helse
Bror Wyller (b.t.k.wyller@hi-stud.uio.no)
Mon, 22 Feb 1999 18:55:14 +0100
Når Paul Brosche og Anders Ekeland debatterer sykehus og kapitalismens
herjinger og det hierarkiske ved legers og sykepleieres organisering,
hilser jeg dette velkomment.
Ba man før en sykepleier å gjøre noe, gjorde hun det, eller delegerte det
til hjelpepleieren, eller pleiemedhjelperen, eller portøren, som er bånn i
bøtta, eller ambulansesjåføren, som heller gjerne ikke har noen høy status,
legene står øverst, igjen har de et internt rangsystem, fra turnuskandidat
til assistentlege til reservelege til assisterende overlege, til overlege,
til sjefslege, nei, dette militære tilsnitt bør ses nærmere på.
Når Paul Brosche snakker om at samfunnet har færre helsearbeidere enn før,
er dette en viktig observasjon, men det dreier seg bare om kvalitet, ikke
om kvantitet, hvem er i stand til å hjelpe andre mennesker.
Klart at samfunnet er blitt hardere, mer vold, mer narkotikadødsfall, mer
fjernhet, ubehjelpelighet, legesøkning, mer uselvstendighet, mer konsum,
mer pillemisbruk, det er kapitalismens mas for å få folk til å tro mindre
på seg selv, jo mindre du tror på deg selv, jo mer konsumerer du. Jo mindre
du stoler på egne krefter, jo lettere lar du deg manipulere, av tall,
statistikker, legers forgodtbefinnende og statusjag, og så videre.
Som lege selv, stående mellom barken og veden, som privatpraktiserende lege
nå hovedsakelig for pakistanere og narkomane, for utgrupper, mer eller
mindre, kan jeg bare fortelle fra min egen praksis, at jeg prøver å få
pasienten i tale, menneskelig, bruker gjerne svært lang tid pr. pasient,
tjener lite. For tiden.
For en pasient er som en hel verden, man må finne ut av familie, økonomi,
kultur, tenkemåte, tenkesett, tankegang, få pasienten til å åpne seg, slik
at han hun selv kommer på den rette vei, det kan ingen andre gjøre, alle
løsninger på en sykdom av alle slag må komme innenfra, ellers blir det
human engineering.
Nei, jeg tror dette får holde for øyeblikket, jeg prater praksis, ikke teori.
Bror Wyller