Jeg skal ikke forsøke å forsvare hverken Jan Steinholts innlegg eller
for den saks skyld Per Rasmussens innlegg her på forumet. Det hele
dreier seg om metode. Det dreier seg om stigmatisering. Noe som
venstresida burde være kvitt. Men dessverre er det ikke slik.
Et godt eksempel på stigmatisering, er boka "Marxism eller trotskism",
utgitt av KFML i Sverige en gang på tidlig syttitall. Her knyttes hele
trotskismens historie opp mot Trotskis konkrete politikk, og i henhold
til vedtatte dogmer om hvorfor det var slik. Dermed blir trotskismen et
dogme knyttet til sin egen historiske skjebne som en teori hvis praksis
var rette mot sovjetstaten. Det er en skjebne Trotski ikke hadde
fortjent, tatt i betraktning hans rolle i statens barndom, særlig under
borgerkrigen.
Hva har dette med KVJs innlegg å gjøre? Jeg mener at KVJ stigmatiserer
maoismen på samme måte. Grunnen til at jeg ikke vil forsvare Per
Rasmussen, er at jeg med min ringe kjennskap til Kinas historie, har en
følelse av at han har bitt på den offisielle kinesiske propagandaen. Det
er ikke tull at det var straffeleire og politisk forfølgelse under Mao.
Det er ikke tull at folk ble sendt på tvangsskolering. Men det er ikke
først og fremst det aspektet, hvordan maoismen som teori slo ut politisk
i Kina for flere årtier siden, det dreier seg om.
For igjen å bruke Trotski som eksempel. Trotski hadde et annet syn på
sovjetstaten enn Stalin. For eksempel hevdet han at partiets
sentralisering i sin konsekvens ville ende med despotens diktatur. Og
historien ville det til at han faktisk fikk rett i Sovjetunionen. Men
konsekvensen den andre retningen, blir en anarkosyndikalistisk ordning
hvor partiet ikke har eksistensrett. Dette dreier seg om filosofiske
problemstillinger, det dreier seg om determinisme kontra fleksibilitet,
mekanikk kontra dialektikk. Det er på dette grunnlaget jeg kritiserer
Trotski, mye av det samme grunnlaget som den store hopen av
sovjet-marxister kan kritiseres på. Fra Plekhanov (og før ham Bebel) og
fram til Sovjetunionens oppløsning.
Hovedpunktet i maoistisk filosofi, er vektleggingen på motsetninger. Med
sin bakgrunn i yin-yang-teorien, var det ingen stor overraskelse at Mao
endte opp med å legge adskillig mer vekt på motsigelsen enn det
sovjet-marxismen gjorde. Og i iveren etter å fremme motsigelsen, beveget
Mao seg vek fra et materialistisk grunnsyn - hvormed han skapte
motsigelser heller enn å la de spontane motsigelsene gå sin gang. Heri
ligger mye av maoismens feilslåtte filosofi. Og det hadde naturligvis
konsekvenser for hans politiske praksis. Motsigelsene han fremmet for
det kinesiske samfunnet stemte ganske enkelt ikke overens med
virkeligheten. Han fulgte altså ikke sitt eget råd om å undersøke godt
nok.
Det er problemstillinger som dette KVJ lett og elegant hopper over. Hos
KVJ blir det sentrale i forhold til dagens bruk av maoistisk teori ikke
hans politisk-filosofiske syn, men hans virke som despot i det
tilbakeliggende Kina. Han ignorerer bakgrunnen, teorien, og han vil ikke
undersøke de materielle forholdene om hvorfor det gikk galt.
Nå er ikke Kinas historie det jeg har satt meg mest inn i. Men jeg vil
tvile på om det var annerledes her enn andre steder. Og med fare for å
bli deterministisk, man må se den politiske virkeligheten ut fra den
materielle virkeligheten man levde i. Det bør for eksempel stå klinkende
klart at en utviklet sosialisme i Sovjetunionen I DET REVOLUSJONEN BLE
KNUST I VESTEN ikke ville være levedyktig uten en storstilt
industrialisering, en industrialisering som var nødt til å koste blod,
svette og tårer. Og som ikke lyktes fullt ut. Men en sosialisme uten et
materielt grunnlag for det, ville vært galt. Dette innså såvel Trotski
som Stalin. Og vi må stille de samme betingelsene for andre land.
Ta for eksempel spørsmålet om demokrati. Jeg håper endelig det ikke
finnes folk igjen som virkelig tror at AKP vil fangeleirer, tortur og
stalinisme. Hvis de finnes, bør de sette seg inn i hva AKP står for. For
AKP vil en av de viktigste kampene i et sosialistisk samfunn nettopp
være kampen for demokrati innen dette. Fordi vi vet at planøkonomien
nærmest er en umulighet dersom folks behov ikke kartlegges på en
ordentlig måte - altså gjennom demokratiet. Men standpunktet behøver
overhodet ikke være universelt. Hva vil for eksempel kampen for
demokrati si for en bevegelse i et land hvor man blir skutt for å
sympatisere med kommunistene? Det blir en eurosentristisk patriarkisk
holdning å si til dem at de ikke kan være kommunister fordi de ikke har
demokratiet under sosialismen som et viktig mål. Eller enda verre -
fordi de mener at demokrati ikke er nødvendig for sosialismen.
Forskjellige forhold krever forskjellige løsninger.
Jeg vil ikke klandre KVJ eller andre som skaper dogmer rundt
sosialistisk teori. De tilhører et flertall. Men å beskylde oss som
faktisk har innsett det teologiske i både trotskismen, maoismen,
stalinismen og for den saks skyld leninismen, for å skape dogmer og
religion. Det er motbydelig!
--- Mathias