"Bismo fortsetter sin uhørte framstilling av Khrushchev som revisjonist,
ved å betvile at Lenin var tilhenger av fredelig sameksistens. Han vil
ha sitatet fra Lenin som underbygger dette. Det blir helt meningsløst
Bismo å slå hverandre i hodet med sitater, men les for guds skyld Lenins
Venstreradikalismen (ikke Venstrekommunismen som Bismo ved en artig slip
of the pen får det til) igjen som er et generaloppgjør med
irrasjonalisme innenfor sosialismen, som f.eks. Pol Pot-tilhengerne i
AKP (ml) er representanter for."
Jeg svarer:
Her må det være *konsekvens*, Lydersen. Du hevder at Lenin sto for
fredelig sameksistens, men du vil ikke vise til hvor han sto for det. Og
i og med at jeg faktisk velger å vurdere en person ut fra vedkommendes
*handlinger*, har jeg ingen som helst tro på at Lenin sto på fredelig
sameksistens. Kominterns rolle var jo nettopp å koordinere de
kommunistiske partiene i de forskjellige landene - med utgangspunktet at
man trengte en revolusjon. Dette er på ingen måte en "fredelig
sameksistens", hvor Sovjetunionen allierer seg med makthavere mot
revolusjonære forsøk. For Lenin så klarere enn de fleste en ting - man
kan ikke forandre staten, det gamle statsapparatet må knuses, og en
proletarisk stat må bygges på den sønderknuste borgerlige statens
ruiner. Lydersen vil kanskje kalle dette dogmatikk fra min side, men
dersom han er uenig i dette, er det et bedrag å kalle seg selv leninist.
Lydersen fortsetter:
"Så det rfinnes ikke det fnugg av bevis for at Pol Pot var til skade for
sosialismen? Bismo, Bismo, det er jo en kjensgjerning de færreste idag
tør tvile på, bortsett fra de siste dagers hellige i AKP (ml) som du
tilhører. For Khrushchevs vedkommende derimot finnes ikke den samme
dokumentasjonen om vilkårlige massedrap på millioner, rett og slett
fordi slike blodbad ikke fant sted i Sovjetunionen etter Stalins død.
Blodbad hører kulturrevolusjonen til, Stalin, Mao og Pol Pot, i en viss
forstand også Hitler, knyttet til faren for irrasjonalisme og dogmatikk
i sosialismens messianske pretensjoner. Det er denne messianismen som er
livsfarlig, og som Khrushchev og NKP har tatt et oppgjør med, men som
AKP (ml) og RV viderefører i Norge til skade for alle som vil noe i
retning av sosialisme."
Jeg svarer:
Det finnes ikke beviser for at Kampuchea var sosialistisk. Heller ikke
for at Sovjetunionen var det. Men vi kan likevel vurdere landene ut fra
den aktuelle virkeligheten. Og da må vi se på de konkrete resultatene.
Under Krustsjov, forlot man den revolusjonære linjen, man økte
klasseskillene, man gjeninnførte profitten som mål. Det vil jeg ikke
kalle sosialisme. Kan hende Lydersen vil det, men da tenker vi på to
forskjellige ting.
Det er en kjennsgjerning at det var mindre "blodsøl" under Krustsjov enn
under Stalin. Men blodsølet var også til stede her, som for eksempel i
prosessen mot Berija. Skal man imidlertid sette det som et kriterium at
sosialismen er et rolig samfunn, så må Lydersen nødvendigvis mene at
Norge er mye lenger enn Sovjetunionen noensinne kom. Det har ikke vært
dødsstraffer i Norge siden Landssvikeroppgjøret. Det har det definitivt
vært i Sovjetunionen. Poenget er imidlertid at et proletarisk diktatur
også er en stat, i likhet med det borgerlige. Og selv om Krustsjov tok
avstand fra persondyrkelsen av Stalin, gjør det ham ikke "mer
sosialistisk". Denne manøveren fanget oppmerksomheten utenlands, slik at
man i mindre grad så på hans klare revisjon av marxismen.
Så skriver han, i en lenger hyllest til "eurokommunismen".
"Det er lite grunn til å vente på at arbeiderne skal ta makta i Norge
når det knapt er arbeidere igjen. Da er det bedre å ta makta selv. Hva
som står i veien for det må Bismo forklare meg."
Mitt svar:
Lydersen lider fremdeles under den gamle ideen om at arbeiderklassen er
"gutta på gølvet". Og de krymper, selv om de fortsatt eksisterer.
Arbeiderklassen har imidlertid fått tilslutning fra serviceyrker som
sykepleiere, grupper som lærerne har blitt proletarisert.
Arbeiderklassen skifter utseende, men dens samfunnsmessige stilling er
den samme. Og på verdensbasis, utgjør i dag for første gang noen sinne
arbeiderklassen flertallet.
Hvem er det forresten Lydersen mener må ta makten selv? NKP? Og hva er i
veien med det? Ganske enkelt at NKP, som et parti under borgerskapets
diktatur, nødvendigvis må lide under borgerlige fordommer. I en
revolusjonær situasjon, er det stor mulighet for at et kommunistparti,
både NKP og AKP, kommer til å opptre reaksjonært, rett og slett fordi
ting skjer for fort. Men å ikke "satse på" er revolusjon, er for det
første anti-marxistisk, og for det andre er det et mindretallskupp, og
det vil ganske sikkert bli slått ned. Å få folket til å støtte et kupp,
er som kjent vanskelig.
For å forsvare den svake andelen arbeidere i SUKP(b) i 1956, skriver
han:
"Rettelse av meg selv, Ginzburgs tall er 120000 innenfor forskning og
utdanning i Russland i 1913 og 1 2000 000 i 1975. Men uansett er det
snakk om en eksponensiell vekst. Dessuten er det snakk om 1/3 del rundt
år 2000 ikke mot slutten av 80-tallet for å være helt korrekt."
Og jeg parerer:
Det forhindrer likevel ikke det faktum at en alt for stor andel av
delegatene på kongressen i 1956, var intellektuelle. Selvsagt kan de
intellektuelle være progressive, men dette var helt klart en utglidning
som kom pga Stalins mekaniske materialisme, hvor han i 1936-grunnloven
avskaffet klassekampen under sosialismen. Nettopp Maos kritikk av Stalin
her, gjorde Mao til en farlig kritiker for Krustsjov, Bresjnev og de
andre revisjonistene.
Lydersen fortsetter sin utlegning:
"Utdyp Bismo, utdyp hva du mener med at sosialismen ikke skal være et
ekspertvelde. Utover på 20-tallet, før den evindelige revisjonismen din
hadde slått til, så utviklet man parallelt med det gamle
vitenskapakademiet et kommunistisk vitenskapsakademi til utdanning av
nye "røde eksperter". Til forskjell fra vestlig og opprinnelig russisk
akademia var dette akademiet grunnlagt på marxist-leninstiske prinsipper
d.v.s. et fundamentalt positivismekritisk forhold til verden, med en
helt annen varhet på betydningen av språk enn i det vestlige akademia,
som fremdeles jevnt over opererte med et naivt en-til-en forhold mellom
forestilingsverden og den egentlige verden. Dette nye moderne
fundamentet for akademisk virksomhet ble kjempet fram som et resultat av
den russiske revolusjonen, og forutsatte nødvendigvis et rivaliserende
forhold til ikke-marxistisk vitenskapsfilosofi, noe som kom til uttrykk
ikke minst i Lenins Materialismen og empiriokritisismen."
Mitt svar:
Selvsagt bør et parti som er stort nok drive partiskole. Men det har
ingen ting med denne saken å gjøre. Nødvendigheten som ledet
Sovjetunionen inn i partistyre, og som Lenin gikk inn for høyst
motvillig, ble allerede en dyd under Stalin. Partiskolene ble dermed
ikke en institusjon for den revolusjonære klassen, men tvert imot for
den reaksjonære funksjonen en revolusjonær stat har i den første tiden
etter revolusjonen. Den er progressiv i forhold til den borgerlige stat,
men den vil etter all sannsynlighet bli reaksjonær, eller ihvertfall
konservativ, i forhold til de holdningene som råder blant folket. Derfor
er det nødvendig at partiet ikke gir seg selv et maktmonopol. Derfor er
det tvert imot viktig at partiet utgjør en opposisjon, noe som selvsagt
ikke utelukker partimedlemmer i ledende stillinger. Kulturrevolusjonens
slagord "Bomb hovedkvarteret!" har historisk vist seg å være noe av det
viktigste når et revolusjonært regime har tatt makten.
For ytterligere å hedre ekspertveldet, skriver han:
"Ekspertveldet i Sovjetunionen, som du så foraktelig omtaler, bygde på
den høyt prioriterte utbyggingen av et marxist-leninistisk akademia, som
slett ikke var preget av dogmatisme, men derimot et nært samkvem mellom
vitenskap og filosofi og en prinsipiell åpen holdning overfor andre
måter å betrakte verden på."
Jeg svarer:
De kan være så beleste i den marxistisk-leninistiske teorien de vil for
meg. Så lenge de ikke har befatning med folks kamp under sosialismen,
vil de høyst sannsynlig ikke klare å holde takt med den. Hitlers fall,
var i stor grad et resultat av at han ikke erkjente virkeligheten,
ettersom han levde fredelig i Berchtesgarten. Dersom et regime gjør
motsatt av det folket ønsker, fører det før eller senere til opprør.
Kanskje lykkes de, kanskje lykkes de ikke, men folkene som skulle lede
folkenes kamp, har i alle tilfelle blitt deres hovedmotstander.
Og så fortsetter Lydersen:
"Det er tydelig at du ikke har oppfattet forskjellen på et vestlig
positivistisk akademia og et sovjetisk dialektisk materialistisk sådan
og idette ligger mye av årsaken til din og AKP`s misforståelser og
forvrengninger av den sosialistiske historien. Denne kunnskapsløsheten
er imidlertid noe dere deler med resten av det norske sosialdemokratiet,
langt inn i NKP, kanskje med unntak av jokeren Martin Nag."
Og så fortsetter jeg:
Og den såkalte historiske materialismen er...? For Stalin var det
mekanikk. Det er sagt at hans uoverenstemmelser med de tyske
kautskyanerne var at mens Kautsky trodde verden gikk på skinner rett
frem, trodde Stalin at det var nok med ett sporskifte, hvorpå man kunne
fortsette fremover. Men i og med at kommunismen ikke er et definert mål,
så må man stadig veksle spor, når man finner ut at ting går galt. Dette
er den russiske versjonen av den historiske materialismen etter Lenin.
Mao, på sin side, gjenoppdaget i teorien dialektikken i det, selv om han
hadde en tendens til å bli noe idelaistisk.
Og så nok en påstand:
"Feil igjen. Sovjetunionen har et mye høyere utdanningsnivå enn vi har.
Problemet er at måleinstrumentene foreløpig ikke finnes og sannsynligvis
bare kan konstrueres på dialektisk materialistisk positivismekritisk
grunnlag."
Mitt svar:
Forsåvidt fine ord. Men se på Sovjetunionen. Hvorfor falt landet? Trolig
mye fordi de ikke klarte å holde tritt med den vitenskapelige
utviklingen. Datateknologien erobret aldri Sovjetunionen. Atombomben var
et resultat av spionasje, ikke basert på egen vitenskaplig forskning.
Sovjetunionens vitenskapssyn, kan oppsummeres med Lysenko-affæren, hvor
vitenskapelige resultater ble dømt etter politiske mål. Det samme er
tilfellet med Robert Havemann i DDR, som ble fradømt sitt professorat
fordi han var enig i Bohrs teori om kvantemekanikk.
Utdanningsnivå måles ikke i humaniora. Det er en fin dialektikk nettopp
mellom humaniora og natur- og samfunnsvitenskap. Denne dialektikken ble
undertrykket i Sovjetunionen. Og uansett hvor gode filosofikunnskapen er
i et land, så er det avgjørende om folk får brød.
Lydersen skriver:
"Du forveksler dogme med fakta Bismo. At jeg noenlunde kjenner til
utviklingen av sovjetisk akademia og at du ikke gjør det gjør ikke min
kjennskap til et dogme. Den anskeliggjør din ignoranse."
Mitt forsvar:
Du kjenner til sovjetisk akademika, det tviler jeg ikke på, men har den
noe å gjøre med marxismen-leninismen? Det sentrale er ikke hvor flotte
du synes russiske professorer er, det sentrale er hvordan vi kan
forandre verden. Det bidrar ikke dine russiske professorer til.
Lydersen avslutter:
"Vesntreradikal Gudmund Hernes-argumentasjon som grunner i et vestlig
positivistisk forhold til språk. Hva er aktivisme da Bismo? Jo det er å
gå ut på gata med plakater og komme i avisa med saka si. Da er man i
følge norske venstreaktivister aktiv. Hva består så denne aktivismen i?
Jo at man gir beskjed til sine omgivelser at man reagerer på negative
forhold. Dersom det ble organisert et fakkeltog mot AKP (ml)`s
kryptofascisme så ville jeg være den første til å delta i dette. Men i
mangel av folk som bryr seg om dette avgjørende spørsmålet så må jeg
finne andre måter å gi uttrykk for min protest på: Nemlig ved å skrive
jevnt og ofte på KK-forum. Husk at jeg opprinnelig gikk inn som aktivt
medlem av NKU/NKP for å få dem til å være med på å bekjempte den norske
maoismen, deltok i møter, skrev i Friheten og stod på stand. Er ikke det
aktivisme, så vet ikke jeg. NKU/NKP er imidlertid stygt preget av
mobbingen de er blitt utsatt for fra AP/AKP gjennom den klade krigen og
klarer ikke lenger å skille klinten fra hveten, så de ekskluderte meg.
Siste mulighet som gjenstår da er å skrive jevnt og trutt på KK-forum.
Det står for meg som den mest aktivistiske måten å møte dagens problemer
på, og er noe jeg akter å fortsette med til AKP/RV og de omkringliggende
herligheter trekker inn årene."
Og min sluttkommentar:
En ting har jeg sansen for når det kommer til Lydersens politikk. Han er
ærlig i motsetning til mange andre. Han sier rett ut at han ønsker AKP
dit pepper'n gror. Dermed er han mulig å angripe.
Men hva er så aktivisme? Aktivisme er ikke bare å selge en avis.
Aktivisme er ikke bare å gå i fakkeltog (og er det altså AKP, ikke
kapitalen, som er din hovedfiende?). Aktivisme er å omsette den boklige
teorien i praksis, revidere teorien i henhold til praksis, for så å
gjøre teorien mer riktig, slik at neste forsøk på å sette den ut i live
blir enda bedre. Kort og godt: Negasjon og negasjonens negasjon.
Når Lydersen velger å forsøke å overbevise KK-forums deltakere, så
overvurderer han seg selv. Han er vel den eneste her på forumet som er
mislikt mer av sine motdebattanter enn det jeg er. Skal man få en sterk
revolusjonær bevegelse, må man ut på gata, man må komme i kontakt med
folk, delta i deres kamp. Det var NKP flinke til før. Bare synd det er
50 år siden. Med mindre man ønsker et elitekupp - og det gjør vi vel
ikke, eller?
--- Mathias