Jeg leser DN sporadisk, når jeg kommer over den. Bortsett fra mange sider
med obligatorisk og kjedelig kremmerstoff, inneholder avisa mye god
journalistikk, som både er bra håndverk og tar opp vesentlige
samfunnsspørsmål.
Avisa har, ikke minst etter konflikten i Klassekampen, rekruttert en rekke
medarbeidere fra KK: Jens Johansson, Torstein Tranøy, tegneren Hallvard
Skauge (du har kanskje undret deg over at tegneren "M" - det er ham - har
forsvunnet fra KKs spalter - jeg veit ikke om forklaringa er at han nå
tegner i DN i stedet?), desk-medarbeider Per Lund, og sikkert enda flere
- tilgi meg hvis noen er utelatt her.
I tillegg er det også andre raddiser i DN, som har jobba der i mange år.
Disse er fett betalte (370.000 og oppover?), har svære ressurser å trekke
på, og stor frihet til å være kreative på egne premisser (redaktør Valebrokk
lar folk gjøre sin egne greier, dette er ikke noe borgerlig regime a la
gamle Sundar i Aftenposten). Fra siste lørdagsavis:
- Reportasje fra de rikes liv og levnet i Moskva.
- Reportasje om juks og svindel på det "grå" aksjemarkedet.
- Reportasje om frynsegoder (med kapitalist-kritisk tegning av Hallvard Skauge)
Disse journalistene er i likevel i en paradoksal situasjon: De skriver om
vesentlige ting på en hederlig måte, men deres leserkrets består i stor grad
av næringslivsfolk og pengeflyttere, med en gjennomsnittsinntekt langt over
den til vanlige dødelige. Dette er et samfunnssjikt som har null interesse
av forandring i slike kritikkverdige samfunnsforhold som radikale reportere
noen ganger skriver om i DN.
Likevel tror jeg dette er godt stoff for DN sin målgruppe. Valebrokk har
sannsynligvis, som den flinke avismann han er, gjort noe lurt når han har rekruttert disse
røde medarbeiderne. Det som interesserer meg er da - HVORFOR er slikt godt
stoff i DN? HVORFOR liker leserkretsen til DN ting som i sin konsekvens jo
retter seg mot deres egen klasse - med dens egoisme, griskhet, materialisme
og kortsynthet?
Jeg kan ikke forstå annet at dette må bunne i dagens utbredte kynisme - som
igjen henger sammen med det faktum at det finnes absolutt ingen visjoner
eller bevegelse for radikal samfunnsendring. (Noen - ikke jeg! - ville kalle
dette en del av "den postmoderne tilstand".) Dagens orden er ikke truet fra
venstre i det hele tatt, og dermed blir det en form for harmløs men
"raffinert" pirring å kunne lese om sin egen klasses moralske og politiske
fallitt. Litt "kinky", som det heter i visse kretser. Dessuten viser man som
leser - ved å sette pris på slikt innimellom kremmeriene - kultur, toleranse
og ikke minst ILLUSJONSLØSHET. Slikt gir status i dag - på toppen av
årsinntekta, Audi'en og hytta i Risør.
(I forbindelse med 150-års-jubileet for Det kommunistiske manifest kom det i
våres ut en rådyr engelsk luksusutgave av Manifestet, og det sies at mange
finansfolk kjøpte et eksemplar for å ha demonstrativt stående i hylla på
kontoret. Det viser at man er kuuuul og moderne, på linje med at man bidrar
til Amnesty, går i operaen og på fottur i Andes-fjellene.)
Nå er det likevel en vesentlig begrensning som slår meg ved dette
mer eller mindre samfunnskritiske stoffet i DN: Det er påfallende
*holdningsløst*. Man unngår å gyve løs på drittsekkene med "hvordan vil
du forsvare dette?", stoff om de der nede som rammes, og stoff om "hva kan
gjøres, og hvem gjør noe, for å forandre tingenes tilstand?", dvs. følge opp
med systemkritikk. Man velger ikke innfallsvinkelen "dette er uakseptabelt,
verden må endres". Og i den grad kritikere kommer til orde, velger man - og
latterliggjør - gjerne slike som åpenbart ikke har noe reelt alternativ,
f.eks. "gammelkommunister som vil ha Stalin tilbake" (Russland-reportasjen).
Den journalistiske plattform er åpenbart å skildre misforholda på en
underholdende måte, men samtidig signalisere at slik *er* verden bare,
punktum. Dermed blir disse artiklene redusert til raffinert tidtrøyte for
den moderne, urbane del av DNs pengesterke leserkrets. Og side om side med
slike artikler finner man det tradisjonelle stoffet for de pengesterke om
dyre biler, vin, boliger etc.
"Verden er urettferdig og grusom - men gud så fascinerende og fargerik den
er, dere - ikke minst på grunn av akkurat det!".
****
PS1: Min drøm (urealistisk sjølsagt, men likevel...) er ei avis med
Klassekampens formål, målgruppe og redaksjonelle prioriteringer, men med DN
sine økonomiske ressurser. Men dette siste betyr ikke at journalistene bør
tjene 370.000. Ei lønn på 270.000 er kanskje passe. Da kommer de noe nærmere
virkeligheta til de fleste i det samfunnet de skriver om.
PS2: Mens vi snakker om tidligere KK-medarbeidere: Gi meg heller DN enn
Dagbladet, hvor det som kommer meg i hu er fhv. lørdagsmagasin-sjef i KK
Lajla Ellingsen sin to siders ukeblad-hyllest til vår alles kjekke kronprins på
hans 25-års-dag.