På en alt for lang togtur fra Oslo til Bergen, benyttet jeg anledningen
til å lese siste utgave av det tyske nyhetsmagasinet Der Spiegel.
Magasinet er som kjent ikke akkurat beryktet for sitt venstreorienterte
ståsted. Men artiklene om bombingen, og om Tysklands rolle i dette, var
overraskende reflekterte. Eksempelvis gjør de et stort poeng av at
Schröder *ikke* ser på seg selv som krigskansler. I Norge ville et aldri
så lite hint i samme retning mot Bondevik (ihvertfall fra andre aviser
enn KK) vært tilnærmet majestetsfornærmelse.
Selv om det i det siste har dukket opp mer kritiske komentarer til
krigføringen (Dagbladet, Dagsavisen, Aftenpoften), er gjennomgangstonen
blant avisene at det var en nødvendig "militær operasjon". Kritikken
vakler i stedet mellom et standpunkt for bakkestyrker og full krig mot
Milosevic, og et standpunkt mot omfanget bombingen har fått. Ingen
krigsmotstand. Og det uttrykker vel heller ikke Der Spiegel. Men de
uttrykker noe annet, nemlig en grunnleggende kritisk forståelse av de
offentlige prioriteringer.
Etter å ha lest dette nummeret, og deretter ha satt seg ned med en
hvilken som helst norsk avis, slår det en hvilken ensretting som
eksisterer i Norge. Man skal ikke oponnere mot den allmenne sannheten,
slik den er formidlet gjennom vår himmelske norske regjering, ledet av
Bombevik og Voldsbæk. Førstnevnte uttrykte dette temmelig klart i
forbindelse med Kristelig Høyreparti sitt landsmte: "Det er uheldig at
det skal bli debatt om en så viktig regjeringsprioritering." Samtidig
sier Scröder til Der Spiegel: "Jeg vet det finnes en opposisjon innen
SPD, og jeg synes det er flott den eksisterer slik at vi kan få debatt
om denne typen viktige spørsmål." Tyskland er i krig, men krigshisserne
aksepterer, og faktisk oppmuntrer, kritikerne.
De fleste humanistisk innstilte mennesker jublet da muren falt, og
despotiene i øst raknet. Men i Norge makter vi ikke å se de samme
trekkene. DNA benyttet sin ettpartistat til fulle. Partisekretæren i
Norge sto ikke tilbake for partisekretæren i et hvilket som helst
østblokkland, hva makt- og voldsutøvelse angikk. Denne tradisjonen har
blitt viderebrakt gjennom senere DNA- og andre borgerlige regjeringer.
Norge er et konsensussamfunn, hvor uoverenstemmelser er definisjon er
"ekstremisme". Dette viser seg for fullt under den nå pågående krigen.
Det er vanskelig å konkludere her med annet enn at vi derfor trenger KK.
Jeg vil likevel ikke gjøre det, både i frykt for hissige henvendelser
fra Arne Eriksen m.fl., men også fordi jeg mener KK ikke har vært helt
patent i denne saken. Det blir imidlertid noe jeg får komme tilbake til
en annen gang.
--- Mathias