Han skriver:
"Så teorien om fredelig sameksistens regnes som Kruschevs revisjonisme.
Men også Lenins kriver vitterlig om fredelig sameksistens, bl.a. i
Venstreradikalismen , hvor det ligger under som et fundamentalt prinsipp
og bl.a. begrunner Brestavtalen hvor store innrømmelser ble gjort i
forhold til det imperialistiske Tyskland. Fredelig sameksistens
forklares av Lenin som realpolitik i tradisjonen etter Bismarck; at
politikk er det muliges kunst. På denne måten blir irrasjonell dogmatikk
og persondyrkelse direkte skadelig for sosialismen, den gjør blind og
svekker den politiske pragmatismen i forhold til en motstander som er
mye større og sterkere enn seg selv. På dette punktet er ikke Kruschev
noen revisjonist, men en sedvanlig rasjonell marxist-leninsit"
Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har lest "venstrekommunismen".
Hvis man imidlertid ser på Lenins handlinger mens han ennå var ved
bevissthet, som for eksempel etableringen av Komintern, er det lite som
tyder på at han var videre sterk tilhenger av fredelig sameksistens. Jeg
skulle gjerne se hele sitatet det vises til. Dette betyr ikke at jeg ser
på Lenin som en ufeilbarlig kilde, slik Lydersen tydeligvis gjør, men at
jeg tviler på om han virkelig sto for fredelig sameksistens av typen
Krustsjov.
Det stemmer at Lenin (i motsetning til blant andre Trotski) gikk inn for
Brest-Litovsk-avtalen. Poenget er imidlertid at Lenin var en
realpolitiker, ingen drømmer. Han innså at denne avtalen var nødvendig
for at revolusjonen skulle overleve. Det er også i denne sammenhengen
jeg gjerne ser Stalins første forsøk på internasjonale allianser. Denne
nødvendigheten opphøyet Krustsjov til en dyd, og direkte motarbeidet
progressive og revolusjonære bevegelser i andre land, fullt i samsvar
med den vestlige domino-teorien. Er ikke dette en forvridning, ikke bare
av leninismen, men av hele marxismen som sådan, så vet ikke jeg.
Videre skriver Lydersen:
"Men det er ikke nok å peke på det, Bismo, du må vise hvordan denne
teorien om antimonopolitiske demokratier var med på å undergrave
sosialismen. Her gjelder prinsippet om at den mistenkte er uskyldig
intil det motsatte er bevist."
Jeg svarer:
Det prinsippet er fullstendig uholdbart. Ta for eksempel Kampuchea. Pol
Pot og Røde Khmer kalte seg kommunister. Men de sto likevel for et
terrorregime, som neppe kan sies å ha vært i arbeiderklassens interesse.
Men jeg har selvsagt ingen beviser for det. Sosialisme fremtrer ulikt i
ulike land. Og videre er erfaringene man har å bygge på særdeles
spinkle. Man må derfor foreta en konkret analyse. Det mener jeg for
eksempel de kinesiske kommunistene gjorde i forhold til den krustsjovske
revisjonismen.
Men hvilken sammenheng finnes mellom Sovjetunionens utvikling og
"eurokommunismen"? Her vil jeg sterkt anbefale den franske
strukturalisten Etienne Balibars bok "On the Dictatorship of the
Proletariat", som kan finnes på <http://www.marx2mao.org>. Her
analyserer han den naturlige sammenhengen mellom den franske
"eurokommunismen" som da han skrev det (1976) opplevde sin
blomstringsperiode, Krustsjov-perioden, Sojetunionens 1936-grunnlov og
Karl Kautsky. Jeg kan ikke gå inn i detalj på dette her, men jeg kan
forsøke å trekke ut hovedpoengene:
"Eurokommunistenes" ide var at verden på dette tidspunktet var kommet så
langt at proletariatets diktatur var unødvendig. Man kunne skape en
sosialisme direkte av den kapitalistiske virkeligheten. Dermed fjernet
de klassekampen med et pennestrøk. Det er for øvrig disse som sitter i
regjering i Italia og Frankrike i dag. Sammenhengen med teorien om
fredelig sameksistens burde være åpenbar. Denne teorien representerer
det samme synet Krustsjov og den gamle Stalin sto for da de mente at
sosialismen kunne vinne verdensherredømme gjennom konkurranse, ikke
kamp. Altså - det er ikke behov for en revolusjon, verden går på skinner
rett inn i sosialismen.
Neste påstand:
"Men en helt sentral faktor du overser i denne sammenheng Bismo er at
Sovjetunionen uten historisk presedens satset på maseutdanning. Den
sovjetiske fysikeren Ginzburg peker på at mens det fantes rundt 1000
vitenskapsfolk i Russland ved århundreskiftet, så var dette antallet
steget til rundt 1000 000 utpå 30-tallet. (jeg har ikke tallene for meg,
så de må taes med en klype salt) Les Loren Grahams bok om utviklingen av
det sovjetiske vitenskapacademiet ved kulturrevoslujonen i 1927 til
1931; The Soviet Academy of Sciences .
Den enorme betydningen revoluwjonen hadde for utviklingen av akademisk
liv i Sovjetunionen er noe av det mest slående og overbevisede for
Sovjetunionens vedkommende, og følgelig også noe av det som er blitt
mest underkjent i norsk og vestlig diskurs. Desto større grunn til å
lese MIT-professoren Loren Grahams lettleste studie fra 1965.
Så med en eksponensiell ekspansjon i det akademiske liv var det anturlig
at andelen arbeidere i styre og stell minket til fordel for høyt
utdannede folk. Ginzburg peker på at utviklingen har en slik hastighet
at det blir umulig å forestille seg Sovjetunionen mot slutten av
80-tallet. Dersom utviklingen fortsatte ville rundt 1/3 del av den
sovjetiske befolkningen da befinne seg i forskning og utdanning. Noe av
forklaringen kanskje på det klassiske Sovjetunionens sammenbrudd. Men en
åpen forklaring, som også kan gjelde for Bismos neste
revisjonismepunkt:"
Jeg svarer:
Det er helt riktig at Sovjetunionen hadde en stor utdanningseksplosjon.
Og jeg betviler ikke tallene dine. Jeg aner ikke hvor mange akademikere
det var i 1956, men la oss si at det kunne være halvannen million. Dette
er fremdeles en marginal del av befolkningen. Sosialismen skal ikke være
et ekspertstyre. Etableringen av det, var et resultat av nødvendigheten.
Dets opprettholdelse var en katastrofe.
Jeg får en følelse av at Lydersens tankerekke ikke beveger seg så mange
hundre meter ut fra Blindern. Det er ikke det akademiske nivået som
avgjør "hvor sosialistisk" et land er. Det handler om maktforhold, om
utbyttingsforhold. Det høye utdanningsnivået i Sveits gjør på ingen måte
landet til en sosialistisk stat, så lenge maktforholdene er så skjeve
som de er. Hvilken plass har folket - arbeiderklassen i Lydersens
sosialismeforståelse?
Og for å bekrefte min påstand, skriver Lydersen:
"Altså; Kommunisme=Utdanning. Vitenskapsfilosofen Robert Merton
fremstiller kommunisme som et universelt trekk ved vitenskap.
Kommunismen eksisterer på denne måten ikke foran oss i tid, men er blant
oss i form av sivilisert kultur om bare venter på å bli realisert."
Nei, nei, nei. Kommunisme handler hvewrken om utdannelse eller kultur.
Hvis du noensinne har lest noen av de forfatterne som kaller seg
kommunister - og her kan jeg vel vise til hele fjøla fra Marx til både
Mao, Trotski og Pannekoek - vil du se at, om det er en ting de er enige
om, så er det at kommunisme handler om maktforhold. Du kan selvsagt
hevde at kunnskap er makt, men makt er så mye mer enn det. Så lenge du
hevder at Sovjetunionen var kommunistisk, hvordan i all verden kan du da
hevde at Norge, med sitt langt høyere utdanningsnivå, *ikke* er
kommunistisk? Logikken står til stryk.
Og for virkelig å sette prikken over i'en, avslutter han:
"Bismos problem er at han hverken er vitenskaplig eller etisk i sin
omgang med virkeligheten. Å rakke ned på Kruschev som revisjonist bygger
på en tro om at Marxismen-leninismen består av et sett sanne
proposisjoner og leveregeler som skal bringe frelse over verden. Saken
er at marxismen-leninsimen ikke er å forstå som annet enn et
metodologisk redskap å forholde seg kritisk og mest mulig sannferdig til
virkeligheten med. Dette var bl.a. poenget i den lange artikkeln av
David B. Zilberman som Friheten lot trykke i sommer, og som det er
usikkert om Bismo turde lese, aller minst forsøke å forstå. for dette
enkle poenget har Bismo, RV og AKP misforstått. Og på et slikt mytisk
grunnlag lettvint forkaste folk og flere millioner sovjetiske årsverk i
etterkrigstiden, hvor fruktene av den russiske revoslujonen for alvor
ble realisert, det er en småborgerlig norsk holdning det stinker lang
vei av. Jævlig enkelt når man sitter hjemme i sin varme Bergensstue
velfødd og fornøyd og være
historiens dommer.Jeg sier ikke at jeg har rett og at Bismo tar feil.
Jeg etterlyser en mer kritisk og etisk holdning. Det er noe helt annet
og har ingenting med dogmatikk å gjøre. Den mistenkte (Kruschev/NKP) er
uskyldig inntil det motsatte er bevist, og i forhold til Kruschev ser
jeg ikke engang forbrytelsen, bare en enorm innsats for utviklingen og
verdensfreden."
Og jeg svarer:
Jeg er enig - marxismen-leninismen skal aldri tolkes som et dogme. Men
problemet er at Lydersen gjør det - så lenge det aktuelle sitatet
tilfredsstiller hans ønske. Og i stedet velger han å stille opp
Sovjetunionens videre utvikling som dogmet, der han er uenig med Lenin.
Det blir like dogmatisk - minst.
Marxismen-leninismen er altså et redskap til å forstå verden ut fra. Men
det er også et redskap til handling. Hvorfor vil ikke Lydersen se dette?
Hvorfor sitter han i sin varme Oslostue og bare tror det handler om å
forstå? Marx sa allerede for over 150 år siden at filosofene hittil kun
har fortolket verden - poenget er å forandre den. Den som ikke handler
aktivt utover sin egen akademiske virkelighet, kan ikke kalles en
marxist-leninist. I beste fall en revisjonist, i verste fall en
småborgerlig forståsegpåer av typen Thomas Hylland Eriksen (som, til
sitt forsvar skal ha at han ihvertfall har enkelte orginale tanker). Vi
har hatt nok frie intellektuelle som har kalt seg revolusjonære. Det vi
trenger mest av alt er aktivister. Dette ser ikke Lydersen. Derfor vil
han heller aldri oppnå noen som helst kontakt med den post-sovjetiske
virkeligheten.
--- Mathias