Jeg ser selvfølgelig argumentene. Å starte bombingen var kanskje feil, men
nå hvor skaden er skjedd, må linen løpes ut. "Milosevitj-regimet må
nedkjempes militært". Mine spørsmål blir: 1) Er du sikker på, at det er det
USA vil? Jvf. Gulf-krigen. En "god fiende" er god å ha, særlig når han er
svak. Kanskje krigen har andre og viktigere mål enn Milosevitj? 2) Hvor lang
tid vil det ta og hvilke omkostninger tror du det vil få? Hva vil det bety
for den politiske utviklingen i Russland? Tilstanden andre steder i verden?
3) Er den korteste veien herfra til en nedkjempelse av terrorveldet i Kosovo
(som snart har nådd sitt umenneskelige mål!) og i Serbia og ikke minst en
LANGSIKTIG kvelning av fascistiske strømninger blant serberne og i Russland
en stadig voldsommere bombing av stadig mer sivile mål i hele området mens
regimet sitter i sine atomsikre bunkers? Jvf. den voksende nynazismen i
Tyskland og ellers. Hvorfor tok 2. verdenskrig IKKE knekken på fascismen?
Hva skyldes "revansjismen"? Er det hele en evigvarende menneskelig ondskap?
Eller som jeg tidligere har skrevet, er nazismen nært forbundet med
kapitalismens tendens til overflødiggjøring av store menneskemasser og med
sosialdarwinismen - dvs. med kjerneelementer i kapitalismens vesen?
Hva vil det kreve å stoppe bombingen? Enten en omfattende antikrigsbevegelse
og gjenopplivelse av demokratiske strømninger i hele Europa og USA, som i
seg selv vil bety en svekkelse av fascistiske strømninger, ikke minst i
Russland. Dette vil bare skje, hvis krigen blir meget langvarig eller det av
andre grunner skjer et politisk mirakel i verden. Mye mer sannsynlig er at
Milosevitj innser at han har nådd hva han ville, rømmer, evt. etter en
NATO-bakkestyrke er satt inn og har lidd en del tap, den fattige sørlige
delen av Kosovo og inngår en våpenhvile som kan oppreklameres som en halv
seir for NATO, evt. etter en eller annen Milosevitj-stråmann i ledelsen av
Serbia. Så står du tilbake og roper på KK-forum "fortsett krigen til
Milosevitj-styret er nedkjempet" mens et krigstrøtt kontinent og et Balkan i
kaos og ruin slikker sårene. Det som skjer er omfattende desillusjonering og
apati, fascismen vinner ytterligere terreng. Hat, forvirring og
mistenksomhet tiltar. Eller en tredje mulighet: "du og" Albright vinner!
Serbia bryter sammen etter et års krig, USA og NATO triumferer, ydmyker
Russland og inntar Beograd. Og så? Hva skjer? Kommer det en Marshallplan for
området? Eller samler "hevnerne" seg i Russland til en enda verre og neste
runde? Går det smått med IMF-lånene til området? Øker fattigdommen? Det skal
ikke være meg i mot å innrømme, at jeg har tatt fullstendig feil, hvis USA
får sin happy end, "the good guys" vinner og utviklingen i hele verden snur
mot blomstrende fredelig kapitalisme, minkende fattigdom og reell nedrustning.
La oss tenke oss det helt utenkelige, at USA plutselig fikk et helt annet
styre, som innrømmet at man hadde tatt feil, avbrøt bombingen og slo inn på
en annen linje med omfattende økonomisk støtte til gjenoppbygging, støtte
til opposisjonen i Serbia, omfattende dokumentasjon av folkemordet,
samarbeide med Russland osv. evt. kombinert med commandoraids for å gripe de
verste fascistene. Milosevitj ville neppe sitte lenge, når serbere så den
økonomiske fremgangen i Bosnia, Albania, Kroatia, Russland, når de selv fikk
humanitær bistand osv. Det ville snu hele stemningen, ikke bare på Balkan,
men i hele verden. Selvfølgelig er det en lallende naiv optimisme å tro
dette skjer.
Jeg tror det grunnleggende problemet er: "situasjonen på Balkan" kan slett
ikke løses under de nåværende samfunnsforhold i verden. Det som kommer ut av
maktpolitikken og "statsmannskunstene" vil med 99,9 prosents sannsynlighet
i beste fall bli et eller annet råttent kompromis og en forverret situasjon
for nesten alle i området. En virkelig ny utvikling vil komme fra andre
kilder. Fornuftige menneskers oppgave er å opplyse saklig om årsakene til
dette, som jeg sier bidra til fallende interesse for "verdensbegivenhetene"
i TV, mere taushet (dette er et løfte!), mindre papirforbruk og mer
ettertanke (formaning til meg selv!), mer besinnelse og forståelse for hvor
menneskenes egentlige oppgaver og mulige handlinger ligger i dag. Oppgaven
er ikke å fremstå med en eller annen sammenrasket "korrekt
linje"/patentløsning og maktillusjon som den syvende fredsforhandler eller
general i "Det europeiske hus" eller "Det norske hus" (Hvor ble DE av?).
Vi må gjøre noe der hvor vi kan gjøre noe og innse at det er behov for
virkelig nye måter å tenke på. Repriser av Vietnambevegelsen eller den
spanske borgerkrig eller 2. verdenskrig eller... har liten verdi...
Vh. Karsten Johansen