Re: kampen mot idioti i Norge

Lars Staurset (lars.staurset@statkart.no)
Wed, 30 Sep 1998 08:50:51 +0200

Knut Johansen wrote:
> Hvorfor har norsk ungdom i dag i praksis 12 års obligatorisk skolegang,
> mens norsk ungdom f eks på 30-, 40- eller 50-tallet hadde bare 7 års ditto?
> Ut fra all fornuft burde svaret være at den kunnskapsmengden som finnes
> tilgjengelig i et samfunn som det norske, er blitt så veldig mye større, så
> stor at ungdommen må bruke ytterligere 5 år til å tilegne seg den. Men ved
> nærmere ettertanke viser dette seg å være en feilslutning. De 5 ekstra
> årene går nemlig ikke med til å sette ungdommen inn i de store, nye
> kunnskapsfeltene som har åpnet seg, f eks fra 20-tallet og framover. DET ER
> IKKE ASTROFYSIKK, PALEONTILOGI, ARKEOLOGI som fyller pensumplanen. Ei
> heller Einsteins relativitetsteori eller Bohrs kvantemekanikk. Ei heller
> nyvinningene innen geologien - nemlig platetektonikken, og ikke
> nyvinningene innen genetikken, oppdagelsen av DNA-molekylene som
> arvestoffets grunnlag, heller ikke neodarwinismens store syntese eller de
> store oppdagelsene som er gjort innen nevrofysiologien eller cytologien
> (celleforskningen) - alt sammen i denne setningen nye oppdagelser som er
> gjort i løpet av de siste 30-40 årene. Ikke noe av dette er pensum.
> Undersøker man saken, viser det seg faktisk at ikke engang Darwins
> opprinnelige er pensum.Det eneste nye i pensum jeg kan finne i farten, er
> litt elementær datalære, fullstendig praktisistisk og med et mål så lavt at
> gutter har lært seg alt selv på gutterommet før faget kommer på timeplanen.

Her trur eg KJ tek feil. Etter Reform 97 er lærebøkene for ungdomsskulen
(som er dei eg har tilgang til) fulle av kunnskap, og NB! mykje *ny*
kunnskap. Eg har ikkje bøkene her i skrivande stund, og må sjå nærare
på dei for å sjekke kor mykje av lista til KJ som er med der, men
8.-klassingane (7. etter gammal rekning) lærer f.eks. om
antibiotikaresistente bakteriar.

Eller *skal lære*. Problemet er heller, som KJ også er inne på, at dei
ikkje lærer det i praksis. Det blir for teoretisk, for lausrive frå det
dagleglivet dei kjenner.

Kva vi skal gjere med det, er verd ein skikkeleg debatt. Den bør ha som
utgangspunkt at reformantane og lærebokforfattarane faktisk har prøvd å
leggje inn mykje kunnskap i dei 13 (ikkje 12) åra; kanskje velmeint, men
ikkje heilt vellykka.

Lars Staurset