Dette er delvis riktig, delvis en glimrende demonstrasjon av nasjonalistiske
fordommer i fri utfoldelse. Får jeg gjøre oppmerksom på, at f.eks.
organisasjonsprosenten i både Danmark, Sverige og Tyskland er langt høyere
enn i Norge. Venstresida er større. Fagbevegelsen i de tre landa er også
betydelig mere kampvillig enn i Norge. Danmark har etter krigen hatt fire
spontane generalstreiker stikk imot LO-ledelsens ønsker. Hvor mange har det
vært i Norge? Sverige og Tyskland (Italia, Frankrike) har hatt massevis
streiker av en form som er utenkelig i Norge. Lønnsnivået er i Danmark og
deler av Tyskland noe høyere. FERIEN i nesten alle EU-land er betydelig
lengre enn i Norge! Pensjonsalderen er lavere enn i Norge! Hvordan forklare
alt dette, hvis "fagbevegelsen står svakere"???
Kvinnebevegelsene rundt om har tatt op spørsmål som ligger helt utenfor
"gjennomsnitlig" norskamerikanisert antipornohorisont. Jeg kjenner ikke mye
som er mer tåpelig amerikanisert og gjennomkommersialisert enn norsk radio
og fjernsyn. NRK er ren musikk- og skravleradio i alle kanaler nesten hele
tida. Jeg oppfordrer Trond til å sammenligne med deutsche Welle i en uke,
med dansk eller svensk p1. "Debattprogrammer" i norsk fjernsyn er på et nivå
som er nesten umulig andre steder. Av intellektuelle aviser i Norge ligger
de få som finnes til høyre for f.eks. Taz, Frankfurter Rundschau eller
Süddeustche Zeitung, rent bortsett fra at disse tar opp temaer som aldri har
vært nevnt i en norsk avis.
En del av matens kvalitet er bedre i Norge, det er fullstendig korrekt og
jeg er for full kamp mot veterinæravtalen og den regjering som prøver å lure
den og MAI-avtalen igjennom. Hadde Norge hatt en "dansk" grunnlov, hadde man
kunnet gjennomtrumfe **bindende** folkeavstemning med krav om kvalifisert
majoritet for en slik lov, hvis litt over en tredjedel av
Stortingsrepresentantene krevde det.
Det forøvrig utrolig mye sympatisk og flott med livet og menneskene i det
egentlige Norge (utenfor massemedienes verden), men vidsyn, selvinnsikt,
fordomsfrihet og interesse for andres oppdagelser og kvaliteter hører
dessverre allminneligvis ikke til de sterke sidene **blant flertallet av vår
tids toneangivende nordmenn**. Det var noe bedre før oljen gikk til hodet.
Det flommer ikke over av slikt noe steds i verden, men en viss respekt for
virkelige forhold og beskjedenhet på egne vegner burde man kunne forvente
også på venstre fløy i dette land.
Jeg blir rett og slett forbanna over denne evinnelige, ureflekterte
nasjonale selvtilfredsheten på tildels helt sviktende grunnlag fra folk man
skulle forvente kunne se ut over sin egen nesespiss. Som sagt av Brecht: man
blir dum av å møte nasjonalismen. Heldigvis finnes de mange nordmenn som
ikke er slik, men alt for få av dem er å finne blant den politiske
venstreaktvismes sympatisører.
Jeg har for lengst forstått, at visse sentrale diskusjoner ikke
"interesserer". Man har nemlig tenkt de tanker, man har tenkt å tenke her i
livet, og er dermed det Else Michelet kaller gubber (uansett kjønn). Verden
er enklest, hvis man har på seg skygglapper. Forskjellige forsøk på å blåse
liv i avgjørende debatter støter derfor bare på taus misbilligelse, blank
avvisning, åpen mistenkeliggjøring eller henvisinger til, at de egentlig bør
foregå et annet sted. De mest avgjørende spørsmål kan aldri diskuteres nå,
fordi vi "ikke har tid" akkurat nå (det har vi aldri) eller det er feil sted
(det er det alltid). Jeg er gørrlei av alle disse tåpelige unnskyldningene.
Den offentlige venstresida er her presis like konservativ og konform som
mange andre "sider", den formår ikke å unndra seg den generelle tilstivning
i det kalde/kyniske og likegyldige dogmatiske nonsens, som preger
"samfunnet" i nåtida (som Solstad sier: "samtalen er død", hvilket egentlig
er det samme som å si, at det ikke lenger finnes noe samfunn). De kaldeste
skuldrene og de lumpneste bakholdsangrep jeg har møtt i mitt liv har jeg
møtt blant folk som slår om seg med begreper som solidaritet osv. Mitt møte
med dette utallige ganger opp gjennom mitt liv er det som etterhvert har
dempet energien til å være optimistisk på menneskehetens vegner. Når folk
ikke en gang gidder argumentere mot påpekninger av alvorlige og uløste
problemer er det et sikkert tegn på at det ikke foregår fremtidsrettet
tankevirksomhet. Å "diskutere" med folks rygger er lite interessant, det
interessante er det ryggene sier til en: "for vår skyld kan du dra til
helvete, vi har nok med vårt eget, vi driter i deg og dine synspunkter, pass
deg selv, tro endelig ikke at du kan si noe som vi trenger å tenke over. Vi
greier oss fint uten deg." Det er greit det. Min innsats på dette sted har
hovedsakelig ført til en masse ergrelser (hvilket sikkert vil glede mange,
skadefryd er jo vår tids mest utbredte følelse) og alt for høye
telefonregninger.
Men livet er egentlig for kort til å spilde tiden med denne form for
"politikk". Følgende utsagn la historikeren Thukydides for 2500 år siden i
munnen på atenske utsendinger til innbyggerne på den lille øya Melos: "Vi er
dypt rystet over at dere har snakket så lenge uten å si noe som kan få
fornuftige folk til å tro at dere vil overleve." (Sitert etter G.
Johannesen, Om den norske tenkemåten, 1975).
Vh. Karsten Johansen