=========================================================================== FOTBALLENS ROLLE I POLITIKKEN
Fotball er politikk og kommer alltid til å være det. Fotball er verdighet,
kamp konkurranse og mot. men fremfor alt er fotball en drøm.
At fotball også kan være krig ble bevist i Ukraina i 1942. Under den tyske
okkupasjonen ble det stelt i stand en kamp mellom et av Hitlers lag og
Dynamo Kiev. Dynamo Kiev hadde før kampen fått enkelte instruksjoner om hva
de skulle gjøre: "Vinner dere så dør dere."
Skremte og sultne gikk de inn på drasmatta på den lokale stadion. De var
forberedt på å bevisst tape kampen, men da den hadde begynt klarte de ikke å
motstå å vise ekte sovjetisk spill. Dynamo Kiev-spillerne døde for
verdigheten og sitt fedreland. Et monument står fremdeles som minne for
deres heltemot.
Dersom jeg skal gå over til dagens fotball, må jeg dessverre konstantere at
fotballen har endret seg fra et spill til en lukurativ forretning. Og med
penger kan man også få politisk makt.
I Italia lyktes til og med mediemogulen og AC Milans eier Silvio Berlusconi
i å bli statsminister. Med sine millioner kjøper AC Milna de spillerne de
ønsker. Småklubbene tvinges til å selge. For noen måneder siden kjøpte de
til og med Jesper Blomqvist fra IFK Göteborg. Man kan i og for seg forstå at
Jesper vil spille i en av verdens gjeveste serier, men kunne han ikke valgt
en annen klubb?
Jeg klarer ikke annet enn å forbinde AC Milan med annet enn Silvio
Berlusconi, korrupsjon og fascistoid kapitalisme. At fotballverdenen ser ut
som den gjør er likevel ikke så merkelig, fotballen er på sett og vis en
refleksjon av det samfunnet vi lever i. Forfatteren Eduard Galeano ser denne
sammenhengen, og klandrer sportens teknokrati for dagens kjedsommelige
defensive fotball. Gleden, fantasien og motet til å gjøre det uventede har i
stor grad forsvunnet, hevder han.
Selv er jeg særskilt interessert i spansk fotball. Den spanske fotballen er
i høyeste grad politikk og har alltid vært det. Under Francos styre ble den
endog brukt delvis til propagandaformål, da helst gjennom Real Madrid.
En person høyt oppe i Francos fascistregime uttalte en gang til spillerne i
Real Madrid: "Folk som tidligere hatet oss forstår oss nå, og det er takket
være dere". Real Madrid dominerte fotballverdenen i årene 1956-60. Generelt
spilte fotballen under Franco en passiviserende rolle.
En progressiv rolle har derimot fotballen spilt i Baskerland, og i første
rekke da Athletic Bilbao. I 1976 utspilte det seg en symbolsk hendelse i en
kamp mellom Bilbao og Real Sociedad (et baskisk lag fra San Sebastian).
Franco var nettopp død, og det "nye" Spania så sitt lys. I en felles aksjon
gikk samtlige spillere ut på banen med et gigantisk baskisk flagg. Det
symboliserte baskernes rett til å være baskere, og var samtidig en kraftig
protest mot Franco-fascismens forsøk på å underkue den baskiske identiteten.
Våren 1995 opplevde jeg selv noe i Bilbao. Under en pubrunde kom jeg i snakk
med en supportergjeng fra Bilbao. De fortalte med stor innlevelse hvilken
rolle klubben spilte for dem. "Det spiller ingen rolle selv om klubben hadde
spilt i tredje divisjon, vi ville elske den likevel," sa de. Etter å ha
sunget sosialistiske kampsanger, stilte de seg opp og begynte å vråle:
Göteborg, Göteborg, Göteborg! Jeg kjente meg rørt og fant ut at dette
kanskje ikke var tidspunktet til å si at jeg egentlig holder med GAIS. De ga
meg ihvertfall ubevisst en leksjon i hva fotball egentlig er.
Etter sesongen 95/96 forsøkte Real Madrid å kjøpe Bilbaos stjernespiller
Julen Guerrero. I mediene ble det spekulert i flere titalls millioner i
overgangssum og flere millioner i årsinntekt. Hysteriet var enormt, men det
fantes en mann som holdt roen, nemlig Bilbaos trener. Når en journalist
spurte hvordan han kunne ta det så rolig, svarte han: "Det spiller ingen
rolle hvor mye Real Madrid byr, Julen Guerrero kan man ikke kjøpe for
penger". Han har Bilbao i blodet, svarte vanlige folk på gaten når jeg
spurte hvordan han kunne motstå et slikt tilbud.
Klubbfølelsen, stemningen og radiklaismen so preger Bilbao er unik i Spania.
Alle lagets spillere er baskere, et prinsipp som andre baskiske lag, blant
dem Håkan Milds Real Sociedad, har gitt opp.
At fotball er en gjenspeiling av samfunnet er utvilsomt. Når samfunnet
preges av korrupsjon og moralsk forfall, så smitter dette også over til
idretten. Men idretten har ikke alltid vært hva den er nå.
Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936, spilte flere klubber, blant dem
Barcelona, Athletico Madrid og et baskisk nasjonalt lag veldedighetskamper
for den antifascistiske kampen. Mange spillere vervet seg til den
republikanske armeen, og mange spillere fra blant annet Athletico Madrid
havnet i spesielle idrettsbrigader.
Iblant er det trist å sammenligne datiden med nåtiden. Da engasjerte klubben
seg i kampen mot de reaksjonære fascistene, i dag eies klubben av en
fascistoid kapitalist, Jesus Gil. Alt forandres, men alt kan også forandres
flere ganger.
Jesus Gil er ved siden av å eie klubben borgermester i sosietetsbyen
Marbella. Programmet hans går stort sett ut på at overklassen skal få leve
trygt, uten forstyrrende elementer som uteliggere, tiggere, flyktninger og
opprørske arbeidere.
Når vi bygger vårt nye samfunn med våre prinsipper og ideer kommer ikke
korrupsjon til å eksistere, og pengene mister sin makt. For i et
kommunistisk perspektiv handler idrett i første rekke om kameratskap,
solidaritet, glede og kamp, og først i andre rekke om resultater.
Kom ikke å si at idrett og politikk ikke hører sammen!
===========================================================================
Men når dette er sagt - Aslak Sira Myhre tar feil når han hevder Røkke og
Gjelsten viser dårlig kunnskap om fotball ved å kjøpe Wimbeldon. Wimbeldon
har i løpet av få år etablert seg som et stabilt tippeligalag. Laget kom
ikke inn i seriesystemet før i 1976, men har vært stabile i eliteserien
siden 1987 - selv om de hvert år har blitt tippet ned. De har vunnet
FA-cupen, og kom i år til semifinale i begge cupene. De hang også lenge med
i tetstriden i eliteserien. Wimbeldom er et av de lagene med størst
potensiale. Så å hevde at Røkke og Gjelsten ikke har peiling på fotball -
det er med respekt å melde vrøvl.
--- Revolusjonær hilsen Mathias