Mer milevidt fra situasjonen i norsk eller dansk skole går det nesten ikke
an å komme. Man kan ikke si annet, enn at det vekker en viss skamfølelse på
oss velståendes vegner å lese hvordan andre er nødt til å klare seg med så
minimale forhold, og tilsynelatende likevel har en langt større entusiasme
og glød. Og likevel er vi velstående lønnsarbeidere i Norge de reneste
fattiglus i forhold til landets, for ikke å tale om verdens, rike.
En av forklaringene på elevenes interesse som gis, er at de ikke har andre
underholdningsmuligheter enn skolen. Her finnes ingen fritids"tilbud", intet
fjernsyn osv. De er ikke kunder (de har jo ikke noe å handle for). De har
ikke "opplevd" hele verden i fjernsynet før de kunne gå. De trenger ikke gå
på ecstasy for å oppleve noe. Hos oss har bare det verdi, som koster dyrt.
Skolen er "gratis", altså har den ingen verdi. "Verden" som vi ser på TV
koster jo ikke så mye, så den har vel ingen verdi. Bøker svømmer vi i.
Dollarglis derimot, eller CD-spillere osv.! De har verdi. Som en dansk
kulturradikaler sa på trettitallet med et karakteristisk
byradikaler-uttrykk: "Naturen, den billige dritten". Det skulle liksom være
SÅ radikalt. Vår "rikdom" er på mange måter blitt vår forbannelse. Og glem
ikke: de i Somalia drømmer om å få det som oss, det er det som driver dem.
Her har vi "utviklingen"s paradoks. Deres motivasjon er det som skader det
beste dem på lengre sikt.
Nå romantiserer ikke jeg om tilbake til naturen. Men en viss økologisk
forenkling av livet hadde ikke vært til noen skade. Den er nødvendig, det
"vet" vi jo alle. Men hvordan stoppe rotteracet? Hvordan få oss til å glemme
fjernsynsskjermens kalde fatamorgana? Min påstand er, at de fattige, som
klarer å finne ut, hvor den virkelige rikdommen finnes (hos dem selv og
andre mennesker og i naturen), er de farligste motstanderne for verdens
overklasse. De vil ikke ha mer enn sine lenker å miste. I dag er det et
spørsmål om å unngå den forsmedelige stempling som fattig å få lønnspåslag.
Får vi ikke lønnspåslag, er vi ikke noe verdt, slik argumenterer f.eks. ofte
lærerforbundet og jamrer og ynker seg over seg selv. Helt feil. Av gode
grunner vil ingen tro på, at de er "fattige" og lider nød. Jeg tror, at de
som vil knekke den nåværende galskapen må velge en langt mer underfundig
strategi. Vi må lære å gi faen i andres meninger og nedlatende forakt.
Forstå at fri/tid (selvstyrt tid) er mer verd enn lønn/penger på vårt
velferdsnivå. At den som kan spille musikk selv eller dikte, er rikere enn
den som har tusenvis av CD-plater og hyllene fulle av prangende leksika,
utstyrsbøker og uleste romaner. Vi må sikte på å få det til å gå opp for
folk, hvor dypt tragiske og latterlige personer som Kjell Inge Røkke eller
Carl I. Hagen og Mrs. Brundtland er (som tror hennes sønn først og fremst
manglet medisinsk dop). Hvor tåpelig det er å være opptatt av siste nye
skrik i datastyrte biler, egen VIP-fil osv. Hvor dumt det er å ape etter de
rike og dumme. Vi må få de fattige ungene til å gjøre narr av de rike, det
må bli en skam å være omgitt av "billig" i overført betydning - luksus, dyrt
men kvalitetsløst møkk som man bare har skaffet seg på grunn av sine
psykopatiske evner. Vi må være stolte over, at vi har kunnskap og visdom og
ikke farer rundt som en besatt og gal idiot som Røkke. ***Det må bli klart
at denne verdens mektige og forfengelige egoister er menneskehetens
tilbakestående og uutviklede baktropp (en slags menneskelige dinosaurer), og
at det er derfor de må fratas kontrollen med våre liv.*** Mye av denne
kulturen finnes allerede blant vanlige folk, men den må bekreftes og
styrkes. Den gamle marxistiske retorikken må oppgis til fordel for det som
kommer til uttrykk hos en Brecht eller hos Beaudrillard på sitt beste i en
tekst som "Amerika". Vårt mål må, ssom Grundtvig sa, være en tilstand: "Hvor
få har for mye og ferre for lite" (bedre: ingen for mye og ingen for lite).
Ikke som nå kjempe for at alle skal ha "for mye", dvs. "en tilstand som bare
er mulig i Bærum og ikke i verden" (Georg Johannesen).
Mine elever synes synd på meg og ler av meg, fordi jeg ikke har (ikke vil
ha) fjernsyn og dermed ikke kan "nyte" alle de seriene de velter i seg hver
kveld. Men jeg vet, at det er dem, det er synd på. Jeg ler godmodig av dem,
når de kommer med sitt uvitende vrøvl. Hvis de blir overfalls- og ransmenn,
skyldes det ihvertfall ikke meg og min kamp for det frie liv. Det skyldes
f.eks. Carlihagens idealer og den menneskeforakt han sprer som en pest.
Vh. Karsten Johansen