>Poenget mitt her, er en analogi jeg har lekt litt med i tanken.
>Nietzsche tolket Guds død, dvs. fornuftens inntreden i verdenshistorien,
>som bakgrunnen for verdenskaoset i forrige århundre. Hans svar ble
>overmennesket, som ikke har noe med nazistenes overmenneske å gjøre, et
>menneske som hevet seg over dette og levde i pakt med den nye tid. Kan
>hende har jeg tolket Nietzsche feil, men det får være så sin sak.
>
>Poenget mitt er at dagens "sosialistiske guder" er døde. Hvis man for
>eksempel går gjennom Dag Solstads og Espen Haavardsholms forfatterskap,
>er det sentrale i disse, at folk blir med i AKP (eller NKP i
>Haavardsholms "Drift") fordi de tror på de systemene som fremmes som
>sosialistiske, jf. passasjen om de lykkelige barnene i Kina i Solstads
>"Gymnaslærer Pedersen". Tilsvarende ser vi at andre grupper etter
>fyrtårnenes fall, har fått andre "guder", som SWP i USA som dyrker Cuba
>eller KPML(r) i Sverige som har en forkjærlighet for Nord-Korea. I
>stedet for å akseptere fyrtårnenes falitt, finner de nye. Resultatet er
>at man ikke kommer seg et skritt videre. Man hever seg ikke over de
>tidligere forsøkene på sosialisme.
Man kan forstå, at Bismo nøye og med gravens alvor har studert Nietsches
filosofi. Det har munnet ut i en teori om "verdenskaoset i forrige
århundre". Nå var den verden Nietsche levde i - det tyske keiserrike på
Bismarcks tid -, nærmest ekstremt rolig, ordnet og regelmessig i forhold til
verden omkring september 1914 og deretter. En historisk detalj, sikkert
uvesentlig hvis man bare er ung og tilstrekkelig fremstormende og har lært
av Tron Øgrim (ham der er æresmedlem i AKP uten å betale) at man ikke må
prate tull. Nietsches filosofi er så langt min usle ringhet kan se først og
fremst antihumanistisk og er delvis en, innrømmet original, avspeiling av
det storhetsvanvidd som var under utvikling i den tyske overklassen, den er
en imperialistisk inspirert ekstremindividualistisk opprørsfilosofi, et
kanskje ubevisst forsøk på å finne begrunnelser for å kunne bryte alle
moralske grenser i kampen for egen frihet/makt. Men det var et mislykket
opprør og Nietsche ble gal som så mange tenkende og følende må bli i
økonomismens tidsalder. Selvfølgelig på et ekstremt "høyt åndelig nivå" som
foranlediger mye dypsindig om mannen fra våre dagers intellektuelle som
kanskje er med på å forberede den mentale grunnen for neste runde med
imperialistiske og fascistiske amokløp. Eller noe annet. Men det kan hverken
de eller Nietsche jo for. Eichmann hadde grundig studert Kants filosofi,
Kant er ikke dermed ansvarlig for Auschwitz. Jeg har ellers talt med
mennesker som kunne huske tiden før første verdenskrig. Men pyttsann. Bismo
vil sikkert lett kunne bevise, at de var idioter og ikke verd å feste lit
til. De pratet tull. Med et eller annet sitat fra den geniale formann Mao
kan det påvises hinsides enhver tvil, men alene det at jeg henviser til dem
bør holde.
Virkelig genial må man jo være for å kunne formulere innsikter som "du må
ikke prate tull", det går jo alle de gamle stivbeinte dogmatikerne i den
førstalinske bolsjevismen/kommunismen en høy gang. Maos ellevte bud er
visdom av høy karat som: "gå ikke over gata uten å se deg for", "dypp ikke
hendene i kokende vann" eller "hopp ikke utfor Trollveggen uten fallskjerm".
Slikt må bare siteres (men hvem var det nå som sa det? Det kan ikke ha vært
Øgrim, for han snakker jo diallekta). Kom ikke her med små sure dogmatikere
som Karl Korsch, Alfred Rosenberg, Gramsci, Rosa Luxemburg, Bordiga,
Pannekoek, eller Victor Serge, dem gidder vi ikke lese, de hadde jo ingen
makt, de fikk ikke slått noen ihjel liksom. Fikk ikke skitt på hendene,
knuste ingen egg. Trotskij hadde makten i for kort tid til å kunne tas
alvorlig, men fikk på denne korte tiden likevel raskt bevist at han og Lenin
strebte etter et diktatur som hadde blitt mye MYE verre enn Stalins, de var
jo så fryktelig dogmatiske, ja faktisk rent ut så sinnsykt dogmatiske at de
opprettholdt fraksjonsfrihet i bolsjevikpartiet. Har man hørt på makan! De
kom da delvis til fornuft på tampen, men Trotskij beviste sin dogmatikk ved
å begå forræderi mot dette, Lenin ved å gå imot Stalin, selvom denne prøvde
å få ham stoppet. Heldigvis døde Lenin før det var for seint, men han rakk
dessverre å si, at det var statskapitalisme i Sovjet. Stivbeint som faen sto
derimot Trotskij imot alle fornuftsargumenter helt til det med isøksa, den
tok han ikke, gitt. Han pratet tull. Ferdig med ham. Stalin derimot pratet
ikke tull med Hitler og var mindre dogmatisk enn både dem og Krustsjov
tilsammen og til forskjell fra denne leie kapitalisten sosialistisk og
kommunistisk. Cuba er mye verre enn Stalin og Mao tilsammen noengang har
vært. For ikke å snakke om hva Vietnam er! Disse brutale kapitalistsvina
knuste jo et maoistisk eksperiment i Demokratisk Kaputtchea. Tenk hva
Nietsche ville ha sagt om Vietnam - gå og legg deg, din døde gud eller noe
annet sterkt hadde det sikkert blitt. Nei, vi må bryte med dogmatismen,
dere. Frem for maoismen-nietscheanismen-solstadismen. Den har vi selv funnet
ut, hver en tanke er udogmatisk originalitet, særlig Maos Stalintro
feminisme som bare AKP har oppdaget takket være sin udogmatiske fastholden
ved fraksjonforbudet. Derfor blir det ingen folkekrig i Norge, men det
spirer og gror i India.
Ærlig talt d'gutter Bismo og Marsdal: nå runder vi av. Det er sengetid.
"Tidlig opp og tidlig i seng, det er sunt for en liten dreng" (Benjamin
Franklin, i følge Mark Twain en forløper for Mao).
Vh. Karsten Johansen
PS: "Jeg kan se de knuste eggene deres, men hvor er omeletten?" hvilket
usannsynlig dogmatisk vrøvlehode har dog pratet slikt tull? Hint: se i V.
Serge: En revolusjonærs erindringer.