Struts og pedagogikk

Trude Evenshaug (tom.egil.hverven@eunet.no)
Fri, 22 Aug 1997 12:06:33 +0200 (MET DST)

Jan Heiret er glad for at småskolebarna i skolefritidsordningen ikke
utsettes for pedagogisk styring, men får utfolde seg fritt. Vi er ikke
uenige i sak, men den tilsynelatende uenigheten skyldes den sørgelige
misforståelsen at alt som har med pedagogikk å gjøre dreier seg om
voksenstyring, undervisning, tilrettelegging og - ikke minst - målstyrt
aktivitet rettet mot barn (en misforståelse pedagogene har sin del av
ansvaret for er oppstått, særlig ved tendensen til å knytte
pedagogikk-begrepet til instrumentelle relasjoner til barn).

Et pedagogisk tilbud er et tilbud som passer for barn i den aktuelle
aldersgruppen. Derfor er det god (ja, påkrevet) seksåringpedagogikk å la
ungene få leke uforstyrret og at de får styre leken sjøl.
Men seksåringene trenger også trygghet, nærhet til stabile voksne, personlig
omsorg og de trenger å bli sett - også i leken. De trenger oversiktlighet og
følelse av at verden henger sammen og til en viss grad forutsigbarhet, men
også utfordringer, som vil variere enormt i en gruppe seksåringer.

Alt dette er pedagogisk innsikt. Min bekymring etter å ha fulgt min
seksåring til skolen (og hentet ham i SFO) i en uke, er om noen i det hele
tatt vil oppdage ham der han løper rundt i skolegården sammen med 120 andre
barn - der han vrimler inn i basen sin, som er på størrelse med en stor stue
med åpen kjøkkenløsning, sammen med over 60 andre barn og noen voksne og der
han melder at han blir ør i hodet for alle snakker så høyt. Min bekymring -
eller kanskje sorg - er at dagen hans er blitt ytterligere oppsplittet i nok
et regime (hjemme, skole, SFO), og der verdnene snakker mye mindre sammen
enn før.

Pedagogisk lovregulering handler ikke minst om plass, antall voksne pr. barn
og samarbeid mellom hjem og skole. Det handler ikke først og fremst om å
detaljplanlegge dagen (skolebiten har mer enn nok av dette). Og jeg undrer
meg om ikke seksårsreformens største ugjerning mot seksåringen er at han
blir overlatt altfor mye av ansvaret for å gjøre seg synlig selv. Min
seksåring er vant til (fra barnehagen) at jeg får vite hvordan han har det
og hva han har holdt på med og hvordan dagen har vært. Nå må han fortelle
selv. Hvis jeg er heldig å få en av de voksne i tale, kan jeg ikke være
sikker på at vedkommende kan si noe utover det rent generelle om mitt barns
dag. De voksne som har hatt ansvaret for ham i løpet av dagen, snakker ikke
engang sammen, og de er rett og slett ikke mange nok til å kunne forholde
seg til ungene som enkeltpersoner.

Det er forskjell på fri lek blant to-tre-fire unger i gata og et digert
skolegårdsamfunn med 120 unger. Her trengs det kompetente voksne som følger
med og tar ansvar.

Trude Evenshaug