http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/kk-f/fra250698/0478.html
Der markerer jeg også uenighet med deler av hans analyse
("overproduksjonskrise"), uten nærmere begrunnelse.
Men den kommer i dette innlegget, lenger nede.
PMJ sa bl.a.:
>Glem Soros, Tobinskatt og finansindekser. Den økonomiske krisa er på vei inn
>i kapitalismens hjerteklaffer som en klassisk overproduksjonskrise.
Metaforen med "hjerteklaffer" er temmelig gåtefull for meg, men jeg forstår
dette som at PMJ mener at verdenskrisa skyldes at det produseres for mye
i forhold til den kjøpekraft som kan etterspøørre varene, og at han setter denne
type forklaring opp mot en som mener krisa skyldes forhold i finansverdenen.
Dette bekreftes av følgende fra PMJ:
>.....Fallet i råvarepriser, negative inntjeningstall for de
>ledende bedriftene på Dow Jonesindeksen og i The City i London tilsier
>nemlig at vi står overfor et av de grunnleggende trekkene i kapitalismen, en
>klassisk relativ overproduksjonskrise som betyr at det er for mange varer i
>forhold til den økonomiske etterspørselen.
Jeg enig med PMJ i det meste av hans beskrivelse av situasjonen. Men
beskrivelse er ikke det samme som å finne den viktigste årsaken. PMJ
henger seg etter min mening opp i et *symptom* ("relativ overproduksjon"),
og forveksler dette med en *årsak*. Denne tendens til å søke forklaringa
i produksjonssektoren er klassisk innen de fleste marxistiske miljøer, som
har en tendens til å avfeie finanssystemet som et vedheng til produksjons-
sektoren. Dette har etter min mening ført til at marxistene
aldri bli enige med seg sjøl om det er "overproduksjon", "underkonsumpsjon",
eller "profittratens fallende tendens" som er "den definitive" årsaken til
kapitalismens permanente krisetendenser. De leter og leter i
produksjonssktoren på grunn av marxismens tradisjonelle fokusering på
arbeiderklassen og merverdien. Finanssektoren er "bare" en sekundær
snyltemekanisme på kapitalismens virkelige legeme, produksjonssektoren.
Mot dette synet står for eksempel teoriene til den nylig avdøde (1996)
opposisjonelle amerikanske økonom Hyman Minsky, og den kapitalismekritiske
retninga innen økonomifaget som kaller seg Post-Keynesianere. Disse
vektlegger det finansielle systemet og gjeldsforhold meget sterkt, og
påpeker at sjøl om det er produksjonen som er det primære for menneskenes
liv, så må man søke årsakene til krisene i det finansielle systemet. Minskys
teori, "Den finansielle ustabilitetshypotesen", hevder at når forrige
stor-krise kommer på avstand, vil aktørene i økonomien bli mer og mer
overmodige, og med stadig større dristighet inngå i innbyrdes
gjelds/formuesforhold. Og inntekter på finansinvesteringer reinvesteres,
slik at samfunnet polariseres mellom forgjeldede og
fordringshavere (uttrykt ved banklån, obligasjoner, aksjer, andre
verdipapirer). Finanssektoren vokser i forhold til produksjonssektoren.
Finansvirksomhet blir et mål i seg sjøl, ikke et middel for å fremme materiell
produksjon og nyttig tjenesteyting. Stadig større pengestrømmer bindes opp i
finanssektoren, og dette tapper den øvrige økonomi for sirkulasjonsmidler.
Jo mer forrige kollaps (den store depresjonen på trettitallet er et
eksempel) kommer på avstand, jo mer vil aktørene i økonomien bli overbevist
om at ting vokser inn i himmelen, og at man kan lånefinansiere sine
investeringer, fordi de vil vokse så mye i verdi at betjeninga av lånene
ikke vil bli noe problem.
Etterhvert vil samfunnet bli mer og mer finansielt sårbart, på grunn av at
alle står i formues/gjeldsforhold til alle. Dette medfører at stadig større
pengestrømmer (i forhold til de som betjener realøkonomien, dvs.
lønn, vareproduksjon, ikke-finansiell tjenesteyting) blir bundet opp mellom
aktørene (renter, utbytte,avdrag), for hvis de brytes vil et ras av konkurser
følge. Den produktive sektor vil merke dette som en tørke på
etterspørselssida, og før eller siden vil den overoptimistiske
"dette-vil-alltid-fortsette-stemninga" bli avløst av en økende nervøsitet, som
gjør at de personer og aktører som har penger, begynner å holde dem tilbake.
Da er løpet kjørt, for dette reduserer etterspørselen etter varer og
arbeidskraft, og man går inn i en bratt nedadgående spiral med mer
tilbakeholding av penger, ytterligere redusert etterspørsel, konkurser. På
grunn av dette får vi deflasjon, ikke inflasjon, dvs. pengenes verdi målt i
varer og arbedstimer, øker. Dette er den akutte fasen av kriseforløpet. Den
økte pengeverdien innebærer en tilsvarende økning i realverdien av den
gjelda som finnes, og dermed fører denne økte reelle gjeldsbyrden til enda
flere konkurser, osv. Det var dette som gjorde depresjonen på 30-tallet så
alvorlig, og den første som beskrev denne gjelds-deflasjons-spiralen var en
annen stor økonom, Irving Fisher (som forøvrig like inntil Wall-
Street-kræsjet i 1929 forsikret om at det var ingen fare for krise, noe han
som den intellektuelt redelige fyr han var, etterpå måtte vedgå var skivebom).
Dette er en dynamikk som utvikler seg innen landenes og verdens
finanssystemer, og ikke i produksjonslivet. Jeg mener at dette er mye
nærmere en riktig forklaringsmodell på kriseutviklinga i verden enn den
kjeledress-marxistiske fikseringa på produksjonen og varene.
Symptomene sees overalt på dette: Japan har kjørt seg fast p.g.a. ekstremt
store og uløste gjelds/formuesforhold internt (men Japan er som helhet
søkkrikt og netto fordringshaver på utlandet). Land i Sørøst-Asia og
Latin-Amerika har kjørt seg fast p.g.a. gjeld til rike industriland (bl.a.
Japan!). Norges oljefond kan meget mulig tape store deler av
sine finansielle plasseringer i andre land. USA (og Norge) begynner nå å bli
nervøse p.g.a. det oppblåste aksjemarkedet som har passert toppen, og på
grunn av rekordstor gjeld blant amerikanske husholdninger.
Alt dette øker nervøsiteten blant de aktører som kontrollerer pengene
og/eller har fordringer på andre (storselskapene, bankene, sentralbankene,
rike eller velstående husholdninger), og de begynner å holde tilbake, slik
vi allerede ser i ekstrem grad i Japan.
På verdensbasis tenderer inflasjonen i retning null prisstigning, noe som er
et forvarsel om Irving Fishers deflasjons-kollaps kan være rundt
hjørnet.
Trond Andresen