Klassekampen har sikkert gode meninger, om mangt, men det nytter virkelig
ikke å mene noe når man ikke får gjort noe.
Pappaguttene i redaksjonen driver med etterplapring etter bøker og
koryféer, meget bra påvist av Olav Randen her på forumet når det gjelder
kultur, at kulturreportasjene der er til forveksling lik Se og Hør og
Natt og Dag.
Ingen dyptpløyende analyser, ikke engang et klassekamp-perspektiv, nei,
like søplete som alle de andre avisenes kultursider. Morgenbladet er på
en måte aller verst, for der står det bare skoleflinkt preik som ikke har
noen mening, som bare er skrevet av pene piker for at læreren på Blindern
skal like dem.
Så Karsten Vedel Johansens artikkel her fra i natt klokka 24 om
virkelighetens teater inspirert av Ottar Brox er glimrende.
<center>*
</center>Men hva skal man gjøre. Folks opptatthet av penger, som Karsten
Vedel Johansen igjen påviser glimrende i radioens kulturprogrammer, om
sponsing og penger og ditten og datten og valutakurser fra Oslo Bærsj, er
fine saker.
Men hva skal man gjøre. Man er kastet ut i verden, er i verden,
in-der-Welt-sein, som Martin Heidegger skrev, en depressiv reaksjon, når
man skjønner at man er i verden, som den er, og ikke bare på
barneværelset eller i familieselskapet eller på skolen, eller i sin indre
krets, blant venner, jeg hoster, når jeg drar fra møter med venner, rett
og slett, kommer ut på gaten, begynner og hoste, spytte, det er ikke
fordi det er kaldt, det er fordi verden slår imot meg, grell og grusom.
Men det er sånn det er.
Så må man finne seg fristeder, som dette Klassekampen-forumet, som
begynner å komme seg, med fornuftige debattanter som Karsten Vedel
Johansen og Olav Randen, så kan man finne flere steder, flere venner,
begynne i det små, skape seg sitt eget samfunn, men den feilen de fleste
gjør er å finne et slikt lite samfunn, hvor man kan føle seg trygg, og
drite i resten av verden, bare man har noen få gode venner.
Den fallgruben ser man hele tiden, som en forferdelig fristelse, det er
derfor folk danner firmaer og politiske partier og religioner, stort
sett, for å finne et sted i verden hvor man kan samle gode venner,
firmaer tjener penger på resten av verden, religioner kritiserer verden,
det samme gjør politiske partier, gjenger, det må være mulig å finne noe
mellom der, en syntese. Man trenger penger.
Dette har folk stort sett et helt ubevisst forhold til, man skal bare "få
seg en jobb", "etter kvalifikasjoner", uten å forstå at man ikke får noen
som helst jobb uansett hvor dyktig man er dersom sjefen føler deg som en
trusel, for hans eller hennes posisjon. Dette er et helt gjennomgående
trekk, gjelder overalt.
Så kan man surmule, føle seg overkvalifisert og liknende, samle en liten
krets rundt seg, men det holder ikke, disse sjefene må tas.
Da blir jeg IS-er, og kaster masken, og støtter dem mest politisk i
Norge, på grunn av deres skikkelige holdning til EU, med slagord som "nei
til EU, åpne grenser", slikt, og at folk i Norge forsvarer de rikes
sikkerhet, ikke rikets sikkerhet, og den der om sjefenes Europa, og så
videre, de har et fint konkret politisk apparat, som ser virkeligheten
mest av alle.
De er mest rasjonelle, ser hvordan verden er best.
Men de er ikke mange, og de forgubber, og kommer med virkelighetstomt
snakk, på møter, men de er konkrete, mer enn alle andre til sammen.
Så Stalins snakk om revolusjonen i ett land har AKP overtatt ukritisk, og
så videre, Trotskijs tanker om den permanente revolusjon og
verdensrevolusjonen er bedre, til bruk i dag.
Men så støter man igjen på virkeligheten, folk.
Jævla folk, knehøner her og der, som tjener penger, illuderer fornøyde,
prøver å mobbe deg, fordi du ikke gir deg, jeg kan fortelle mye om
dette.
Bror Wyller