Om KKs formål
Karsten Vedel Johansen (kvjohans@online.no)
Fri, 6 Nov 1998 19:04:29 +0100 (MET)
En god forfatter/dikter er en som forteller løgner for å få fram sannheten,
en god journalist er i dag det motsatte: en som viser fram og skriker ut
sannheter/"facts" for å få fram løgnen - den store offisielle
samfunnsmessige løgnen som svever over og leder an i menneskehetens
"utvikling" = avvikling i dag. Journalistikk = reklame = propaganda for
eviggjøring av den nåværende livsformen, for reduksjon av historien til
naturhistorie. Det viktigste mål for KK eller andre antikapitalistiske
publikasjoner i dag må derfor være - ikke den formelt "rrevolusjonære"
formålsparagrafen som skalkeskjul for journalistiske karrierer og brødstrev
- men en avskaffelse av journalistikken i sine spalter til fordel for
mellommenneskelig kommunikasjon om livsviktige saker, gjerne med dikteriske
virkemidler. Antikapitalister må bekjempe yrkesidiotiet som i dagens verden
sperrer alle inne i en livsrolle av oftest meningsløse og i ødeleggende grad
fremmedbestemte, ja manipulerte aktiviteter som først og fremst tjener
kampen for å øke kapitalene grenseløst og dermed i den siste enden
menneskehetens selvdestruksjon i en gigantisk helvetesmaskin. Folk skal
kunne de ting de holder på med, men dyrkelse av ens kapitalistiske
profesjonsidentiteter med tanke på del i et yrkesmonopol, som vi tvinges til
av samfunnsforholdene - for noen er dette beundringsverdig
"klassebevissthet" - fremmer ikke vår sak. Vårt mål er avskaffelse av
klassedelingen og klassene for at alle skal bli frie mennesker, ikke
eviggjøring av den meningsløse arbeidstvangen, av klassebevisstheten og
klasseeksistensen. Hvis våre bevegelser ikke utvikler bevisstheten om og
forsøk på å nå dette mål i egne rekker, vil vi aldri kunne fremme det i
samfunnet ellers.
En elev utbrøt spontant i går på grunn av lærernes krav: "Vi er mennesker,
ikke maskiner" og siterte dermed, uten å være klar over det, hovedparolen
for gruvearbeidernes streik i Kiruna ved juletider i 1969 (for snart 30 år
siden!), en parole som dessverre altfor raskt ble glemt. Det ga noe å tenke
over.
Vh. Karsten Johansen