Jon M. nevner i et av sine siste brev, i en parantes, at:
"Aviser forsvinner, KK-forum er en dokumentasjonsbrønn for evigheten (?)".
Jeg tror nok det siste spørsmålstegnet var på sin plass. En liten feil på en
datamaskin kan fjerne hele KK-forum på et sekund (eh... f.eks ved overgangen
til år 2000?), mens man - og det gjelder ALLE, i prinsippet - kan gå på nærmeste
folkebibliotek og lese KK. Såvel dagens avis som hele 1973-årgangen, antar jeg.
For mange situasjoner, og for mange av oss stadig i ALLE situasjoner, er ikke
Internett til mye hjelp. Det må vi være klar over. Men så skjer det at Internett i
praksis begynner å fortrenge andre "hjelpemidler". Postkontoret blir borte.
Banken. Kanskje også biblioteket en dag? Hva vil DET bety? For oss? For dem
uten Internett? For ALLE? Og hvis vi da svarer med å si at det i hvertfall må bety at
det blir et politisk krav å sikre ALLE (gratis og lekende enkel?) tilgang til Internett,
da dukker spørsmålet om hvordan det skulle kunne ordnes opp.
Artikkelen under handler om dette. En kortversjon skulle vært trykket i KK lørdag,
men kommer kanskje mandag i stedet. Om ikke Internett "er en dokumentasjons-
brønn for evigheten", er det i hvertfall en oppslagsvegg for det øyeblikkelige - et
"sted" jeg kunne sendt ut denne teksten for uker tilbake, og vi kunne kanskje hatt
en lang debatt her allerede. En avis er så mye mer omstendelig å trykke, men så
er den til gjengjeld også dokumentasjon for evigheten(?) - og tilgjengelig for ALLE?
Jeg tar gjerne i mot kommentarer til artikkelen. Gjerne fra nettets KVINNER også,
om det er noen av dere her - KK-forums kjønnsproblem har i det siste vært tydeligere
enn noengang. Er Internett for alt og alle?
Mvh. Bjarne Nærum
Internett - for alt og alle?
--------------------------------
Da Alexander Graham Bell kom til Norge for å demonstrere sin telefon, den 14. august 1877 på Drammens Børs (nå inntatt av McDonald's), ble han møtt med kommentaren: "Ja, dette er et morsomt leketøy, men noen praktisk betydning får det aldri". Hendelsen er fortsatt aktuell, den minner bl.a. mye om hvordan mange i dag ser på Internett. "Nettet" blir stadig betraktet som noe nytt og rart - og det er utvilsomt også et morsomt leketøy for mange. Men det er nå på høy tid at det tas på alvor. Det har både teknologien og ikke minst vi som skal - eller må - leve med den fortjent.
Massetastaturismen
Internett er kommet for å bli, om ikke akkurat i dagens form, og Nettets videre utvikling og utbredelse vil få store samfunnsmessige konsekvenser, både for arbeids- og hverdagsliv, i det private og det offentlige, lokalt som globalt. Dette handler om noe langt mer enn "bare teknologi". Telefonens utvikling siden 1877 sier alene mye, men situasjonen i dag kan kanskje best sammenlignes med da bilismen etablerte seg, sentralt i hele vår samfunnsformasjon. Vil 1990-tallet bli husket som tiåret da tastaturismen etablerte seg - som en ny livsform?
Det er blitt sagt at dagens samfunn er bygget med "bilen som samfunnsplanlegger". Morgendagens samfunn bygges nå, med PC'en og andre tastaturistmaskiner i tilsvarende rolle. En tredel av den økonomiske veksten i USA siden 1992 skyldes informasjons- og kommunikasjonsteknologi (eller I(K)T, kilde: NTNU-prof. R. Conradi i Aftenposten 7.4). Veinettets rolle under bilismen overtas nå av Internett og andre elektroniske nettverk. Det gir oss nye og gyldne muligheter, bl.a. knyttet til vern av liv og miljø, ressurssparing, kommunikasjon og opplysning. Men vi bør ha lært at det kan komme mange overraskelser på (IT-)veien. Som bilens AUTOpia vil nok også det nye ITopia dessverre ha alvorlige skyggesider. Det er det mange grunner til, og mange eksempler på. Bare noen få kan trekkes fram her.
Posten - trikken på IT-veien?
60-tallet kan kalles bilismens tiår i Norge. I 1960 ble bilrasjoneringen opphevet og store planer for AUTOpia lagt. Noen ville omgjøre hele Oslo sentrum til en stor motorvei-maskin. Noe av det som måtte vekk - fortest mulig - var trikken. Den var AUTOpias symbol på "det gamle og umoderne". Dette minner mye om postkontorenes skjebne på 90-tallet. Bare på de siste års skritt mot ITopia er postkontorene nedlagt i tusentall - uten større debatt.
Oslo-trikken ble formelt nedlagt allerede i 1960. Nedbyggingen av nettet startet og trikken ble brent på bålet(!). I Bergen gikk siste trikketur i 1965. Men snart skulle tvilen melde seg. Miljø- og energikriser satte fort hele AUTOpia - og trikken - i et nytt lys. I dag ekspanderer trikken igjen i Oslo, noe vi er glade for, mens angrende bergensere har brukt millioner på nye trikkeplaner. Byenes miljøproblemer øker og nye sanksjoner mot bilbruk diskuteres.
I Oslo var det kanskje "Den store trikkeaksjonen" i 1973 som endelig reddet trikken, som for mange var og er noe langt mer enn "bare" en trikk, eller et kommunikasjonssystem. Det samme gjelder postkontorene, som for mange har (hatt?) viktige funksjoner og betydninger som f.eks. Internett vanskelig kan erstatte. Hvorfor er det ikke mer debatt om dette i dag?
Er det redselen for "det reaksjonære stempel" som er for sterk? Dette skrev Arne Skouen i Dagbladet 12.1.1973: "Lenge snakket vi lavt om trikken, vi som vokste opp med Sagene Ring. Vi var vel redde for å bli beskyldt for å mimre, for å være sentimentale og urealistiske. Nå vet vi bedre. Og ungdommen vet bedre". I 1973 tok også Kongen trikken.
Dette året står som et tidsskille for mer enn trikken. Da kom også sosiologen Daniel Bells bok "The Coming of Post-industrial Society". Andre har senere hevdet at samfunnet på denne tida blir "postmoderne", mens sosiologen Ulrich Beck hevder at det moderne industri- og klassesamfunnet nå avløses av "risikosamfunnet". Trass i dystre utsikter er dette bl.a. mer demokratisk i den forstand at vi alle nå står overfor ulike nye, menneskeskapte former for risiko. Ifølge Beck blir vi nå mer bevisste om at "modernisering", "rasjonalisering" etc. også kan ha latente sideeffekter som senere slår tilbake på oss selv i form av uønskede konsekvenser - noen ganger snikende "på kattepoter". Men hvor bevisste er vi egentlig slike effekter?
Mot nye miljøkriser?
Det er særlig miljøproblemene som står i fokus hos Beck, men det er ikke vanskelig å se at også nye og "grønne" teknologier som f.eks. PC'en og Internett kan bli boomeranger av rang. Alle dataproblemene knyttet til neste nyttårsaften er et høyst aktuelt og alvorlig eksempel. Ingen har oversikt over hvilke risiki som venter oss på veien over i neste årtusen. Det er knapt noen som vet hvor mange titalls milliarder som hittil er brukt bare i Norge, på dette ene "filleproblemet". Hva da med andre latente konsekvenser?
For bare å følge eksempelet med postkontorene: Får vi oppleve "Den store postaksjonen" i år 2000? Ikke etter en miljøkrise, som reddet trikken på 70-tallet, men som opprør mot en økende nærmiljøkrise i ITopia? Fordi Postalt og Digitalt ikke var like sosialt? Fordi det er forskjell på nærmiljø og "binærmiljø"? Det siste basert på digitale maskiner og nett, hvori vår egen flyktige og lett uforpliktende "eksistens" som digitale eneboere og ensomme tastaturister hviler på følgende binære kode: "To be ON or OFF, that is the question". Eller fordi vi fikk oppleve en binærmiljøkrise ved overgangen til år 2000? Fra Postalt til Digitalt ble katastrofalt, kort fortalt? Usannsynlige, men latente konsekvenser av samfunnets digitalisering?
Norge på Nettet i 1973, hva NÅ?
Tilbake til 1973, som faktisk også var året da Norge kom "på Nettet", som første land utenfor USA. Forskningsmiljøene på Kjeller ble da knyttet til Internetts forløper ARPANET via satelitt. Internetts utvikling kan tildels betraktes som en sideeffekt av den kalde krigen og Sovjets teknologiske "Sputnik-sjokk" alt i 1957. Men helt inn i 90-åra var det få som trodde at Internett ville få noen "praktisk betydning", hverken for Televerket eller for folk flest. I boka "Nye nettverk", skrevet av teleforskere på Kjeller i 1991, ble Internett ikke nevnt.
Det sier mye om den utviklingen vi har hatt på 1990-tallet, både på teleområdet og i samfunnet forøvrig. Det sier også noe om hvor vanskelig det er, selv for forskerne, å uttale seg om denne utviklingen. Ikke desto mindre om dens konsekvenser. I dag står Internett helt sentralt i Telenors virksomhet, og på Kjeller har Telenors forskere lansert følgende slagord: "Alt over IP - IP overalt" (IP=Internett Protokoll).
Slagordet reiser straks mange spørsmål: Ønsker vi å ha alt over Internett? Og Internett overalt? Må - og kan - det bli Internett for alle"? Hvorfor? Hvordan? Med hvilke (latente) konsekvenser? Dette er store og komplekse spørsmål, som vanskelig kan besvares generelt. De bør belyses via konkrete eksempler. Et aktuelt og godt eksempel, ikke minst fordi vi alle er knyttet til og tildels rammet av det, er postkontorene og "Postdauen" de siste åra. Bibliotekene er et annet, som jeg kommer tilbake til.
Postdauen er vedtatt
Postnedleggelsene knyttes ofte til "IT-revolusjonen". Daværende statsminister G.H. Brundtland skrev i Aftenposten ("Bit for bit - inn i den digitale revolusjon", 24.2.96) at den "vil knytte land og regioner sammen på en ny måte. Vi bør hilse denne revolusjonen velkommen og ha et bevisst forhold til den. Den vil kunne føre til fremskritt, ikke minst for distrikts-Norge, som vi knapt noen gang har sett."
Jeg er ikke uenig i alt dette, men for mange er det faktisk "Postdauen" på 1990-tallet, ofte med begrunnelse i nettopp "IT-revolusjonen", som har vært deres første alvorlige møte med denne. Den i sterk grad Ap-styrte omstillingen i Posten blir dermed et viktig bidrag til at Brundtland her faktisk leverer en sjøloppfyllende profeti, selv om mange nok heller vil snakke om "tilbakeskritt, ikke minst for distrikts-Norge, som vi knapt noen gang har sett". I samme avis som trykket profetien kunne man kort etter (20.4.96) lese følgende oppslag: "En ny nettstruktur som innebærer at antall postkontorer i Norge blir redusert til 900, mot 2340 i dag, ble vedtatt på styremøtet i Posten i går".
Den 20.9.96 brukte samme avis en helside på å liste opp de 900 postkontorene som skulle få overleve. Selve "dødslista" ville tatt halvannen side. En kurve viser at det i 1965 var ca. 1000 innbyggere pr. postkontor, mot et anslag på 5000 i 1998-99. Ifølge kommunale dokumenter vil tallet for Oslo vest være ca. 4700, mot hele 9550 i Oslo øst.
Med postkontorene forsvinner viktige servicetilbud og sosiale møtesteder i nærmiljøene, mens avstanden, biltrafikken og køene øker, sammen med befolkningens misnøye og gebyrene for "de gamle tjenestene". - Derfor har du stått i kø på postkontoret, var tittelen over en ny helside (Aftenposten 21.12.96). Men forklaringen gikk ikke lenger enn til lunsjavvikling og julerush, samt en postmesters evige vise: "fordi Internett og andre datatjenester overtar oppgavene". Denne begrunnelsen , her også for køene(!), virker opplest og vedtatt i Posten, som i det siste nok har bidratt mye til å øke folks avmakt og skepsis overfor ny teknologi.
Ved siden av EU-saken må Postdauen være den saken som har skapt størst lokalt engasjement og flest protestaksjoner i Norge på 1990-tallet. Flere ganger er det også forsøkt å reise nasjonale motbevegelser. Men uten hell, selv om forsvaret av postkontorene har hatt bred støtte, både i by og land og på tvers av mange andre vanlige skillelinjer. I en undersøkelse gjort av Forskningsstiftelsen Fafo i 1998, mente 90 % av de spurte at politikerne bør stoppe nedleggelsene, mens 80 % mente at politikerne bør bevilge mer penger til postkontorene (se Dagbladet, kronikk 27.7.98).
Men hverken protestene eller prosentene blir hørt. Historieprofessor Øystein Sørensen har skrevet avmektig om dette ("Postkontoret: Å skrive om det hjelper ingenting", Aftenposten 4.2.98), og om "køståing som livsskjebne" - opptil tre kvarter om gangen. Likevel: "Betjeningen på mitt postkontor er gjennomgående hyggelig og endog serviceinnstilt". Men det blir uansett nedlagt, "og det hjelper ingenting å skrive om det". Nå kommer signaler om nye nedleggelser.
Hvorfor redde postkontorene?
Minst to grunner for å bevare postkontorene kan nevnes, utover det som alt er sagt. For det første har de en rekke funksjoner og betydninger som Internett og andre "digitale substitutter" ikke nødvendigvis kan erstatte. Jeg kan her bare antyde noen slike, utover de mest formelle knyttet til pakker, brev og bank. Stikkord: Møtested, sentrum og kollektiv ressurs i nærmiljøet. En "skjult stedsutvikler", om ikke "distriktsutbygger", skjønt "stedsavvikler" kanskje har vært mer dekkende de siste åra. Et sosialt "lim" mellom folk, men også mellom folk og det offentlige, Staten og Store Systemer. Postkontorenes lave terskel og hyggelige ansikter har også skapt tillit - i større omfang og viktigere enn vi kanskje er klar over. Kan Internett ivareta sånt? I såfall: For alle?
Dette er en kanskje enda mer åpenbar grunn: For mange av oss er disse funksjonene ikke bare viktige, men helt uunnværlige. Bl.a. fordi Internett ikke er tilgjengelig for alle. En ny undersøkelse i regi av Statens Informasjonstjeneste (SI), reiser bl.a. derfor skepsis mot Internett som kanal for offentlig service og informasjon - altså stikk i strid med dagens herskende syn og samfunnsutvikling. Selv om annenhver nordmann i dag har tilgang til Internett, på jobb, skole eller hjemme, er det bare en av åtte som ifølge undersøkelsen ønsker å få offentlig informasjon via nettet. Blant oss med tilgang mener bare 20 prosent at Internett egner seg, mens dobbelt så mange mener at det egner seg dårlig eller svært dårlig som offentlig kanal.
SI-direktør Arne Simonsen hevder at Internett er "den kanalen som i størst grad favoriserer ressurssterke grupper. Det er unge, velutdannede menn som først og fremst benytter mediet aktivt, også når det gjelder å skaffe seg offentlig informasjon. Dermed er det en fare for at Internett forsterker informasjonskløfter mellom ulike lag av befolkningen fremfor å svekke dem" (Aftenposten 30.12.98).
Også Tron Øgrim, en iherdig og allsidig formidler om "data og framtid", understreker ofte slike problemer. I bladet Posthornet 3/99 gjentar Øgrim sin tidligere bekymring for Posten, men spår at alle snart vil få tilgang til Internett. Det tror ikke jeg, men det vil uansett gjelde et stort flertall. Dette krever opplagt en omstilling av Posten, og det er sannsynlig - men ikke nødvendig - at dette fortsatt vil skje med "det nedlagte postkontors taktikk".
Utviklingen i Posten (og f.eks. bankene) viser tydelig at de nye elektroniske "tilleggstjenestene" og "kanalene for service og informasjon" i stor grad faktisk fortrenger tradisjonelle tilbud, kanskje etter en kort periode som tillegg. Å ta Internett på alvor må bety et oppgjør med den bekymringsløse "tilleggsmyten" som nå dominerer. Og det kan bety at enkel og gratis Internett-tilgang for alle bør bli en politisk kampsak. Ettersom tradisjonelle, kollektive tilbud forsvinner, er dette kanskje ikke et urimelig krav - om det da kan oppfylles.
"På grunn av teknologien"?
Postens folk har altså forsøkt å endatil begrunne køene med at "Internett og andre datatjenester overtar oppgavene". Teknologien brukes både som brekkstang og syndebukk , "det finnes ingen valg". I forbindelse med nedleggelsene er denne "begrunnelsen" brukt i stor skala, også på politisk hold.
Foran valget høsten 1997 (forøvrig første gang vi kunne stemme via postkontoret, en stor post-suksess) svarte Ap's partisekretær Solveig Torsvik slik, da hun i Klassekampen 2.9.97 måtte kommentere tall som viste at Ap og Frp stemmer likt i over halvparten av sakene i Stortinget, og at også "Postdauen" var politisk styrt av Ap med sterk støtte fra Frp og Høyre: "Nedleggingen har fortsatt av naturlige grunner, dvs. som følge av den nye teknologien", sa Torsvik da.
Det var mange, ikke minst fra Torsviks eget parti, som sa nøyaktig det samme om trikken på 60-tallet. De tok feil, slik hun tar feil i dag. Samme Torsvik beklaget seg også nylig over at ungdommen og andre ikke lenger interesserer seg for politikk. Men er det rart, når enkelte politikere i hvertfall later som om teknologien både styrer seg selv og oss? "Postdauen" er kanskje 90-åras beste eksempel på det professor Knut H. Sørensen (sosiolog og ingeniør) beskriver slik:
"Hva er det som gjør at vitenskap og teknologi så ofte blir oppfattet som årsaker til - uønskede - endringer i samfunnet? En viktig forklaring ligger i at eksistensen av ny teknologi ofte blir brukt som argument for at samfunnet må forandre seg. De hegemoniske elitene skaper endring ved å benytte seg av at det er en utbredt oppfatning at ny teknologi skaper forandring. Vi blir overtalt til å tro at det de ønsker, er en teknologisk nødvendighet. Det er helst i etterkant, ved hjelp av historiske analyser eller sammenlikning med andre land, at vi oppdager at dette var feil. Da kan det være for sent. Vi er blitt lurt av troen på den teknologiske determinismen" (Vardøger 23/96).
Ifølge historieprofessor Francis Sejersted har både hensikt og hovedinnhold i den senere tids teknologistudier nettopp vært oppgjøret med teknologideterminismen. Men denne er fortsatt "i forbausende grad et grunnleggende premiss for politikkutforming", mener Sejersted (Hinsides teknologideterminismen, TMV-notat, UiO 1997).
Offentlig servicekontor
Det fins nemlig flere valg, ikke minst ved bruk av ny og ytterst fleksibel teknologi som PC og Internett. Ideen om de såkalte "offentlige servicekontorene" (heretter OSK) er et eksempel som viser at Torsviks uttalelse over er uriktig. Det er nettopp "den nye teknologien" som også åpner uante (?) muligheter for å benytte postkontorene som OSK.
De truede postkontorene var faktisk en viktig bakgrunn for at tidligere AAD-minister Tove Strand Gerhardsen alt i 1992 tok initiativ til prosjekt Offentlig Servicekontor. Ideen var å integrere og desentralisere ulike offentlige informasjons- og publikumstjenester, på lokale kontaktpunkter utformet utfra lokale behov og forutsetninger. Sju ulike slike forsøk ble igangsatt i norske småkommuner mellom 1992-96, to av dem med tilknytning til Posten. Målene har vært å: 1) bedre tilgjengelighet og service, 2) opprettholde lokal service og likhet i tjenestetilbudet, 3) utnytte offentlige fellesressurser bedre og 4) bidra til å opprettholde levedyktige lokalsamfunn.
Dette er gode mål, og kombinasjonen av ny teknologi og alle de gamle, gode postkontorene kunne være måten å nå dem på. Dette har forsøkene også vist. De har vært vellykkede, og særlig der de har bygget på Postens eksisterende tjenester og tilgjengelighet. Brukerne har vært storfornøyde, og suksessen har også ført utenlandske postfolk og andre til Norge for å studere løsningene. Imidlertid har Postens egen ledelse allerede fra starten vist stor skepsis, og har i liten grad villet delta i slike forsøk. Til stor skuffelse for mange, ikke minst de andre deltakerne i prosjektet og de postansatte selv.
En utvikling som dette har sannsynligvis passet dårlig med Postens egne planer om fristilling fra det offentlige, AS-ifisering, EU-tilpasning og fokusering på de mest lønnsomme kundene (les: bedriftene) og konkurranseutsatte markedene. Samtidig har det vært (for) enkelt å nedlegge postkontorene "på grunn av den teknologiske utviklingen", noe OSK altså alene er et godt motargument mot.
Faktisk vedtok Stortinget allerede under behandlingen av Postmeldingen våren 1996 at OSK-forsøkene skulle fortsettes og "utvides til å prøves på flere områder, med sikte på å etablere permanente samarbeidsformer". Men som vi vet har det siden dessverre skjedd svært lite, bortsett fra at store deler av landets postkontornett er blitt nedlagt - til store protester. Hesten dør mens man saler, og ingen kan gjøre noe med det?
En politisk skandale
Statsminister Bondevik har nylig nevnt servicekontorene i flere taler, og regjeringen har nå varslet en ny "OSK-satsing" som kanskje gir grunn til optimisme. Men denne saken fortjener langt større oppmerksomhet. Foreløpig er svært få detaljer offentliggjort. Postens rolle er for eksempel ikke nevnt. Nylig har vi nok en gang fått nye ministre for både AAD og Samferdsel/Post. Hva mener disse om OSK og om postkontoret som offentlig servicekontor?
I Posthornet 2/99 antydes igjen nye postnedleggelser, men at de offentlige servicekontorene kan redde dem - "hvis politikerne får ut fingeren". Ap's samferdselspolitiske talsmann, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, svarer her at det i Ap er et klart flertall for å opprette slike, men ikke nødvendigvis på postkontoret. Ifølge ham har "lokalitetene ikke vært diskutert. Heller ikke i Stortinget."
Dette er en skandale. Det er utrolig at Ap's talsmann stadig kan si at det ennå ikke er noen diskusjon om OSK eller hvor de skal ligge i Stortinget, og videre: "Når den diskusjonen kommer på dagsorden er helt i det blå." Dette arbeidet startet i 1992. I 1996 vedtok Stortinget en videreføring, i tilknytning til Posten. Men må vi vente til alle postkontorene er borte, før det skjer noe mer? Den norske befolkning bør ikke akseptere at ett eneste postkontor heretter nedlegges, før mer konkrete OSK-planer er lagt fram.
Hva med bibliotekene?
Bibliotekene rundt i landet har møtt en del av de samme utfordringene som postkontorene, og det er mulig at det var av bekymring for folkebibliotekets framtid at Dag Solstad viet nærmest hele sin tale til dette, da han mottok Nordisk Råds litteraturpris for "Roman 1987". Han kalte da seg selv "et produkt av gratis bibliotek" Men: "Hadde det ikke vært gratis, hadde jeg ikke benyttet meg av det," sa Solstad: "Takket være gratis bibliotek kunne til og med en slyngel som jeg bli opplyst".
Gratis er bibliotekene fortsatt, og de har i tillegg sett det som sin oppgave å tilby folk gratis bruk av Internett - i motsetning til postkontorene. Biblioteket er selvfølgelig også et mulig lokaliseringsvalg for OSK. Eldbjørg Løwer, nylig avgått AAD-minister, skrev i Aftenposten 23.1 at "Regjeringens satsing på offentlige servicekontorer vil gi borgerne nye møteplasser med det offentlige, der de både kan møte informasjonsarbeidere og få tilgang til offentlig informasjon på Internett." Postkontorene, som altså har gitt best resultater under OSK-forsøkene, blir heller ikke her nevnt, men det blir bibliotekene - og deres gratis Internett-service. "Denne servicen både kan og skal utbygges videre," fastslår Løwer.
Flott! Men vi trenger nå en klar og helhetlig politikk for dette. Et eksempel som viser at Løwers løfte ikke er uproblematisk, er forslaget til et nytt EU-direktiv om "opphavsrett i informasjonssamfunnet" (se Anders Ericson: "EU-direktiv kan sette bibliotekene tiår tilbake", Klassekampen 23.3). Forslaget innebærer klart svekkede brukerinteresser, og ifølge kulturdepartementet kan direktivet gjøre det vanskelig om ikke ulovlig for bibliotekene å ha Internett-utstyr stående til fri bruk. Samtidig ser vi at stadig flere aviser, tidsskrifter og bøker bare kommer ut på Internett. Et samlet internasjonalt bibliotekmiljø kritiserer nå direktivet for ikke å gjøre unntak, sannsynligvis må det gjøres en rekke avtaler om bruk mot betaling. Men hvem må da betale: Brukerne, bibliotekene eller staten?
Spørsmålet er ikke nytt, og forlagene sender heller ikke bøker og blader gratis til bibliotekene i dag. Men vil Internett føre til, eller benyttes i en strategi for, at sosiale og solidariske prinsipper som folkebibliotekene bygger på, nå svekkes eller forsvinner? Og hva med mulighetene for de offentlige servicekontorene? Skal Internetts fantastiske latensinnhold bli en tilbakeholdt framtid, overvunnet av dagens liberal-kapitalistiske tendens?
IT-politisk anarki
Vi ser at offentlige og kollektive systemer og tilbud - hittil regnet blant velferdsstatens bærebjelker og sikkerhetsnett - nå trues. Og på ulike vis er det en privatisering som foregår. Må vi alle nå kjøpe - og lære å mestre - og snart fornye vår egen PC, og sjøl betale for bruk av Internett og tellerskritt, for å få tilgang til tjenester som før var gratis og lett tilgjengelig for alle, bl.a. på posten og biblioteket? Det kan se sånn ut.
De raske endringene vi ser er ikke bare "nyliberalistiske". De foregår i et IT-politisk tomrom, i hvertfall på norsk side. "Teknologideterminismen" preger, eller lammer, stadig politikken. Er det av frykt for ikke å "henge med i utviklingen" at vi så passivt tilpasser oss teknologien - ikke omvendt - og ikke tar oss tid til å tenke gjennom konsekvensene? Det representative demokratiet er i ferd med å miste sin legitimitet fordi det oppfattes og dels oppfatter seg selv som fange av teknologien. En sentral politisk utfordring ved årtusenskiftet er derfor å utvikle nye rom og metoder for å fremme en mer folkelig styring av teknologiens utvikling og bruk. De mange ventede IT-problemene nettopp ved årtusenskiftet kan selv vise seg å utløse nye og sterke krav om dette.
I 1973, da vi altså kom på Nettet som første land utenfor USA, fikk Norge også verdens første "data-avtale" mellom partene i arbeidslivet. Først på Viking-Askim, senere som en del av hovedavtalen mellom LO og NAF (NHO). Med dette pionerarbeidet ble de ansattes rett til bl.a. medvirkning ved innføring av nye data-systemer sikret. I dag er "brukermedvirkning" mer komplisert, da "de berørte brukerne" i stor grad er blitt folk flest - uorganiserte brukere av bl.a. post, bank og bibliotek. Det vi trenger nå, er en "IT-avtale mellom partene i hverdagslivet". Om Norge er pioner i dag, må det være innen IT-anarki.
Men teknologipolitisk sett er lov- og rådløyse ikke et helt nytt problem. La meg til slutt igjen trekke noen linjer til trikk, bane og bil. Thomas Chr. Wyller skriver i sin bok om NSB ("Ta plass!" fra 1982), at jernbanen i 1920-åra gikk inn i en lang og omfattende stagnasjonsfase. Det var da banen møtte bilen (les: bussen), og starten på en "transportrevolusjon". Likevel mener Wyller at det ikke var bilen i seg selv, men først og fremst mellomkrigstidens markedsfrihet og politiske rådløshet og beslutningskrise som førte til stagnasjon for jernbanen. Dette ga fri vei for bilen, som "lett fylte det politiske tomrom". Minner ikke dette om PC'en og Internett i dag? Den nye teknologien får fritt spillerom.
Wyller kritiserer også den manglende evnen til å både innlemme bil og bane i en helhetlig, verdibevisst transportpolitikk. I stedet ble de ulike teknologiene ensidig betraktet som fiender og konkurrenter. Wyller er i 1982 redd for jernbanens framtid: "Tegn i tiden tyder på at de myke verdier fortsatt vil forårsake atskillig støyende politikk mens de harde avgjør den." Men uten banen ville det norske samfunnet ifølge ham vært et ganske annet: "Fattigere. Hardere. Kulturforringet." Wyller håper på en ny renessanse for jernbanen, og på 90-tallet har vi kanskje sett en slik i Europa: Det er blitt bygget nye og avanserte jernbaner, og det er snakket om "jernbanens tiår".
Jan Erik Vold skriver om trikken, hans egen urbane "Blåmann min": Først "oppbrent som vrak" men nå "O under! - gjenoppstanden som modernisert leddtrikk ved århundrets slutt". I sitt dikt til Oslo-trikkens 100-årsjubileum den 3.6.1994, skildrer han blåtrikkens traseer "som elveløp gjennom Oslos gatenett, der fattig og rik, konsul og knekt ble fraktet på flåter av trikk - som om straumen var for Vesaas hva trikken var for vårs!"
Vold spør: "Hvorfor elsker vi trikken? Kvifor har vi han med oss heile heile tida? Fordi den er vår barndoms dyr. Fordi den holder eksosen i sjakk. Fordi den sier fra hvor den skal. Fordi den betyr solidaritet. Fordi den minner oss om våre vilkår: et fornuftig og sårbart vesen, i en ufornuftig tid. Et historisk dyr, i en historiesvak tid."
Underverka i vår tid
Om 350 år gamle Posten kan mye av det samme sies, og mye er her sagt. Tarjei Vesaas sa på sin side dette (i bladet Post 3/1961): "Når ein tenker etter skjønar ein fort at Postverket er eit av underverka på jorda. For det meste blir det aldri tenkt over. Postverket er så sjølvsagt som sol og måne (...) Sjølv synest eg at når eg kjem til ein stad og ser det stutte og velsigna internasjonale ordet Post på eit hus, så blir eg straks venleg stemt mot det huset. Det blir eit sentrum. Ein er kjent der fra før, synest ein, og er straks trygg, veit på ein prikk kva ordet Post står for av sambands-vilje og grei teneste."
Men går det nå mot Game Over for underverket? Om "IT-revolusjonen" kan få noen og enhver til å miste pusten, er det først og fremst Posten som nå er Tusten. Sårbar, mer sårbar enn selve trikken - og biblioteket, tror jeg. Men om Posten skal bli trikken på IT-veien, og "gjenoppstå fra nedleggelse", må Postalt bli mer Digitalt. Tenk om også Digitalt kunne bli mer Postalt? Internett - et nytt underverk i vår tid - har mye å lære av 350-åringen, tenk litt på det!
Postalt OG Digitalt er mest sosialt, tror jeg. Posten har også bruk for Internett, det var som "modernisert leddtrikk" at Oslotrikken overlevde. Nå synger den lystig i vårgatene, mens det er Posten som har kniven på strupen. Hva blir Posten uten postkontorene? Mindre fattig, kanskje - man kan også spare seg til fant. Men hva vil samfunnet bli? Jo: Fattigere. Hardere. Kulturforringet.
Hver bygd og bydel skulle ha et hyggelig bemannet servicekontor, hvor alle også kunne bruke Internett, hente pakker (ev. bestilt via Nettet), sende brev, bruke bildetelefon, fax og kopimaskin, få service og informasjon: Gjør postkontoret til offentlig servicekontor - NÅ! Før alle postkontorene og all tillit til Posten (og andre underverk) er borte.