Utstøtt. Kap 1
Ola Lars Andresen (olala@online.no)
Sat, 1 May 1999 03:33:34 +0200
Vi var på vei mot grensa og hadde lagt Haifa bak oss. Byen var forvandlet
til en slagmark etter at bombing, snikmord, bakholdsangrep og regelrette
militære sammenstøt hadde vært dagens orden altfor lenge. Mens vi sneglet
oss oppover kystveien begynte det å blåse. Foran oss lå Saida og
landflyktigheten. I vest lå Middelhavet og glitret i sollyset. Over oss
strakte evigheten seg bekymringsløst mot uendeligheten hvor Gud satt i sin
Himmel. Med en uutgrunnelig mine betraktet han menneskekrypene som pinte seg
fram med krykker under armene og med skamferte og døde håp dinglende foran
nesa. Syntes han ikke engang synd på barna? Hadde han ikke engang medynk med
de minste? Nei, han smilte nok av det han så: At all trygghet og varme nede
hos oss brast som en såpeboble. For selv om vi slepte oss av sted i drepende
langsomt tempo, må hele katastrofen i himmelsk og evig perspektiv ha
fortonet seg som et nesten uregistrerbart lynglimt, en fort flimrende skygge
som skapte en øyeblikkelig forbigående uryddighet i altet. I hans opphøyde
tilstand må det bare ha fortonet seg som vits.
Men dette er naturligvis betraktninger jeg først er kommet fram til
seinere. For da vi forlot landet vårt sto sola opp som en ildstorm, som om
selve morgengryet uttrykte Guds grenseløse vrede, trodde vi. Byen var falt.
Likene lå slengt mellom de brennende husene. Og hele verden applauderte. Men
jeg følte intet hat. Da jeg var så liten kunne jeg ikke hate. Og hvorfor
skulle jeg det? Den gangen kunne jeg umulig vite at jeg aldri mer skulle få
lov til å erfare annet enn vanvittig savn. Fra den dagen av skulle jeg aldri
se annet enn ansiktsuttrykk stivnet i tapets og smertens groteske grimaser.
Men Guds uendelig upålitelige barmhjertighet beskyttet meg, for dette hadde
jeg ingen formening om, og hva kunne jeg oppfatte i min uskyld og
troskyldighet, annet enn at Gud hang over horisonten rødglødende av raseri
over det han så? Ikke bare vesle jeg var troskyldig. Hadde noen prøvd å si
at vi aldri skulle komme tilbake igjen, ville folk flest omgående ha bedt
vedkommende legge brennevinet på hylla for godt.
Mor talte steinene i bønnekransen sin og ba til gudene – til Ham og til
alle andre for sikkerhets skyld – at vi måtte komme trygt fram. Fremmede
mennesker fra Haifa, Akka og andre kystbyer eller hvor de nå var fra, og som
hadde rotet seg bort fra sine egne, sluttet seg til oss. Vi skulle jo alle i
samme retning, og det er lite trolig at det var noen som rent ut sagt følte
eller trodde at vi var kveg som ble trukket etter nesa på vei mot
slaktebenken, selv om det aldri så mye var panikken som rådde: Noen småbarn
hadde ikke lenger voksne hender å holde fast i. De løp fram og tilbake på
veien og lette etter foreldrene sine. Her og der satt det klynger av kvinner
og menn og hvilte i buskene. Kanskje de allerede hadde gått langt, kanskje i
dagevis og var blitt utmattet under marsjen, i hvert fall satt de og stirret
tomt inn i horisonten. Kanskje hadde sorgen og det ufattelige som skjedde
allerede drevet dem inn i barmhjertighetens vanvidd.
Noen kilometer sør for grensa stimlet en hel liten folkemengde sammen rundt
en kvinne som lå i veikanten og skrek. Hun skulle føde. Ingen visste at
dette skulle bli vår siste dag i vårt eget land. Kaoset rundt oss skulle
etterlate seg et tomt hull i sjela til alle som var på veien. Vi som bare
var barn kunne ikke ane at minnet om nettopp dette kaoset ville komme til å
prege den personlige utviklinga til hele vår generasjon. Seinere ble det
sagt om oss at vi ikke eksisterte. Men det var vi som strømmet over
grensene, inn i Libanon, Syria og Transjordan for å vandre rundt i
lamslåtthetens sirkler. Og fortellingene skulle bli våre egne;
skrekkhistoriene om frykt og forfølgelse som vi ustanselig konfronterte
hverandre med. Igjen og igjen skulle vi diskutere kjensgjerningenes
ufattelighet, mens vi prøvde å holde fast på viljen til å vente et par uker
eller kanskje noen få måneder til vi kunne vende hjem igjen til markene,
hagene, trærne, fårene og kyrne, hønsene og kaninene, og til byene,
hjemmene, forretningene, kontorene og virksomhetene vi hadde forlatt.
Mor lagde et knytte av sjalet sitt. Hun hang det over skuldrene og ryggen
og la lillesøster i det. Lillesøster var ikke mer enn to år. Hun var bare
året da vi mistet huset vårt hjemme i landsbyen, for det var da ferden vår
egentlig tok til. Vi hadde i virkeligheten vært underveis i ganske lang tid
allerede. Men det forsto vi ikke. For vår familie begynte odysseen lenge før
flukten fra Haifa, allerede den natta da huset vårt i landsbyen ble knust. I
løpet av noen minutter under den første bombinga ble det tilintetgjort.
Stein lå ikke tilbake på stein.
Jeg vet ikke hvordan det begynte. De har nok fortalt meg det, men de har
fortalt så mye, og fra den natta er ingen minner pålitelige. Det jeg vet er
at jeg våknet. Jeg våknet av at mor skrek.
– Nå er de her igjen!
Det var nattsvart i rommet, og mor begynte å ramse opp vers fra Koranen.
Både versene og stemmen hennes ga bud om et inderlig raseri. Men stemmen
hennes ble fort overdøvet av skuddsalvene.
– Nå er de her. Hva slags mennesker er dette? De vil ta jorda vår! ropte
hun, men så var det plutselig ikke lenger tid til å stå og skrike noe som
helst. Da den første granaten traff huset var det bare å komme seg ut, og
det er ikke mulig å huske annet enn brudd og stykker. Men det var absolutt
og udiskutabelt nok den første gangen vi flyktet, og uansett hvor flimrende
minnene er, kan du umulig glemme første den gangen du flyktet.
Stikkflammene fra eksplosjonen satte fyr på mors kjole. Eller var det ikke
mor som brant? Var det mor som knuget en pute mot kroppen mens hun løp? Hvem
kan bekrefte hva i dag? I hvert fall ble vi vekket midt på natta og måtte
bare løpe. I hvert fall var hjemmet mitt borte da jeg snudde meg for å se på
det. Broren min hadde gevær. Han løp sin egen vei, men han stoppet ikke
lyden av geværskudd som forfulgte oss og kom nærmere. Hele tida lød
skuddsalvene nærmere, men ingen av oss ble skutt, og kanskje var det bare
ekkoet av skuddene mellom de sypresskledde åsene som kom nærmere, har jeg
tenkt etterpå. Men det er umulig å glemme synet av husdyra som folk
forstandig nok hadde sluppet løs og som løp forvirret omkring, men som i
hvert fall ikke risikerte å bli stekt levende i brennende halm. Hvis ikke
annet skulle bevise mitt folks tilknytning til jorda de kom fra, kan dette
uomtvistelige beviset på bondenaturens hardnakkede prioriteringer – redd
husdyra først! – ikke være til å overse.
Om jeg blir tre tusen år gammel, vil jeg aldri glemme hvordan vi styrtet
nedover grusveien bak husene mens dyr og mennesker skrek i redsel og
nattemørket ble flerret opp av brann. Men husker jeg dette? Eller er det
bare noe som de snakket om mange år etterpå: En ung offiser dukket opp og
forsøkte å gi ordrer og beskjeder mens det haglet ild fra stjernene over
landsbyen. Kanskje var det Gud i Himmelen som var blitt gal, men en eller
annen jordisk skikkelse dukket opp og klarte å opprette en slags orden og et
relativt ordnet anarki da vi foretok vår uopprettelige retrett fra det som
var barndomshjemmet mitt.
Ordrene og beskjedene lød sikkert heroiske nok, men for å si det enkelt,
gikk de prosaisk nok bare ut på én ting. I henhold til beskjedene og ordrene
oppga vi landsbyen vår.
Uten å slåss? Hør nå her, jeg var bare en skittunge. Broren min tok geværet
sitt. Han gikk for å slåss, mot spøkelser eller hva vet jeg? Et gevær mot en
kanon? En kniv mot en granatkaster? En stein mot et maskingevær? En
gjetergutt mot en soldat? David mot Goliat? Hør nå her, sier jeg. Vi levde
ikke i mytenes tid. Det skulle vise seg seinere at vi faktisk levde nettopp
på slutten av mytenes tid, men de hadde den gang ennå ikke fått
tilstrekkelig kraft til å overvinne realitetene. Ja, vi levde i realitetenes
verden, og det var snakk om enkle realiteter: Et gevær mot en kanon. En
enkelt storebror mot en velorganisert undergrunnshær og flere bander med
politiske fanatikere og terrorister. Bare en enkelt storebror, for mor måtte
ta seg av småbarna og far måtte ta seg av hele familien og bringe oss i
sikkerhet. Så da huset vårt eksploderte, tok vi flukten. Vi tok bokstavelig
talt beina fatt. Ja, vi trodde bare det var for noen dager, men de voksne
begynte fra første minutt å bekymre seg for ei melkegeit her og kanskje til
og med ei ku der. Men de orket ikke tenke og håpe annet enn at bikkjene var
kloke nok i sitt enfoldige instinkt til å passe sauene selv om gjeteren
midlertidig var flyktet til byen. Mer gnagende var kanskje spørsmålet: Nådde
vi hjem for å plukke de siste sprø, bitterfriske, syrlige grønne mandlene
før det ble for sent og de ble harde som stein og begynte å legge lag på lag
med hardt skall? Med oliven og appelsiner var det ingen hast. Vi var jo i
bare i april! Ille var det, men hvordan skulle vi vite at det å dra til byen
skulle bli grunnlaget for en uopprettelig katastrofe og et historisk
nederlag?
Haifa. Der fikk vi bo hos en onkel og besteforeldrene mine. Bestefar
arbeidet på havna når han var på jobb, og for motstandsbevegelsen når han
ikke var på jobb, og sannelig også noen ganger mens han var på jobb. Når han
kom hjem om kvelden hadde han alltid med seg våpen som han ga til onkel.
Bestefar stjal geværer fra kontorene til havnemyndighetene. Når det ikke var
noen å stjele, kjøpte han børser av fulle engelske soldater. Men det kom
også inn våpen med vennligsinnede skip fra Beirut, Latakia og Alexandria.
Onkel tok rett som det var med seg broren min, og da kunne de bli borte i
dagevis. På den tida ble de kalt mujahedin. I min generasjon, to tiår
seinere, ble vi kalt fedayin. Men all motstandsbevegelse var på den tida i
full oppløsning. Det fantes bare separate og uorganiserte rester tilbake av
opprørsgruppene fra 1936, og når jeg ser tilbake på mine egne innbilte
minner og fortellingene til far og andre som opplevde de samme hendelsene,
ja, som deltok i dem, er det klart at vi nettopp derfor ikke hadde noen
virkelig sjanse til å forsvare landet vårt. La oss være ærlige, og glemme
alle svulstige ord om umistelige rettigheter og spesielt den såkalte
folkerettens ubrytelige prinsipper. Vi klarte ikke å forsvare landet vårt.
Derfor mistet vi det. Bare kast den første stein, den som ikke har det
minste skyld.
Familien min, vel egentlig og først og fremst onkel, fikk formulert sitt
private helteepos rett etter at vi hadde flyttet inn i huset til bestefar i
utkanten av havnebyen Haifa. Den gang var den lille bydelen ved Nasaretveien
ikke stort annet enn en landsby oppe i den nordøstlige hellinga hvor lyset
fra kveldsola nådde inn mellom sypressene helt til ildkula sank i havet.
Ikke akkurat en viktig del av byen, men tilstrekkelig problematisk
beliggende for britene, som hadde anlagt et fengsel og en militærleir noen
kilometer lenger oppover veien, og som måtte passere gjennom kvarteret med
forsyninger og ordonanser og tropper flere ganger i døgnet. Selve veien gikk
i slynger og svinger og var i elendig forfatning. Vinterregnet kom
strømmende ned åssidene mer eller mindre vilkårlig, og avhengig av hvor noen
hadde reparert et steingjerde eller forsterket en terrassemur, vasket de små
flommene hvert år bort provisoriske utbedringer som var foretatt foregående
sommer. Utenfor byen fantes mange steder som var som skapt for et
bakholdsangrep, og i ukene og månedene fram til den endelige britiske
evakueringa var de engelske offiserene både nervøse og ytterst vaktsomme. De
tok ingen unødvendige sjanser, for selv om de ennå ikke visste det med
offisiell sikkerhet, ante de nok at de strengt tatt ikke lenger hadde annet
å beskytte og forsvare enn livet til sine egne tropper, og det var oppgave
stor nok, for de ble angrepet fra alle hold. Det var ikke lenger noen som
respekterte dem, derfor ble anfallene mot dem dristigere og dristigere.
Derfor ble det besluttet å angripe en konvoi allerede før den helt var
kommet ut av byen. Planen var dristig, men så enkel at den var dømt til å
lykkes.
På hovedveien utenfor bestefars hus sto en gruppe mujahedin – sagnomsuste
frihetskjempere sett med våre øyne – blodtørstige landeveisrøvere sett med
andres. De hadde sperret av veien med sementblokker og var bevæpnet med
geværer, maskinpistoler og handgranater. De inntok stillingene sine i siste
liten. Det gikk allerede an å høre den rumlende lyden av tunge kjøretøyer på
veien. Onkel løp fram og tilbake og ga instrukser. Så dukket
lastebilkonvoien opp. Seks vogner kjørte langsomt og forsiktig inn i den
siste svingen, og motorene brølte da sjåførene ga gass etter hvert som de
kom ut av den, for å få størst mulig fart forbi den nærmeste, potensielt
fiendtlige bebyggelsen. Lasten på hver bil var dekket med presenning og
surret med tjukke tau. Hver sjåfør hadde med seg en vakt som satt med
usikret våpen og lot blikket flakke til alle sider.
Familien sto inne i huset og prøvde å kikke ut på veien gjennom et par små
glugger. Det fantes ikke ordentlige vinduer på den siden av bygningen.
Plutselig begynner alle maskinpistolene å smatre på en gang. Vognene pepres
med kuler. Handgranatene eksploderer. I et øyeblikk så langt som en evighet
er skytinga og bråket overveldende.
To av lastebilene tok fyr med en gang. Den ene gikk rett og slett i lufta.
Den var sikkert lastet med sprengstoff eller bensinfat. Det hele gikk så
fort, og på alle kanter skjedde alt på en gang. Jo, jeg har hørt utallige
beskrivelser av dette glemte bakholdsangrepet. Slike hendelser var nesten
daglig kost under det såkalt britiske mandatets sammenbrudd, og det kan godt
hende at uvesentlige detaljer fra et sammenstøt i ettertid ble blandet
sammen med avgjørende blinkskudd i andre kamper. Men under et angrep som
dette er det klart at ingen var i stand til å verne seg i kryssilden. Alt
ble truffet av noe. Både menn og kjøretøyer ble gjennomhullet, men om det
tok sekunder eller minutter, kan du overlate til dine egne eventuelle seine
morgentimemareritt å bestemme. Det alle beretningene relativt greit kommer
overens om, er hva som skjedde etterpå.
Etterpå? Skjedde det umiddelbart? Rakk ingen å rydde vekk en kasse
ammunisjon? Var det ikke en eneste fortsatt levende stakkars blødende jævel
av en imperialistisk soldat som fikk smake bajonettstål? Ble ingen av våre
streifet av en salve fra den grovkalibrete maskinkarabinen til en britisk
vaktsoldat, og måtte transporteres vekk i hui og hast under umenneskelige
smerteskrik mens tarmene hans prøvde å sprenge seg vei ut under den grove
kaftanen?
Men la det være som det var. Det alle er enige om, er at da angrepet var
over, kom britene tungt og mannsterkt med tanks og troppetransportvogner.
Det var ikke lenger så mye som eksploderte, men larmen av larveføttene var
ikke mindre øredøvende da den kom nær nok. Da den forhatte helveteslyden av
metall mot metall var nær nok, smatt onkel og folkene hans hurtig inn i
husene og tok med seg våpnene sine for å gjemme dem til neste gang. De
engelske soldatene lå til likskue på veien. Lastebilene – eller det som var
igjen av dem – oste og brant. Den svarte røyken fra brennende olje og
bilgummi veltet opp og utover og svei i øynene og stakk i nesa. Det stank
kruttrøyk overalt. Retretten var godt planlagt og alt skjedde i tur og
orden. Folkene våre forsvant. Det var ikke en katt å se, og bikkjene var de
første som hadde forsvunnet over nærmeste haug. Alt skjedde med god timing
som om vi så en film. Og så kom soldatene. Det skjedde også fort, og da de
med ett var der, så det ut som om det var hundrevis av dem. Men det spilte
ingen rolle hvor mange de var – i og på den filmduken jeg ser for meg mens
jeg skriver dette ned. De ser helt like ut; de har alle sammen lyst hår,
fregner og tatoveringer.
Bildene jeg sitter tilbake med er fragmentariske, og jeg er sikker på at
det innebærer at noen av dem er mine egne, og at de utgjør mine tidligste
barndomsminner. Er de sannere av den grunn? Jeg vet ikke. Men det er levende
bilder for meg og jeg husker det som skjedde som om det fant sted i går –
for ikke å si at jeg husker det bedre, for det som skjedde i går har jeg
ofte glemt. Først så vi dem ikke. Plutselig så vi dem overalt. Og så hørte
vi dem. Vi hørte dem bane seg vei opp trappa.
Jeg har glemt å si at bestefar bodde øverst i et toetasjes steinhus. Vi
hørte stemmer som snakker et annet språk. Alltid snakker de et annet språk!
Alltid kommer det utlendinger og gir oss beskjed og råd og ordre om hva vi
skal gjøre. Og de gjør det helst på sitt eget morsmål, i verste fall på et
annet fremmedspråk. Den kvelden brølte engelske soldater i hysteri og harme
og ga mor ordre på engelsk om å låse opp døra. Som om det skulle være noen
grunn til at hun kunne forstå ett ord av tungemålet deres. Som om hun alltid
hadde vært kone i det huset. Det hadde hun aldri vært og det rakk hun aldri
å bli. De ropte et eller annet om navnet til kongen av England. Slik var det
den gangen, det var den naturligste ting i verden. Det var kongen av England
som krevde retten til å gi sine menn makta til å gi vårt folk ordrer hjemme
hos oss selv. Retten? På samme måte som han krevde at de skulle ha retten
til å gjøre det i India. Retten? Og i Burma. I Nigeria, Kenya og Hongkong.
Retten? Tenk om det fantes en eneste engelskmann som ville ha tillatt oss å
sende folk til England med makt til å herse med engelske menn, kvinner og
barn! Retten? Bare en kineser vil kanskje akseptere en slik uhyrlighet, for
på kinesisk er makt og rett synonyme begreper.
Jeg kan umulig huske hvor mange de var. I en flimrende men knivskarp
erindring husker jeg seks hundre fryktinngytende monstre med stemmer som
tåkelurer og skipsalarmer, og som skrek ulyder jeg aldri hadde forbundet med
noen form for menneskelig eksistens. Men jeg vil ikke såre noen og si for
sikkert at den lille gutten virkelig var overbevist om at de måtte være en
slags aper som luktet som maskiner. Dessuten går alle andre versjoner ut på
at det i høyden var seks britiske soldater som styrtet inn gjennom
inngangsdøra da mor av en eller annen uforklarlig grunn faktisk både låste
den opp, fjernet den tunge jernslåen og åpnet døra foran dem, og dermed i
hvert fall sparte nettopp den døra for en enda mer ublid skjebne enn den
faktisk fikk. Ingen kan fortelle om noen av soldatene noensinne reflekterte
over noe av dette, men de samlet oss i hvert fall alle sammen – store som
små – i soverommet. Jeg vet ikke om jeg var fra meg av skrekk eller bare
henrykt over at det skjedde så mye på en gang. Jeg vet at de spurte
bestemor – som nok hadde et bistert øye til mora mi akkurat da – og bestefar
om det fantes våpen i huset. Jeg vet at vi måtte stå med hendene i været,
alle sammen, og jeg tror jeg husker at det fikk meg til å føle meg
fantastisk betydningsfull.
Men jeg må vel først og fremst innrømme at det jeg husker best – i klare
glimt fra hukommelsens mørkeste dyp – er at jeg syntes mor så morsom ut. Hun
sto av enda en uforklarlig grunn med bønnekransen sin som et diadem på hodet
og mumlet velkjente gamle besvergelser mot onde ånder. Jeg hadde ingen
anelse om at det fantes teater eller om hva et teater var, men i ettertid
har det slått meg at jeg må ha trodd at jeg var på teater. Og det jeg så for
meg på scenen, det dramaet som utspilte seg rett foran øynene mine, kunne
ikke ha vært mer uvirkelig. Soldatene åpnet skuffer og skap. I skrekk og gru
og ytterst, ytterst hemmelig fryd så jeg at de smadret kommoden og – kan du
tenkte deg noe mer vidunderlig og absurd, fullstendig utenkelig – de slengte
bestemors symaskin i veggen. I voksne år har jeg betalt dyre billetter for å
se all verdens slags dyrt innstudert action, men aldri fikk mine såre øyne
skue noe tilsvarende. De ødela alt! Hadde jeg vært gammel og vis måtte jeg
forstå at vi var kommet til de dagers ende, men hvem tror at det er tilfelle
mens det faktisk skjer? De to soldatene som var mest ivrige etter å finne
våpen, skjelte oss ut og kalte oss møkkabikkjer, og det med ord som vi
kjente til. Så mye hadde de lært av språket vårt, men det kan godt hende at
de bare gjentok noe som var blitt slynget mot dem i souken tidligere på
dagen, eller som de hadde hørt bli slengt etter seg når de gikk fotpatrulje
nede i havnekvarteret. “Skitne hunder!” roper de. Hvor ofte fikk jeg ikke
høre de ordene! “Møkkabikkjer!” sier vi. “Møkkabikkjer!” sier alle andre.
“Møkkabikkjer!” har jeg selv sagt så mange ganger. Den gangen jeg hørte
besvergelsene til de engelske soldatene hadde jeg aldri selv tatt slikt
språk i min munn. Den gangen var hunder enten store og noe å være redd for,
eller små og søte og noe å gi all den kjærlighet som fantes i fingerspisser,
handflater og armer. Men dette minnet er igjen blandet med kunnskap om andre
hendelser jeg muligens, rent teoretisk, kjente til da, men som jeg mest
sannsynlig fikk vite om lenge etterpå. For under oppstanden før jeg ble
født, hang britene tre menn fra landsbyen vår. De tre ble i hvert fall
etterpå veldig berømt, vår landsbys legendariske mujahedin, våre offisielle
helter, og det jeg tror jeg husker fra razziaen hos bestefar, er at jeg var
redd for at de engelske svina skulle ta noen av frihetskjemperne våre. I
hvert fall tviholder jeg på at jeg forsto at det ville bli fælt hvis de
skulle få tak i broren min. Selv om jeg sikkert ikke hadde den ringeste
anelse om hva det innebar å dingle i enden av reipet.
*
Selv om far aldri ble mujahed selv, lærte han meg alt en frihetskjemper
måtte tro på. Mujahedin-mytene er uløselig knyttet til den muntlig
overleverte historien vår, den de gamle og ikke fullt så gamle gubbene og
konene sitter og forteller hverandre over fattig eller rikt utstyrte bord
kveld etter kveld, år etter år, generasjon etter generasjon. Småbarn sitter
på et voksent kne og lytter henrykt til fortellinger om menn som trosset
først de forhatte engelskmennene og seinere de påtrengende fetterne våre.
Jeg syntes historiene om det store opprøret var mest spennende. De handlet
ofte om at mujahedin kom på besøk til landsbyen. Frihetskjemperne våre var
bevæpnet og gikk med rutete tørklær om halsen eller hodet. Kvinnene kom ut
på den åpne plassen midt i landsbyen og ga dem blomster og poser med mat,
mens småbarna sto og pekte på heltene sine. Så trådte en av kvinnene et
skritt fram mens hun la handa over munnen og trommet med to fingre på
underleppa og lagde juba-juba-ja-ja-ja-jubelrop med tunga mot ganen. Hun
lagde kort sagt den tradisjonelle lyden som kvinnene hos oss bruker når det
skjer noe ekstra, eller hvis det er noe som skal feires. De andre kvinnene
gjorde det samme, og lufta fyltes av jubel. Mennene i landsbyen opptrådte
ærbødig og snakket med dempede stemmer, mens de kom fram og hilste
frihetskjemperne velkommen: “Ahlan Wa Sahlan, Ahlan Wa Sahlan bel-Abtal,” –
velkommen, våre helter, velkommen. Og før de dro videre, sluttet noen av de
unge mennene i landsbyen seg til dem. Da heltene våre dro tilbake opp i
fjellene, fulgte de nye frivillige med.
Far var altså en av dem som aldri gikk med dem. Han drev en liten butikk,
og den måtte passes hvis vi skulle ha til det daglige. Men en dag stoppet en
jeep utenfor butikken. Tre engelske soldater kom bort og begynte å snakke
til ham. De var fulle. En av soldatene skjelte ut far fordi det var fluer på
varene som var utstilt utenfor butikken. “Vil du at vi skal ete sånn dritt
med fluer på?” ropte han. En av de andre gikk løs på sekkene med oliven, ost
og appelsiner – alt som sto i veien for ham – med geværet sitt. Han veltet
alt og trampet på varene mens han lo rått. Den tredje rev hodetørkleet av
far og slo ham i brystet. Alle som så på var naturligvis rystet, men vårt
folkeepos fikk enda et avsnitt, og moralen i den lille historien ble seinere
at det var sånn broren min ble frihetskjemper da han var 17 år og knapt en
dag eldre. Far gikk aldri selv, men han hadde tross alt en å sende i sitt
sted.
Og han visste som alle andre at april er den fineste måneden i året. Sola
stråler og lufta er full av parfymen fra blomstrende oliven- og appelsintrær
og markas mange blomster. Men at april 1948 ble min fars siste april og
siste måned overhodet hjemme hos oss selv, det visste ikke broren min mer
enn faren min var klar over det, og hadde noen prøvd å insinuere noe sånt,
ville storebror nok ha grepet til sterkere virkemidler enn den pennen jeg
sitter og fører så mange år etterpå. Men hva er minner og hva er
fortellinger som gjentas etterpå? Gode fortellinger, dårlige fortellinger;
uviktige eller vesentlige fortellinger alt etter graden av skjebnesvangerhet
og symbolsk verdi ved de hendelsene som historiene omtaler. Jeg vet bare at
dagen før vi reiste fra byen, satt vi i bestefars hus ved hovedveien mot
Nasaret, da vi hørte flere høyttalere skurre. Nok en gang var stemmene
utenlandske, og hvorfor skulle de ikke være det, for det var vi da så vant
til. Denne gangen var ikke språket engelsk, og derfor så mye lettere å
forstå. Og budskapet var enkelt nok: “Alle må ut av husene! Alle må ut!”
Visste vi at det var nettopp da det skjedde, at det var i denne timen landet
vårt ble overtatt av andre? Nei, nei, til det er som sagt Skaperens
barmhjertighet nødvendigvis altfor stor. Hvem i helvete trenger å bli
konfrontert med at alt er slutt, hvis det ikke bare er for å føye
ytterligere skam til skaden – eller skade til skammen, hvis du vil ha det
slik. Nei, nødestøtet er ifølge sin egen definisjon noe vi som oftest
tilføres så nådefullt og skånsomt som mulig. Det eksisterer tydeligvis en
eller annen halsstarrig idé om at den er ekstra heldig som ikke aner at han
dør når han dør. Gå bare og spør på slakteriene hvordan lammene ofres i dag.
“Alle må ut!” “Det er best for alle!” Bak svingen, et sted lenger nedover
veien, hørte vi sporadiske skuddsalver. Jo, det får deg til å gå fortere. Du
har ikke noe våpen. Du er ikke en av soldatene som ligger der og skyter. Kom
deg av gårde så soldatene får gjort jobben sin, den jobben du helst ikke vil
tenke på hva innebærer. Kom deg av veien ellers står du i veien, og jo
fortere det er overstått jo tidligere kan du gå hjem igjen. Gud velsigne
alle barna, og hvorfor skulle han ikke først og fremst velsigne barna? De er
jo ikke engang i stand til å gjøre en klorende katt fortred.
“Få alle kvinner og barn ut!” Jeg kunne se himmelen over husene nær havna,
de som lå rett under Karmelfjellet. Der var lufta full av ild og røyk og –
hva var det – fyrverkeri? Var dette i all sin gru og forvirring allikevel en
festdag? Eller var det noe – hva da? – som var i ferd med å bli
tilintetgjort? Å! Jeg er redd for at jeg visste det allerede da. At noe døde
og ble tilintetgjort. Men hvordan kunne jeg vite hva det var? Kunne jeg
fatte at for min fars generasjon nærmet en periode seg slutten, mens for meg
begynte selve livet, og at livet mitt skulle bli så helt annerledes enn
livet til faren min, nettopp det ene mennesket i denne verden jeg den gang
aller helst ville likne?
Seinere, mye seinere, gikk jeg for å få vite, og da fant jeg ut at mennene
og kvinnene som forsvarte Haifa på det tidspunktet nærmest var vekk. Og at i
den grad de fremdeles kjempet og døde for å forsvare oss, så var de håpløst
isolert. For å si det kort: De var døde eller døende. De var fatalt såret.
Og først langsomt, og så nesten umiddelbart nærmest avsindig fort, flyktet
folket. Radioen døde, den var død. Før den ble taus, ble “Erklæring nummer
15” annonsert: Bla, bla, fla, fla, hold ut, frykt ikke, dø til siste mann,
yt og nyt ikke motstand. Det er meldt om en tohodet kalv. Hva gikk Erklæring
nummer 14 ut på? Var antallet bare ett hode? Eller erklæring 8, var det bare
nest siste mann som skulle dø i overensstemmelse med den? Og hva med nummer
4? Var vi allerede nærmest i Paradis i henhold til radioerklæring 4? Jeg vet
ikke, for jeg var vel knapt bevisst noe ord øret mitt oppfanget og
gjenkjente, og om jeg hørte den må jeg ha trodd at den utelukkende inneholdt
et av de eventyrene som voksne tror de kan lulle barn i søvn med. Og det
uendelige nummeret, eller det evinnelige nummeret, eller kanskje det
absolutte og endelige nummeret – det som vi venter forgjeves på hele livet?
Nei, den erklæringa kom aldri! Forsøk å åpne øynene og forstå verden som den
er og livet i sin alminnelighet. Det kom aldri en “Erklæring nummer 16.”
Sånn er det alltid. Når livet først er over, er det for seint å registrere
nøyaktig hva som virkelig skjedde da du tapte det.
Lufta var full av røyk. Og av håpløshet. Allikevel har folk alltid lurt på
hvorfor jeg uavlatelig sier nei og nei og nei når jeg er hjemme hos meg
selv, uten å la meg stoppe av veggene jeg prøver å kamuflere med bøker for å
skjule at de ikke kan være mine vegger. Og hvorfor jeg bruker ord som
“nasjon” og “hjemland” og “umistelige rettigheter” – ord som jeg prøver å
snerre i dypeste forakt og med desperat ironi og spydighet – uansett i
hvilken grad jeg i løpet av årene igjen og igjen ble medlem av samfunn som
bestod av mange flere mennesker enn landet jeg kom fra, og uansett hvor
høflig og sivilisert jeg prøvde å opptre overfor dem. Etter hvert som vi
fant oss selv som uvelkomne gjester i fattige arabiske land; land som var
uvillige til å absorbere oss og hjelpe oss, overga vi oss bit for bit og
stilte oss i køene til den internasjonale flyktningehjelpens matstasjoner
opprettet ene og alene til eksklusiv ære for oss. Ja, det er sant. Verden
opprettet en egen flyktningehjelp bare for oss, og de aller fleste av oss
måtte på et tidlig tidspunkt innse at selv om vi ikke rent ut sagt allerede
befant oss i en flyktningeleir her eller der, og av hele vårt hjerte ikke
ønsket å havne i en, ble vi langsomt men sikkert presset mot en av dem. De
som vet hva sult er, forstår sikkert hvorfor vi måtte bite skammen i oss.
Bare de som har kjent sulten på kroppen, vet at den er sterkere enn
stoltheten. Nei, jeg mener ikke å antyde at sult er flyktningers eksklusive
eiendom i denne verden. Flyktninger er ikke alene om å bli desperate når de
er ute av stand til å ta vare på de nyfødte barna. Det jeg forsøker å si, er
at den uforklarlige og uforskyldte nøden umiddelbart satte sitt ødeleggende
preg på hele vår eksistens. Skaperverkets barmhjertighet gikk som sagt ut på
at jeg ikke kunne vite noe om dette mens det faktisk skjedde. Og selv om jeg
ante det, hvordan skulle jeg kunne huske en slik anelse etter så mange år?
Svaret er enkelt. Du glemmer aldri et sjokk. Svaret er kort sagt: Sjokk!
Sjokkerte var vi og maktesløse av sult og frustrasjon ble vi. Ute av stand
til å begripe og forsone oss med det som hadde skjedd, ja, det var en for
oss altfor uoverkommelig oppgave, men vi – det vil si jeg og mine egne – var
tross alt noe så sjeldent som en på det nærmeste intakt kjernefamilie, en
familie bestående av fem individer; de to yngste brødrene, lillesøster, far
og mor. Etter et par måneder i Saida som jeg ikke husker noe av, dro vi
etter det de har fortalt meg videre til Beirut. Målet for ferden ble en
flyktningeleir, et provisorium, en liten nødstasjon, et venteværelse under
åpen himmel, et ikke helt perfekt leskur. Men der fant vi bare andre
familier som var like hjelpeløse og forvirret som oss. Vi led alle samme
skjebne. Aldri nok å spise. Aldri nok – slik skulle det fortsette å være –
aldri nok midler til bøker og skolepenger for barna; aldri nok medisin til
kurering og forebygging av livstruende infeksjoner. Aldri nok klær til
beskyttelse mot en nært forestående vinter. Mange år seinere, da vi hadde
kommet oss ut av leiren og skaffet oss eget hus og et bedre liv, fortsatte
naturligvis vi tenåringer å klage over at vi ikke hadde ditt og ikke datt.
Da hadde mor svar på rede hand: “Skam deg. Du har ingenting å klage over,
gutt. Tenk på de av oss som ennå bor i leiren! Tenk på dem, og slutt med
kytinga!” Da kunne vi kikke ut av vinduet. Se på regnet som plasket ned og
lytte til tordenskrallene. Vi husket. Vi forsto. Og skar ned på kravene mens
vi tenkte på dem som fortsatt bodde i leirene. Riset sto bak speilet, og
ingen behøvde minne oss på det. Minner var nettopp det vi hurtig fikk nok
av.