> Før du gjør det bør du lese A. Pannekoek: "Lenin som Filosof".
>
Kanskje du ikke tror meg - men det har jeg faktisk gjort. Og jeg ble
ikke overbevist, stort sett fordi positivisme ikke har noe med marxisme
å gjøre.
>
> Jeg må nok skuffe med at jeg ikke har noen bart å frese i, jeg hadde > bare ventet meg mer av Bismo enn denne idiotiske siteren av Maos > banaliteter. Preobrazhenskij/Bukharin som her er ikke mye bedre: Hvordan > lager man programmer direkte ut fra "det virkelige livet"? Jeg tviler på > at noen kan prestere det kunststykket å skrive så mye som een setning > uten at den først har vært innom "den indre" (finnes det noen "ytre", og > hvor på kroppens overflate er i tilfelle den lokalisert?) bevisstheten > deres, selvom det dessverre ofte virker som om netopp det var tilfellet. > Selv ikke surrealistenes "automatskrift" lever opp til denne > forestillingen, da den jo skal være uttrykk for underbevisstheten. Ofte > føler man seg som "tekstens første leser". Slikt som P/B skriver her er > tanketomt marxistisk frasemakeri av verste sort. Det Georg Johannesen > kaller "marksing".
>
Jeg spør KVJ nok en gang: Er det galt å sitere Mao i de tilfeller han
har rett? Eller er det også galt å sitere Pytagoras når han sier at
kvadrert katet pluss kvadrert katet er lik kvadrert hypotenus i et
rettvinklet triangel? Hvis KVJ mener at det er galt at man må undersøke,
ikke prate tull, så får han skrive det, så kan vi diskutere ut fra det.
Men jege mener faktisk Mao har rett når han sier at man bør undersøke en
ting før man snakker om det. Er du - KVJ - uenig i at man bør ha noe
greie på det man snakker om?
Når det gjelder Bukharin/Preobrazhensky så snakker de slett ikke om å
skrive partiprogrammet *direkte* ut fra det virkelige livet. Den siterte
passasjen, er fra en polemikk mot mensjevikenes kritikk mot at
bolsjevikene i 1919 forkastet 1903-programmet og innførte et nytt
partiprogram. Og det skulle bare mangle, forholdene anno 1919, var
kvalitativt annerledes enn i 1903. Det sitatet angår, er at man skal ta
utgangspunkt i virkeligheten når man lager et partiprogram. Ta for
eksempel Lenins uttalelse om at sosialisme er arbeidermakt og
elektirifsering og si det til en norsk arbeider i dag. Han vil le seg
ihjel, fordi elektrifisering ikke lenger er noen kampsak. Akkurat som
kravet om 8-timers-dagen, som var progressivt rundt 1915, er reaksjonært
i dagens Norge. Kartet må forandres med terrenget. Dette har ingenting
med automatskrift å gjøre - det har å gjøre med sunt bondevett.
Men jeg skjønner at KVJ ikke er enig i dette. Hans fulle og hele
teoretiske orientering synes å være i forhold til Pannekoek og
"venstre"-opposisjonen i SUKP(b) 1920-21. Rådsmakt, dobbeltmakt, blir
hellige kyr i denne teorien. Men hva skal man gjøre i en virkelighet der
de store arbeidsplassene, basisen for arbeiderrådene, ikke eksisterer
lenger? Svar: Man må lete etter nye kollektiver. Dette blir AKP
kritisert for. I det vi for eksempel ser på kvinnekollektivene som et
stadig viktigere element, blir vi kritisert for småborgerlig feminisme.
Men hva er egentlig alternativene? Og hva med dobbeltmakten? Det er
ingenting å trakte etter. I en situasjon med dobbeltmakt, sitter
borgerskapet fremdeles med makten. Det sentrale er å avskaffe
borgerskapets makt, ikke å dele makten med det. Kan hende blir det en
kort overgangsfase, som i Russland, men det er på ingen måte noen
nødvendighet.
I en slik situasjon skjønner jeg at KVJ ikke ønsker at vi skal ta
utgangspunkt i det virkelige livet. I en slik situasjon skjønner jeg at
KVJ mener vi ikke bør undersøke, at vi faktisk bør prate tull. Men den
som prater tull er og forblir en tulling, så lenge han eller hun ikke
forsøker å bedre seg. Med dette sier jeg ikke at AKP baserer all sin
virksomhet på virkeligheten. Men vi har i alle fall den oppfatningen at
vi må tilstrebe dette. Nettopp dette er trolig årsaken til at, mens
trotskistene siden 1927 har kavet i skyggenes dal, har maoistiske
bevegelser oppnådd adskillig suksess. Virkeligheten eksisterer som en
objektiv sannhet. Sant nok kan vi aldri få den hele og fulle kunnskap om
den. Men vi kan kjempe for å nærme oss. Det gjør vi ikke gjennom
positivistiske metoder, men å bruke den marxistiske erkjennelsesteorien.
--- Mathias