Nå derimot heter det som følger (NTB i dag):
<sitat:>
300 årsverk kuttes i Hydro Porsgrunn
300 årsverk skal kuttes vekk over en toårsperiode i Hydros virksomheter i
Porsgrunn, skriver internavisen Profil.
"Norsk Hydros internavis Profil opplyser at ledelsen i Hydro Porsgrunn
Industripark og de ansatte er blitt enige om en nedbemanningsplan.
Det er områdene Landbruk, Petrokjemi og Magnesium som rammes. Disse områdene
har i dag ca. 1.600 av de totalt 3.500 arbeidsplassene i Hydro Porsgrunn. Alle
typer stillinger berøres av bemanningskuttet.
Nye effektiviseringstiltak vil være nødvendig for å nå de lønnsomhetskrav vi
stiller, sier assisterende direktør Ragnvald F. Bertheussen ved Hydro Porsgrunn
til Norsk Hydros internavis Profil.
Strenge lønnsomhetskrav og prispress på Hydro-produkter som PVC, magnesium og
gjødsel presenteres som årsaken til behovet for effektiviseringen."
<sitat slutt>
Eufemismene blomstrer her også:
Noen "årsverk" fra eller til er vel ikke så farlig, bare det ikke blir
oppsigelser? ;-)
Merk også uttrykket "nedbemanning" som erstatning for
"oppsigelser".
I tillegg kan vi, når vi først er i gang med retorikk-analyse, merke oss den
snedige sidestilling av begrepene "lønnsomhetskrav" og "prispress". La gå, det
siste er noe som Hydro sjøl ikke er herre over, p.g.a. konkurransen fra andre
leverandører (hvis vi skal være maksimalt velvillige).
Men "strenge lønnsomhetskrav" er jo noe som Hydro *sjøl* har valgt å stille
opp, de er ikke diktert dem av ytre forhold. Dette foregår gjerne i "tenk på et
tall"-stil på møter i direktørsjiktet, dvs. "Hydro bør ha 15% (eller hva det nå
måtte være) avkastning som krav til sine bedrifter". Først *vedtar* man et
tall, og så sier man etterpå at man er nødt til å forholde seg til dette
tallet, som om det er like lite å gjøre med dette som med været eller jordas
gang rundt sola.
Ellers kunne det være interessant om noen av KK-forums deltakere har eksempel
på den utbredte epidemien blant direktør-gjengen i storselskapene med bare å
*vedta* hva som er akseptabelt avkastningsnivå. Det er mitt inntrykk
at på tross av at inflasjonen er på en 2-3%, og rentenivået er nedjustert i
samvar med dette til rundt 4.5 - 7%, så turer de herrer konsernsjefer fram med
mer sinnsyke krav til avkastning enn noensinne, i størrelsesorden 12-18%, dvs.
som om inflasjonen var 11%, og ikke 2-3%. Dette er sjølsagt ikke noe som som
kan vedvare, for ingen bedrift kan over tid generere enn realavkastning på
9 -15%, men det bryr ikke gutta boys seg om.
Her er det ikke bare den tradisjonelle kapitalistiske profitt-iver det dreier
seg om: Her er det i tillegg den mannlige prosjektmaker-gruppepsykologi, som
også gjorde seg gjeldende da partiledelsen i fhv. sosialistiske land satte i
gang urealistiske og skadelige kjempeprosjekter (det verste eksemplet er
kanskje det store spranget i Kina): En gjeng mannspersoner med stor eller
mellomstor makt sitter på møte, og det gjelder å vise "handlekraft", være
"dristig" og "visjonær", ikke være "pyse". For en yngre og stigende sjef av
jypling-typen gjør det seg da bra å slå neven i bordet og brøle "15%" når en
mer forsiktig og kjedelig (men realistisk og erfaren) byråkrat i konsernstaben
har antydet at 11% burde være rimelig. Og for de andre på møtet blir da det
sikreste å ta parti for jyplingen, for ikke å framstå som u-visjonære og
tapere.
Hva sier dere andre: Har dere eksempel på tosifrede avkastningskrav i
bedrifter?
Trond Andresen