*******
Som ved lignende tidligere begivenheter, har media fullstendig tatt av.
La oss kaste et blikk inn på redaksjonsmøtet i en tenkt avis eller
TV-stasjon noen dager etter bilkræsjet:
En av redaksjonens lederskikkelser tar ordet: "Dere, jeg tror vi som de
kyniske og garvede nyhetshundene vi er, har undervurdert den ekte og sterke
SORG som folk flest føler. Jeg tror det nå er viktig at vi formidler denne
sorgen, at vi bidrar til sorgarbeidet så og si, dette er simpelthen vårt
ansvar overfor publikum". Dette mottas av kollegene med bifallende mumling;
en stemning av høytid brer seg for en stakket stund - den ellers
rutinepregede kjøttkvern-holdninga til verden ("alt er råmateriale for oss")
trenges tilbake. Staben føler seg kort sagt GODE og MENNESKELIGE, man får en
varm følelse av at redaksjonens har et HJERTE, som banker i takt med folkets.
Etter denne erkjennelsen har bredt seg, er det bare å brette opp ermene: Fra
da av er alle begrensninger på repetisjoner, klisjeer og svada borte. I
tillegg gis skrive- og taletrengte (men middelmådige) penne- og
mikrofonknekter anledning til ordgyteri og "poetiske mageplask" uten å møte
noen form for motstand eller kritikk. For et eksempel på dette, se
> "Et drama fra vår tids virkelighet"
>
> KOMMENTAR
> Nils Morten Udgaard
>
> Et virkelighetens drama, som stiller en William
> Shakespeare totalt i skyggen, fant sin tragiske ende i en
> banal biltunnel ved Seinens bredd tidlig søndag morgen
> .........
etc. og bla bla bla i samme stil, les alt på
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/d18954.htm
Det er sikkert flere enn meg som har reagert på hvordan media så og si har
skiftet gir og lagt inn turboen de siste dagene. Hvordan kan vi forstå dette?
Jeg minner om at en overklassedame har dødd i et bilkræsj i Paris sammen
med sin ufyselige venn av en mangemillionær-skjørtejeger. Hun hadde
sympatiske trekk (glad i barn og medlidenhet med folk som var på bånn,
f.eks. AIDS-pasienter), men slike trekk er det nokså mange andre mennesker
som har også, og det dør noen hundretusen av dem hver dag. I tillegg er det
knapt noen av disse hundretusener som samtidig har kunnet leve et liv i den
største luksus og leke seg innimellom med verdens pappagutter, popstjerner
og fotomodeller.
Er det virkelig slik at det ER det umåtelige presset fra fra massenes sorg
som nærmest har tvunget media til å følge opp slik de nå gjør?
Dette er for enkelt. Man kan bare forstå dette som en prosess, dvs. hvor
utviklinga følger av gjensidige vekselvirkninger mellom publikum og media,
og mellom mennesker innbyrdes. Det utvikler seg et symbiotisk forhold, hvor
deler av publikum (den andre - nøkterne - delen av publikum vil i en slik
situasjon bli definert som ikke-eksisterende) fyres opp av medie-kjøret, og
det utvikler seg et rituelt spill over flere dager (de som har sett
lørdagens BBC-dekning av begravelsen skjønner hva jeg mener). Hundretusener
begynner virkelig å bli grepet og tar til gatene med blomsterbuketter - NB!
- ikke fordi de i utgangspunktet ble hardt rammet av Dianas død (hardt i
betydninga nær slektning, venn, el. lignende), men fordi det oppstår en
stemningsbølge som drives til stadig større høyder. Å møte opp i begravelsen
og felle en tåre blir en del av å være med på noe historisk, "vi var med på
det", det blir å få del i en felles følelsesmessig opplevelse som er
sammenlignbar med karneval i Rio eller OL på Lillehammer, bare at rusen
ikke er glede eller spenning, men en mega-utgave av den tåre-trippen man kan
få på kino av og til. Journalistene som kommenterer det hele blir på toppen
av det hele beveget av å høre seg sjøl snakke, og mister ytterligere
bakkekontakt.
For å følge opp en kjepphest som jeg har ridd flere ganger tidligere: På
grunn av den voldsomme utviklinga på mediefronten (spesielt TV) får den
industrialiserte (de fattigste milliardene eksisterer ikke i denne
sammenhengen)
verden mer og mer karakter av å bli en slags gigantisk superorganisme, et
globalt individ. Moderne media og øyeblikkelige kommunikasjonslinjer gjør
dette mulig, og i situasjoner som nå med dette dødsfallet blir dette
spesielt tydelig. De gjensidige vekselvirkninger mellom media og publikum
- og mellom enkeltpersoner - driver dette til ytterligheter. Vi har med
POSITIVE tilbakekoplinger å gjøre, og her brukes begrepet "positivt" i
betydninga "gjensidig forsterkning".
Hadde journalistene hadde innsikt i hvordan slike prosesser utvikler seg,
ville kanskje en viss nøkternhet kunnet motvirket de verste utslaga vi har
sett de siste dagene.
Men et ekstra argument mot at dette ville ha hjulpet, er det enkle og
brutale faktum at jo mer media greier å fyre opp deler av publikum, jo mer
legitimt blir det å koke suppe på denne spikeren - fordi spikeren blir
større og saftigere. Mer suppe kan lages. Og som nevnt
innledningsvis; media har alltid et råstoff-problem, dvs. NOE må man jo
fylle spaltene/sendetida med. Og ved enkelte anledninger oppstår
situasjoner hvor media SJØL kan bidra til å øke mengden av råstoff ved å
skrive mer om råstoffet! Vi har enda et eksempel på en postiv tilbakekopling.
Avslutningsvis om verdensorganismen: Media ser gjerne at de bidrar til å
skape en verdensorganisme som kan gråte, være rasende etc. Når vil media
ta på seg den viktigere jobben å skape en organisme som ikke bare kan "føle"
(ja, jeg setter dette ordet i anførselstegn!), MEN SOM OGSÅ KAN TENKE?
Og hvordan vil det gå med verden hvis media ikke får til dette?
Trond Andresen
t.andresen@uws.edu.au
PS
Se artikkel om media og "verdensorganismen" på
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/articles/media-dynamics.html