"det skjedde mindre heldige ting under Stalin også" - en
formulering som må sies å være typisk for mange Akp'eres valne
kritikk, når det gjelder dette regimets forbrytelser og
brutale overgrep. Bare for å ta et eksempel: Stalins samarbeid
med Reichswehr om militærøvelser og opprustning. Stalin sørget
omhyggelig for å gi ordrer om slike ting til sine tvilende
militære ledere muntlig. Senere lot Stalin de samme militærledere
henrette for forædderi med begrunnelse i deres besøk hos
Reichswehr - et "forædderi" han altså selv hadde beordret! Ordren
var gitt muntlig - beviser fantes ikke mot Stalin (se Kai Moltke:
Mordet på Komintern).
Slik handler en forherdet forbryter og imperiehersker, ikke en
sosialistisk politiker. I tillegg var det dumt - det bidro til at
hæren ved Hitlers angrep i 1941 var dårlig forberedt og
organisert; henrettelsene ble fremprovosert av rykter som med
sikte på dette var plantet av "fremde Heere Ost", Hitlers
etteretningstjeneste. Samtidig reiste Stalin som kjent gjennom
trettiåra falske anklager mot Trotskij og andre opposisjonelle
for å samarbeide med Hitler. Disse ryktene kom i et spesielt lys
ved inngåelsen av Hitler-Stalin-pakten hvis innhold var en
imperialistisk deling av Nordøsteuropa (Polen og de baltiske
landa) mellom Hitler og Stalin.
Allerede i 1921 var Sovjet på vei vekk fra en revolusjonær linje
og inn på en tradisjonell stormaktspolitikk idet eventyrpolitiske
oppstander i Tyskland ble beordret av Kominternagenter mot
storparten av det tyske kommunistpartis ledelses vilje med det
formål å lette presset mot den trengte "arbeider- og
bonderepublikk". Legg vel merke til at dette skjer samtidig med
at NEP-perioden innledes og statskapitalismen begynner å bygges
opp. Dette var forspillet til Rapallotraktaten 1922 som sikret
Sovjets statsrettslige anerkjennelse av Tyskland. I forlengelsen
herav begynte sovjetisk støtte til oppbyggingen av det "svarte
riksvern", en prosess som medvirket til at Tysklands demokrati
ble undergravd (se Arthur Rosenberg: "Bolsjevismens historie" og
"Geschichte der weimarer Republik"). Fra dette tidspunkt
umuliggjør KPDs binding til Sovjetstaten (dets "bolsjevisering")
i stigende grad en effektiv og troverdig revolusjonær politikk
(som kunne forebygget fascismen) fra dette partis side (i 1930
reiser delegatene seg på partilandsmøtet og roper "Heil
Thälmann!"). Stalin viderefører denne politikken inn i det
groteske: han er både symptom på og fullbyrder av den russiske
sosialismes (og delvis den tyskes) nederlag og hovedaktør i den
definitive knusning av den russiske og den spanske sosialismes
kjerne av forkjempere.
I følge Roald
>Halvorsens bok "Ført bak lyset" var vinterkrigen en følge av
gjentatte
>grensekrenkinger fra Finlands side. Hvorvidt det er den sanne
historien, vet
>jeg ikke. Dersom det er det, mener jeg at Stalins reaksjon ikke
kan
>sammenlignes med eksempelvis Krustsjovs reaksjon overfor Ungarn.
Hvorfor bli stående ved usikkerheten? Hvorfor ikke gå litt
historisk-kildekritisk til verks: Hvem er Roald Halvorsen? Hvilke
kilder bruker han? Hva mener andre?
Dersom det
>ikke er sant - dersom det var en ren angrepskrig slik andre
historikere
>hevder, viser det at Sovjet i stor grad hadde endret karakter.
>
>Det er ikke slik at Sovjet gikk fra å være sosialistisk til
>sosialimperialistisk den natta Stalin døde. Det var en prosess.
Når den tok
>til er vanskelig å tidfeste eksakt, men et tipp på en gang på
tidlig 30-tall
>tror jeg ikke ville være helt bak mål.
Hvorfor ikke (lokalt) imperialistisk (=tradisjonell
stormaktspolitikk) - hva betyr "sosialimperialistisk"? Og ikke
minst: hvilke følger får denne vurderingen for bedømmelsen av
f.eks. Kinas styre etter 1949?
>>Hvor mye av Sovjets karakter hadde Mao skjønt når han støttet
invasjonen i
>>Ungarn?
>>
>Mao gjorde der en stor feil.
Begrepet "feil" betyr avvik fra en i hovedsaken riktig politikk.
Men viser bl.a. Kinas egen invasjon av Tibet ikke at dette ikke
var en "feil" - at det tvertimot var et logisk ledd i den
tradisjonelle stormaktspolitikken (med Kina som både begynnende
imperialistisk stormakt og begrenset selvstendig sovjetisk
støttespiller i denne perioden) og den autoritære karikatur av
sosialisme (som hang sammen med dette) som sto på programmet når
fraseologien er gjennomskuet?
Vh. Karsten Johansen