: Sarajevo og Srebrenica lærte også meg at det alltid finnes
en tåre til, og at det skulle komme andre med en skjebne som ikke bare
overlappet vår egen men likefram skulle overskygge den. Hvorfor jeg har
overlevd bare for å erkjenne dette? Se, det har jeg ikke svar på.
For slike ord kan jeg bare skrive lenge etterpå. Når jeg tenker på de
begivenhetene som både drepte nære venner og slektninger og bekjente av meg
(mine kjærester vil jeg ikke snakke om ennå), og som skapte såkalt
verdenshistorie eller i hvert fall forholdsvis vedvarende internasjonale
kriser, burde jeg prøve å glemme spørsmålet Naja’at stilte meg. For selv om
det ikke er noe forbrytersk ved tankene jeg gjør meg, må jeg alltid skjule –
ikke de av mine folk som er massemordere og terrorister – men nettopp de
mange uvurderlige individene som finner sannhet i egne liv. Uansett alle
slike forholdsregler ville jeg allikevel begå en utilgivelig forbrytelse –
og kanskje til og med forårsake en terroristisk massakre – hvis jeg ikke
innledningsvis lot Naja’at få lov til å komme til ordet. I motsatt fall vil
hun kanskje ikke støtte meg i min beretning. Hvordan skulle hun kunne
fortelle dere at tidlig på femtitallet var det ikke engang enkelt å fatte
hvem det var som faktisk befant seg i landflyktighet? Og hvilken sjanse
ville dere ha til å begripe det, hvis jeg ikke lot henne få komme til orde:
– Var det vi eller landet som flyktet? forlangte hun å få vite, og det med
småbarnets krav om å få et presist svar. «Var det vi eller hjemlandet vårt
som befant seg i landflyktighet?» Snart kom den fryktelige dagen da jeg
forsto hva hun mente.
Jeg vil på samme måte forsøke å forklare at det allerede den gangen fantes
flyktningeleirer som begynte å ta preg av sine egne innbyggere. I leiren
Bourj el-Barajneh var vintrene harde. Det regnet visst hele tida. Tråkkene
der ble til uoverstigelige søledammer. Folk holdt seg hjemme i teltene sine.
De heldigste kunne lukke seg inne i små hus av tørket leire. Etter hver
syndflod fulgte dager med bitter, blåsende kulde som trengte gjennom klærne
og huden og bet seg fast innerst i knoklene. Hele leiren var en stinkende
myr. Det dampet både av jord og mennesker. Og av leirveggene. Folk gikk
kledd i filler de fikk av flyktninghjelpen. Det avlagte tøyet kom
opprinnelig fra Amerika. Jentene gikk omkring med skyggelue på huet. Mødre
brukte duken fra melsekkene til å sy undertøy til hele familien. De
amerikanske nødhjelpsekkene var stemplet med et stort symbol som viste to
hender som møttes i et handtrykk, og ordene: «Amerikansk folkegave.» Mor
sydde en trøye til meg, med symbol og skrift tvers over ryggen: «Amerikansk
folkegave». Jeg tok den på meg fordi jeg ikke hadde mange trøyer å velge
mellom, men jeg følte meg ikke nettopp som en gave fra noen som helst, selv
om det sto stemplet på ryggen min at jeg var registrert som «amerikansk
folkegave». Uten at jeg selv kunne lese latinske bokstaver, var det alltid
noen andre som opplyste meg om det og fikk meg til å nekte å erkjenne
meningen med teksten på trøya mi. Seinere fant andre enn meg ut at
tilsvarende inskripsjoner kunne brukes mot dem som prøvde å vaske innsida av
huene våre med nettopp slike upålitelige besvergelser.
Derfor lærte jeg tidlig at mye som står malt på stoff og stolper og
murvegger, eller som er trykt med bokstaver på papir, er løgn. For trass i
alle store politiker- og fyrsteløfter som allerede den gang kostet
ufattelige mengder trykksverte, gikk vi rundt og skalv. Bikkjene lå og
kreperte av sult. At hver dag hadde nok med sin plage? Hver dag var umulig!
Prøve å finne arbeid. Prøve å skaffe mat. Det gjaldt å holde seg unna
politiet. Purken ga oss skylda for alt som var galt. Fra prisstigning til
kommunistiske kuppforsøk. Matrasjonene ble delt ut en gang i måneden. Vi
stilte oss i kø. Side om side, som i et begravelsestog. Vi fikk mel,
tørrmelk og dadler. Rasjonen varte en uke. Etterpå åt vi ord. Enhver samtale
pendlet uunngåelig over på appelsinlundene i Jaffa, oliventrærne i Jerusalem
og sommerens evigblå himmel over Haifabukta, før den igjen krasjet i Bourj
el-Barajnehs evinnelige trøstesløshet. Sommeren kom alltid med hetebølger.
Svermer av spyfluer hang over bakken. Lede og resignasjon hang over
menneskene. Det skulle gå mange år før leirens hvite kapitulasjonsflagg ble
revet ned. De svarte sørgeflaggene henger der den dag i dag, og
opprørsfanene ble først heist av neste generasjon, av mine egne årskull.
Mennesker tilpasser seg det meste, og etter noen måneder i leiren vendte vi
oss til et nytt liv. Den prosessen innebar at vi skrumpet. Vi var ikke
lenger i samme grad de samme menn, kvinner, barn og mennesker som vi hadde
vært. Vi henfalt til drømmer, men selv drømmene våre skrumpet inn.
Ambisjonene våre ble forkvaklet. Vi nærte et inderlig ønske om at foreldrene
våre en vakker dag fikk råd til å kjøpe to senger. En til lillesøster og en
til meg, så vi unnslapp astmaens redsler, resultatet av å sove i klamme
ulltepper på murgulvet. Vi håpet at vi en dag fikk penger til å kjøpe en
pose epler og pærer så vi slapp å furte og krangle og slåss når en av oss
fikk en frukt som var mindre enn de andres. Vi lengtet etter at det snart
ble slutt på måneden så vi kunne få hjelperasjonen vår og spise oss mette.
Og snart måtte jo dagen komme da vi fikk dra hjem igjen.
Men før jeg begynner på historien om veien tilbake, vil jeg gjerne fortelle
hva som skjedde da vi ble sendt ut på den lange, verdensomspennende ferden
vår. For det er sant, vi nådde absolutt alle verdenshjørner, fortere enn du
kan drømme om. Men jeg skal la være å plage deg med flere historier enn de
sagaene jeg tror du bør få kjennskap til, hvis du skulle sitte med et lite
ønske om å få vite noe om deg selv. Jeg vil innskrenke meg til å fortelle en
historie jeg naturligvis ikke har gjennomlevd personlig hele veien, men jeg
konsentrerer meg om de bitene av historien som jeg kjenner på min egen hud
og de som jeg er i stand til å kontrollere – i den forstand at jeg kan ha en
ærlig mening om hvorvidt en fortelling fra her og fra der er sannferdig
eller ikke, uavhengig av om jeg selv var til stede til enhver tid.
Gå bare og spør hvem som helst som har sittet i et torturkammer, så vil du
få en bekreftelse på at det er slik det må være.