En pris med skygger
William M. Lafferty
Mange vil ha merket seg at undertegnede har uttalt seg nokså kritisk når
det gjelder tildelingen av årets fredspris. Jeg, og mange andre med meg,
hadde forventet at, når komiteen først bestemte seg for å gi prisen til
lokale politikere i Nord-Irland, ville det være naturlig å dele prisen
mellom de tre mest sentrale aktører i fredsprosessen: John Hume, David
Trimble og Gerry Adams. Det kom derfor som en stor overraskelse da
meldingen kom at bare Hume og Trimble skulle få prisen, og ikke Adams.
Hvorfor?
Slik jeg ser det har Nobelprisen to hovedfunksjoner. Den første er
symbolsk: prisen betraktes som en meget ettertraktet og ærverdig
anerkjennelse for en eksepsjonell innsats for fred og humanisme. Det er
en meget spesiell form for belønning, der man håper å rette
oppmerksomhet mot eksemplarisk adferd for å løse konflikter og gi håp
for en bedre framtid.
Den andre funksjonen er mer instrumentell: prisen skal faktisk bidra til
å forsterke en fredsprosess som er igang. Tildelingen skal støtte opp
under en prosess som ennå ikke er avsluttet, slik at prisen kan ha en
positiv stimulerende effekt. Etter min mening er tildelingen av prisen
til Hume og Trimble problematisk på begge punkter. Den symbolske verdien
- det som kan tolkes som anerkjennelse for eksemplarisk innsats - blir
eksepsjonelt skjev.
For det første, ved å velge en protestant og en katolikk forsterker mann
inntrykket av at konflikten primært sett er av religiøs natur. Man
glatter dermed over alt som er skrevet og sagt gjennom tiår om
konfliktens dypere politiske årsaker. For det andre representerer ikke
John Hume og David Trimble de vesentligste skillelinjene i
Irlandskonflikten. John Humes moderate form for nasjonalisme har i det
store og hele vært i stand til å samarbeide med unionistene i Nord
Irland over lengre tid. Om konflikten hadde dreidd seg om
uoverensstemmelser mellom Humes Social Democratic Labor Party og
Trimbles Ulster Unionist Party, kunne fred ha kommet til Nord-Irland for
lenge siden.
For det tredje signaliserer ikke tildelingen anerkjennelse av den delen
av befolkningen som klart har ofret mest politisk for å oppnå fred: den
republikanske bevegelsen. Denne bevegelsens politiske parti, Sinn Fein,
er det eldste partiet i Irland. I nesten hundre år har partiet hatt ett
hovedmål: å gjøre hele den irske øy selvstendig fra Storbritannia.
Partiets kjennetegn gjennom hele denne perioden har vært å gi politisk
støtte til væpnet kamp mot de britiske sikkerhetsstyrkene. Det er fordi
partiets leder, Gerry Adams, jamt og trutt over de siste ti år har
arbeidet for å bevege partiet vekk fra denne linjen, at han klart
fortjener en del av æren. Som påpekt av President Clinton i sin reaksjon
til prisutdelingen, uten Adams ville fredsprosessen simpelthen ikke
eksistert.
Tildelingen av prisen glatter med andre ord over den eneste avgjørende
skillelinje i konflikten, den mellom den republikanske bevegelsen på den
ene siden, og Storbritannia med sine "lojalister" i Nord-Irland på den
annen. I denne sammenheng er det på det rene at de to aktørene som har
ytt mest for fred - fordi de hadde mest innflytelse over de kritiske
faktorene - er Tony Blair og Gerry Adams. Det er i dette lyset at
Nobelkomiteens forbigåelse av den republikanske bevegelsens politiske
hamskifte er uforståelig og trist. Uforståelig fordi det dreier seg om
en vesentlig del av fredsprosessen, og trist fordi den historisk sett
mest utsatte delen av mindretallet i Nord-Irland atter en gang er
oversett. Uten (tilsynelatende) å innse implikasjonene av tildelingens
profil, har Nobelkomiteen, med sin enorme internasjonale prestige,
bidratt til å underkjenne Sinn Feins legitimitet i fredsprosessen.
Og det er denne underkjennelsen som kan ha direkte betydning for prisens
instrumentelle virkning. Fredsprosessen er fastlåst for tiden fordi
David Trimble, som "førsteminister" i den nye nord-irske forsamling, har
tatt en steil og uforsonende holdning overfor Sinn Feins deltagelse i
forsamlingens ministerråd. Trimble og hans parti ganske enkelt nekter å
oppfølge fredsavtalens stipulering på dette punktet før IRA har
innlevert sine våpen.
Problemet med dette er tosidig: (1) fredsavtalen stiller ikke noe krav
om innlevering før ministerrådet skal oppnevnes, og (2) Sinn Fein har
ikke kontroll over hva IRA gjør eller ikke gjør. Alle som står prosessen
nær, briter såvel som irer, betrakter Trimbles holdning som ytterst
problematisk for den videre utvikling. Kommer prisen til å gjøre ham mer
smidig? Eller kommer han og hans tilhengere til å tolke prisen som et
tegn på at det internasjonale samfunnet deler hans skepsis overfor Sinn
Feins fredelige hensikter?
Så spørres det om hvorfor Lafferty er så kritisk når alle andre ser ut
til å godta prisens profil. Svaret er ganske enkelt det at alle andre
ikke godtar profilen, men at ingen av de ledende aktørene er villige til
å svekke prisens potensiale i en såpass kritisk fase. Hvordan prisen
betraktes av andre som ikke er aktører i prosessen vil vise seg etter
hvert. Betyr dette at prisen er mer til skade enn gagn? Vi får inderlig
håpe at så ikke er tilfellet. Nobelkomiteen har selvfølgelig hatt en
meget vanskelig jobb med å komme fram til en pragmatisk kombinasjon av
prisvinnere.
Ved å satse på Hume-Trimble har de etter min mening valgt den minst
gunstige av alle muligheter, og de har gjort saken enda mer problematisk
ved åpent å begrunne sitt valg ved å si at det faktisk er disse to som
har gjort mest for fred. Det som kunne ha vært et historisk løft for
fredsprosessen i ett av Europas eldste og mest vanskelige konflikter,
har blitt en markering med symbolske skygger og tvilsom virkning.