AKPs vei vekk fra ettpartistaten er nok langt mindre rettlinjet. Den første
antydningen om flere partier under sosialismen kommer i 1984, men fortsatt
er hovedsida ved Stalin og Mao bra. Det var kontrarevolusjon i Sovjet i 1956
og AKP greide ikke å bryte med KKP før de fikk Tien An Men massakren rett i
fleisen.
Etter min mening blir det villedende å si at "AKP avskrev ettpartistaten
allerede i 1981" siden dette fikk minimale konsekvenser for partiets syn på
Stalin, Mao, Hoxha og andre patente ettparti-herskere.
Fortsatt har AKP og RU mange rester av ettparti tenkning, typisk i så måte
er AKPs bekymringen om at "partiet ikke må smelte sammen med
statsapparatet". Legg merke til entallet - man ser ikke for seg at det er
flere revolusjonære partier/grupper/miljøer hverken før eller etter
revolusjonen. AKP og RU har svært vanskelig for innrømme at det finnes andre
revolusjonære grupper miljøer i dagens Norge. Se på forholdet til det
erklært revolusjonære, marxistiske partiet RV - som AKP betrakter som en front.
Vh
Anders Ekeland
PS:
For de spesielt interesserte gjengir jeg et illustrerende sitat fra RUs
studiesirkel fra desember 1993, som ikke lenger er i bruk. Den nye
studiesirkelen til RU sier ingen ting om erfaringene med sosialismen. Denne
tausheten sier alt. OK. Her kommer sitatet:
"Nødvendigheten av å organisere motkreftene er kanskje en av de viktigste
lærdommene en kan trekke av sosialismens historie hittil. Flere av
arbeiderklassens viktigste politiske redskaper ble oppsugd og omformet av
byråkratiet:
- DET KOMMUNISTISKE PARTIET, som skulle være arbeiderklassens viktigste
redskap, ble statsbærende og dermed ødelagt som redskap for klassekampen
nedenfra og kritisk element i samfunnet. ... Når disse partiene (SUKP og
KKP) ble integrert med stat og byråkrati, mistet de viktigste revolusjonære
klassene i Sovjet og Kina ET uavhengig politisk parti om representerte dem.
Men i det nye samfunnet er det nødvendig med EN politisk organiasjon som
uttrykker de viktigste revolusjonære kreftenes interesser, ET parti som kan
lede klassekampen framover mot det klasseløse samfunnet, kommunismen. DETTE
partiet må være uavhengig av statsbyråkratiet, det må være forankret blant
arbeidsfolk på grunnplanet. Og DET må først og fremst ha som oppgave, ikke å
forsvare det bestående, men å være et kritisk element i samfunnet, som
organiserer kampen framover."
Sitat slutt.
Jeg har uthevet alle entallsformene med store bokstaver (og rettet noen
skrivefeil), men saken er jo at det var en lang rekke organiserte
motkrefter. I Sovjet for eksempel fantes det flere partier som støttet
sovjetmakten. Det var mensjeviker av ulike avskygninger, med sine
sympatiserende fagforbund og masseorganisasjoner. Det var anarkister,
syndikalister, venstresosialrevolusjonære. Saken er jo at det var bare
hardhendt undertrykking som knuste DISSE organiserte motkreftene, som kunne
vært en helt avgjørende motvekt mot den spontane byråkratiseringa av det
regjerende partiet. Det ble innført fraksjonsforbud - noe som var et meget
viktig våpen i byråkratiets hender i kampen mot kritiske strømninger i
bolsjevik partiet. Den viktigste lærdommen er jo nettopp at uten et reelt
flerpartistystem så må det regjerende partiet smelte sammen med staten. Uten
rett til å danne partier, må også fraksjoner og tendenser forbys i det
regjerende partiet. Dermed dør det indre livet ut. Til slutt er det bare en
liten krets som bestemmer. Nettop i det "nye sammfunnet" vil vanlig folk
være representert av mange partier. Det gjenspeiler de motsetningene som
finnes i folket.
Allerede i 1918 skreve Rosa Luxemburg:
"Men med undertrykkelsen av det politiske livet i landet ÆRusslandÅ som
helhet, blir det indre livet i sovjetene også mer og mer forkrøplet. Uten
allmene valg, uten ubegenset trykke- og forsamlingsfrihet, uten en fri
meningsbrytning, dør livet ut i alle offentlige organer, det blir et liksom
liv, hvor bare byråkratiet blir det aktive element."
I 1935 summerte Trotskij opp denne utviklingen:
"Forbudet mot opposisjonelle partier førte med seg forbudet mot fraksjoner
Æi bolsjevikpartietÅ. Forbudet mot fraksjoner førte med et seg et forbud å
tenke anderledes enn de ufeilbarlige lederne. Denne politi-skapte
monolittiske enheten førte til at byråkratiet ble uangripelig, noe som i sin
tur har blitt kilden til at slags sløsning og korrupsjon."
Det er Luxemburg og Trotskij som er de virkelige pionerer i å se farene ved
ettpartistaten. Mao er ikke bare et teoretisk og praktisk tilbakeskritt,
hans teorier om "linjekampene i partiet" og "masselinja" (som er kjemisk fri
for flerparti-tenkning") er nettopp teorien for det herskende byråkratiets
forhold til massene, og for kampene mellom ulike retninger innen det
herskende byråkratiet. Er du enig i det, Mathias?
ÆDette er hentet fra et innlegg i RVs internavis Opprør, rettet til Jo Ryste
opprinnelig, han svarte aldri, heller ingen andre fra RU/AKP - kanskje har
jeg mer hell med meg denne gangen her på KK-forumÅ