Når Karsten Vedel Johansen kaller justisministeren for "aura", altså
bestemt form entall av aure, er jo dette glimrende, liknende
karakteristikker har han kommet med før, for eksempel kalt Kristin
Halvorsen for Kristin Lavransdatter, helt på sin plass.
På den måten får han politikk ned på jorda, i stedet for dette
gravalvorlige som de fleste på dette forumet driver med. Humor er
politikk, dristig politikk, god humor er alltid revolusjonær, bryter ned
makta.
Så har man da også prøvd dette selv en del, gravalvor fleiper jeg alltid
ned, til enhver tid, og med enhver.
Humre humre.
Ottar Korsnes er sikkert en glimrende fyr, med på laget, har sikkert
humor, i godt lag, for eksempel på sin hjemmeside, jeg tviler ikke på
det.
Jo, ikke dumt det diktet der, Ottar.
<center>*
</center>Men det er som Karsten Johansen sier viktig å ikke bli for
personlige her, for mye personlig drittkasting, politikk er viktigere,
Norge er viktigere.
Når Inger Anne Aure muligens er grei privat, tror jeg det har noe å gjøre
med at politikk korrumperer, forsøpler, Anne Enger Lahnstein er en
hyggelig jente, men media er veien til folk, og ethvert utsagn du kommer
med blir alltid silt gjennom media, en stortingsdebatt trenger ikke være
så ille, hvis du går og hører på den selv fra galleriet, men sett gjennom
medias briller blir det noe ganske annet, der skal man ha "highlights" og
"vinkling", slik at det selger. Tror de.
Det er utviklet en journalistisk kultur, som ikke må få stå
uproblematisert.
Du, Ottar Korsnes, har mye journalistisk erfaring, ser jeg på hjemmesida
di, så da kan du vel få gjort noe med dette.
Hva er godt stoff i avisene.
Det personlige, er det beste, jfr. dårlige eksempler som Arne Hestenes og
Roald Helgheim, kvakksalverier som etterplapring a la Olav Gran-Olsson på
TV er grusomt.
En jorunalist er en forsker, en forfatter, i virkeligheten, og bør være
seg dette bevisst, for det er ens personlige inntrykk som er det eneste
som når fram, skikkelig, til folk.
Kaldt referat går alltid inn det ene øret og ut det andre.
Den eneste TV-reportasjen jeg har husket er fra en svenske eller danske
som var i Argentina, fikk folk i tale, hjemme hos dem, fordi han tok dem
på alvor.
Personlig.
Ellers er det et trekk ved journalister som snakker med mange mennesker
at de ikke er flinke til å lytte til folk, Anne Enger Lahnstein fortviler
for eksempel over det, de setter folk i bås, noe de har gjort for mange
år siden, så uansett hva en politiker sier blir det satt inn i
journalistens skjema, inni huet på han. Eller hun.
Politikk drives av mennesker, som selvfølgelig kan forandre seg,
folkens.
Dette får være nok her nå.
Bror Wyller